Pekefingerstaten
De som velger den perfekte modellen, får mest penger av staten. Ordningen kombineres med sterke sosiale sanksjoner, der særlig mediene spiller på lag med myndighetene og avslører folk som prøver å snike seg unna eller gjøre ting på en annen måte. Kristin Clemet har blogget om debatten om pappaperm.
Publisert: 11. juli 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Tenk deg et nesten perfekt samfunn. Det er velstående og moderne og har, ved hjelp av avansert forskning, funnet frem til den perfekte balanse mellom familieliv og arbeidsliv, mellom kvinner og menn, voksne og barn.
Modellen er ganske enkel: Før to mennesker får barn, skal den blivende moren slutte å jobbe i tre uker. Etter at de har fått barn, skal mor og far være sammen med barnet i 10 uker hver. Deretter kan foreldrene selv bestemme hvem av dem som skal være sammen med barnet i ytterligere cirka 30 uker.
Når barnet er ca. ett år, skal begge foreldrene være i jobb igjen, og barnet skal være i barnehage. Normal arbeidstid i dette samfunnet er ca. 7,5 timer pr dag. Idealet er at det skal være kort reisevei mellom barnas hjem og barnehagen, men siden de voksne fortsatt har reisevei til og fra jobb, er det meningen at barna kan være i barnehagen inntil cirka 10 timer pr dag.
Og slik fortsetter det til barna er fem – seks år. Da begynner de på skolen, og skoledagene er ikke like lange som dagene er i barnehagen. Men siden begge foreldrene jobber, begynner barna i en ny institusjon – en såkalt skolefritidsordning – der de kan være etter skoletid til foreldrene henter dem og til de blir store nok til å ta vare på seg selv etter skoletid.
Og slik går dagene – inntil barna selv blir voksne og får sine egne barn.
Det er en viss diskusjon om hvorvidt den kvoten mor og far må ha hver for seg med barnet, bør være på 10 eller 14 uker. Men ellers har modellen stor støtte blant politikere, kommentatorer og forskere. Mange av dem har riktig nok ikke brukt modellen selv, enten fordi de ikke har barn, eller fordi samfunnet ikke var kommet like langt den gangen de selv hadde små barn. I tillegg har mange av dem en mer fleksibel arbeidssituasjon enn vanlige folk har, slik at en sammenligning ikke blir så relevant. Men de vet heldigvis at modellen er riktig for andre.
Et annet spørsmål, som også har vært diskutert, er hvordan en slik modell kan gjennomføres for alle. En mulighet er å bruke tvang og dermed presse foreldrene til å gjøre det som er best. Men mange syns det strider for mye mot de grunnleggende frihetsverdiene som tross alt har gjort dette samfunnet så moderne og rikt. En alternativ metode er derfor å betale folk og dermed lokke dem til å gjøre det som er best. Og siden staten er så rik, er det denne løsningen som er blitt valgt: De som velger den perfekte modellen, får mest penger av staten. Ordningen kombineres med sterke sosiale sanksjoner, der særlig mediene spiller på lag med myndighetene og avslører folk som prøver å snike seg unna eller gjøre ting på en annen måte. Det er ikke så lett å vite om medienes fremstilling alltid er balansert. Men skal man tro det man leser, er de som velger annerledes, ofte både usympatiske, uansvarlige og lite empatiske.
Men mediene er ikke alene om å utøve sosial kontroll. Staten har opprettet et helt eget ombud som får lov til å fordømme dem som ikke følger modellen. Også statens kontrollapparat eser ut, slik at vi skal sikre oss mot både misbruk og utilsiktet bruk av modellen. Det er bl.a. kommet frem at noen foreldre er sammen med barna sine samtidig mens far har pappaperm, og det er helt i strid med statens intensjon og derfor noe mange vil vurdere å sette en stopper for.
Så selv om mange mener at modellen er perfekt, er det altså likevel noen problemer. Det fins fortsatt mennesker med umoderne holdninger, som unnlater å gjøre det som, objektivt sett, er best, både for foreldrene, likestillingen, barna og samfunnet. Og eksemplene på ulydighet er dessverre mange:
* Det finnes folk som mener at det er for tidlig å sende barn i barnehage allerede når de er ett år, og som hevder at vi ikke vet om dette er bra for barna i det lange løp – og som derfor nekter å begynne å jobbe igjen allerede når barna er ett år. Mange av dem stusser over en modell som tilsier at det er ekstremt viktig å være sammen med barna sine hele tiden i barnets første leveår, mens man nesten ikke behøver å være sammen med dem i årene etterpå.
* Det finnes folk som ikke syns at barna skal være så lenge i barnehagen og på SFO, og som derfor velger å jobbe deltid, slik at barna slipper å være så mye på borte fra hjemmet, og slik at foreldrene kan være mer sammen med dem.
