OL er ikke viktigst for Norge nå
Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter – mens folket bare krever at det skal bevilges mer. I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger – mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 1. oktober 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I går skrev jeg en blogg med 11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem i neste uke.
Mitt sjette råd dreide seg om perspektivmeldingen, som Stoltenberg II-regjeringen la frem i 2013, og hva den betyr for norsk økonomi. Min kollega Mathilde Fasting har forsøkt å beskrive utfordringene med litt enklere ord i denne pamfletten.
Kort fortalt lyder historien slik:
Norge er blitt et av verdens rikeste land, dels på grunn av flaks, dels fordi vi har vært dyktige. Det siste tiåret har vært et supertiår for Norge, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og dermed tjene på de ubalansene i verdensøkonomien som har skapt problemer for mange andre land.
Det perspektivmeldingen viser, er at denne glansperioden nå går mot en slutt. Fra å ha store overskudd på statsbudsjettet vil vi, litt etter 2020, begynne å gå med underskudd, og finansieringsutfordringene vil da forsette å stige i årene som kommer på grunn av den såkalte eldrebølgen. Dersom vi ikke gjør noe for å møte disse utfordringene i tide, vil underskuddet vokse så mye at det kan bli uhåndterlig.
Det er SSB som forestår de beregningene som lå til grunn for perspektivmeldingen. I det siste nummeret av Samfunnsøkonomen presenterer SSB-forskerne oppdaterte beregninger, som bl.a. viser at NRK Brennpunkts presentasjon av utfordringene måtte virke villedende på mange. Det SSB-forskerne viser, er nemlig at det ikke på noen måte vil være lett å finansiere fremtidens velferdsstat, men at det tvert om vil kreve modige politikere som gjør kloke valg i tide. Jon Hustad har beskrevet det godt i siste nummer av Dag og Tid.
I denne situasjonen er det, etter min mening, hverken riktig eller viktig at Norge påtar seg ytterligere forpliktelser på mellom, i beste fall, ca. 20 milliarder kroner og i verste fall ca. 60 milliarder kroner for å gjennomføre et idrettsarrangement. Noen av pengene som skal brukes på OL, vil nok bli brukt uansett, fordi de går til helt nødvendige investeringer i f.eks. infrastruktur – men mange av pengene kan brukes på noe annet, dersom vi velger å si nei til å arrangere OL.
Jeg respekterer politikere som tør å gå mot folkemeningen når deres samvittighet forteller dem at det er viktig og riktig for landet å gjøre det. Det er bl.a. derfor vi ønsker å ha et representativt demokrati.
Men OL er ikke viktig for landet, og det er sterkt delte meninger i partiene, i idrettsbevegelsen og i folket om hvorvidt det er riktig for landet. Spørsmålet er derfor om politikerne har samvittighet til å gjennomføre et så kostbart arrangement som så mange er mot.
Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter – mens folket, i alle dets avskygninger, bare krever at det skal bevilges mer.
I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger – mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt.
Det skal bli interessant å følge debatten om OL, statsbudsjettet og norsk økonomi fremover, dersom Stortinget med knapt flertall, en delt regjering og et splittet folk sier ja til å bruke så mye ressurser på et idrettsarrangement i 2022.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 1.10.14.
Mer fra bloggen
Profitt vs. sløsing
Kan det bli FOR enkelt å betale skatt?
Ensidig og unyansert i Desse dagar
Også MDGs gode liv må finansieres
Politikernes "kjærlighetsgaranti": Arbeiderpartiet har rett
