Flere borgerlige partier går inn for at skolen og lærerne skal kunne dele elevene inn etter faglig nivå for at undervisningen skal bli bedre tilpasset den enkelte elev.
Det er ikke nytt at dette er mulig. Det nye er at flere partier synes å ha fått større tro på at dette kan være et fornuftig tiltak for å bedre elevenes læring i skolen.
At det for noen fremstår som nytt, kan skyldes at det ikke uten videre er så lett å få til i praksis, og at mange på venstresiden har vært veldig negative til å prøve det ut.
Da Høyre i 2021 foreslo et forsøk med nivådeling i kortere perioder, ble det bryskt avvist av flere på venstresiden. Masud Gharakani (Ap) mente at forslaget var i strid med Arbeiderpartiets verdier.
At den enkelte skole og lærere har frihet til å innrette undervisningen på en pedagogisk fornuftig måte, også ved å gruppere elevene etter nivå, bør ikke være omstridt.
Det som derimot bør være omstridt, er om en slik nivådeling skal være permanent eller midlertidig.
Skal den være permanent, må Opplæringsloven endres. Der heter det nemlig nå at «elevane kan delast inn i grupper etter fagleg nivå i særskilde og avgrensa delar av opplæringa, dersom det er nødvendig for at ein eller fleire av elevane skal få eit tilfredsstillande utbytte av opplæringa».
Loven åpner altså ikke for permanent nivådeling av elevene.
Så vidt jeg forstår, ønsker Fremskrittspartiet å åpne for slik permanent nivådeling i skolen.
Det er en dårlig idé, og den har vært prøvd før.
På 1960- og 70-tallet prøvde man ut det såkalte kursplan-systemet. I sentrale fag ble elevene på ungdomsskolen delt inn i tre forskjellige nivåer, kalt kursplan 1, 2 og 3.
For mange var systemet skjebnesvangert. Det ble nemlig krevd beste kursplan for å komme inn på gymnaset. Men hva var egentlig forskjellen på en som gjorde det dårlig på beste kursplan og en som gjorde det svært bra på en dårligere kursplan?
De potensielle problemene med permanent nivådeling er mange:
Det kan være veldig vanskelig å løfte seg – eller bli flyttet – fra ett nivå til et annet. Det er lett å bli «låst fast» på det nivået man er. Elevene møter kanskje lavere forventninger og får mindre inspirasjon enn de ville fått med en mer fleksibel organisering. På 1960- og 70-tallet var det også klare sosiale forskjeller mellom elevene på de ulike kursplanene.
Man må også spørre hvilke konsekvenser det skal ha for det videre skoleløpet at man i grunnskolen har fått permanent undervisning på for eksempel laveste nivå. Vil elevene da ha like mye rett til videregående opplæring som de andre elevene har? Og hvordan vil det da gå når de ikke lenger er nivådelt og møter de andre elevene?
Skolen er det viktigste virkemiddelet vi har for å gi elevene så like muligheter som overhodet mulig til å realisere sine egne evner og talenter. Det krever god tilpasset opplæring, men det må skje på en måte som åpner og ikke lukker dører.
De fleste har opplevd å være «god» eller «dårlig» i en ferdighet eller et fag. Men veldig mange har også opplevd at det går litt opp og ned. Elevene modnes ikke i samme tempo, og interesser og talenter kommer ofte gradvis til syne. Da er det avgjørende viktig at det pedagogiske arbeidet er så fleksibelt at hver enkelt får muligheter og utfordringer som passer dem.
De borgerlige partienes styrke i skolepolitikken har vært at de forstår forskjellen på «lik» og «likeverdig». En skole som er lik for alle, er ikke god. Ulike mennesker kan ikke behandles helt likt, men de skal behandles likeverdig. Å bruke nivådeling i deler av undervisningen kan derfor være fornuftig.
Men å gjøre en slik nivådeling permanent, kan gjøre stor skade på elever som hele tiden er i utvikling.
Mer fra bloggen
«Noen er bare bedre enn andre»
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Frigjør Pride fra FRI
MenneskerettigheterLikestilling og feminisme
Forvirrende og tendensiøst. Det er Kaski & Kalles metode.
Økonomiske systemer og modellerUlikhet