* Det finnes også folk som mener at det er for slitsomt å ha både full jobb og flere barn, og som derfor velger lavere lønn og et roligere liv – i hvert fall i en periode.
* I mer ekstreme tilfeller, der det f.eks. ikke er noen spreke besteforeldre som kan hjelpe til, løses dette problemet ved at man ansetter en praktikant eller «au pair».
* Det finnes også folk som ikke syns de får vært nok sammen med barna sine, eller som ikke har mulighet eller råd til å ta ferie når alle andre har ferie, og som derfor tar barna ut av skolen utenom skoleferiene – bare for å feriere.
* Det finnes dessuten en del menn som ikke tar (full) pappapermisjon etter at barnet er født – og det finnes til og med noen kvinner som ikke tar full permisjon. Noen av dem mener at jobben de har, er for viktig eller umulig å være borte fra så lenge – mens andre mener at de kan få like god kontakt med barna sine ved å være sammen med dem på en annen måte. Det er allerede avslørt at en del meglere ikke tar full pappaperm, men om det samme gjelder bilmekanikere og bakere, er visstnok ikke kartlagt.
* Og: Det finnes foreldre som kombinerer permisjon og ferie på en slik måte at de kan være sammen med hverandre og barnet, enda modellen tilsier at det bare er én av dem som skal være sammen med barnet, mens den andre skal jobbe.
Det er heldigvis mange som kan gripe inn når mediene eller NAV avslører umoderne holdninger eller utilsiktet bruk av modellen.
Politikerne, som har skapt systemet, er ofte veldig raskt ute med å fordømme dem som ikke innordner seg, f.eks. fordi de er «gammeldagse». Nesten alle medier mener det samme og skriver derfor syrlige kommentarer om de som velger annerledes, som enten tror de er noe, eller som ikke vet sitt eget beste. Likestillingsombudet, som vet veldig mye om hva som er best for oss, har en «pådriverrolle», så hun kan f.eks. omtale folk som «bakstreverske». Forskere deltar også og slår raskt ned på dem som reiser spørsmål ved om modellen virkelig er den beste for barna. Og arbeidslivets organisasjoner er også sterkt til stede, fordi de mener det er usolidarisk og dessuten umulig at ikke alle som har muligheten til det, jobber full tid. Og det siste er unektelig et poeng: Dersom vi vil ha billige barnehager til alle, godt betalte permisjoner og alle de andre velferdsgodene vi har i dag, må vi jobbe mye – og det er dette modellen forutsetter at vi gjør. Ingen politiske partier har til nå stilt spørsmål ved dette premisset. Partiene vil, som vanlig, ha både i pose og sekk.
Det er ikke rart at debatten om tvang dukker opp igjen når det avsløres av det finnes folk som ikke lever opp til modellen. Likevel er det nok fortsatt flertall for å bevare et skinn av valgfrihet og heller innføre mer kontroll og flere sosiale sanksjoner overfor dem som ikke gjør som staten sier. Fremfor tvangsstaten, velger vi pekefingerstaten – den som moraliserer, latterliggjør og kontrollerer.
Men staten er ikke helt konsekvent. På noen områder er både staten og de fleste politikere, kommentatorer og forskere veldig enige om at man ikke bør blande seg for mye inn i menneskers private liv, fordi vi skal kunne leve livene våre og utfolde oss slik vi vil. Hvis to av samme kjønn, for eksempel, vil gifte seg og skaffe seg barn på en måte som hittil har vært betraktet som litt annerledes, bør man ikke blande seg bort i det – med mindre man selv vil bli fordømt. Hvis to av forskjellig kjønn, derimot, velger å ta ut pappaperm mens de er sammen om å være sammen med barnet sitt, eller kanskje velger å droppe pappapermen, er det noe vi alle kan være med på å fordømme og ta avstand fra.
Det er, tross alt, forskjell på privatliv.
PS: For ordens skyld: Denne teksten er skrevet i en ironisk tone. Jeg tror jeg kan rose meg av å ha vært tidlig ute med å støtte bl.a. homofiles soleklare rett til å leve livene sine slik de vil. Men jeg trodde ikke at jeg, mange år senere, skulle oppleve en så utbredt intoleranse overfor vanlige familier som ikke innordner seg det trange og «moderne» A4-samfunnet som politikereliten og kommentariatet nå er i ferd med å skape.
Innlegget er publisert på Kristin Clemets blogg 10. juli 2014.
Mer fra bloggen
Lite gjennomtenkt kritikk fra Dagbladet og Klassekampen om Avkommersialiseringsutvalget
Avkommersialiseringsutvalget: Misbruk av utredningsinstituttet
Hvorfor er det bråk i Avkommersialiseringsutvalget?
Det er uenighet i Arbeiderpartiet om arbeidslinjen. Støres svar er å karikere Høyre.
Tillitsreform i offentlig sektor. Mistillit til privat sektor.
