Mer demokrati, mer toleranse
Jeg tror ikke innstramninger i ytringsfriheten er veien å gå, skriver Kristin Clemet. Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.
Publisert: 2. august 2011
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Det er sjelden begivenhetene lever opp til så store ord som de som har vært brukt den siste uken. Men denne gangen gjorde de det. Ord og formuleringer som ellers ville blitt betraktet som “floskler” har nå vært helt riktige og dypt følt.
Statsministeren og ordføreren i Oslo satte tonen, som siden ga oss kommentarer, samtale og debatt som har vært ført i verdige og respektfulle former. Som nasjon har Norge så langt bestått prøven.
I dagene og ukene som kommer, må vi også klare den vanskelige overgangen til mer ordinær politisk debatt.
Vi har mange spørsmål å diskutere. Ett av dem vil være hva vi skal legge i begrepet “mer demokrati”. Politiske partier vil være uenige om det. Noen partier vil f.eks. mene at det blir mer demokrati, bare flere avgjørelser overlates til folkevalgte forsamlinger – mens andre vil mene at demokrati også handler om muligheten til å bestemme over seg selv. Noen vil mene at at det blir mer demokrati, bare flertallet får bestemme mer – mens andre vil mene at demokrati også handler om å beskytte mindretallet bedre.
Men også når det gjelder mer grunnleggende spørsmål, vil det kunne oppstå uenighet. Ett spørsmål som trenger seg på, er f.eks. spørsmålet om ytringsfrihetens grenser.
I enkelte land diskuterer man allerede innstramninger i ytringsfriheten som en følge av terrorhandlingene i Norge. Også i vårt eget land er det politikere som nå vil stramme inn ytringsfriheten på nettet.
Bakgrunnen for at forslagene fremmes, er svært forståelig. Man frykter at hatefulle ytringer leder til hatefulle handlinger og inspirerer mennesker som er disponert for å ty til vold. Det er også dette som får noen til å mene at i og for seg legitime politiske ytringer kan være medansvarlige for den udåden som er begått i regjeringskvartalet og på Utøya.
Å påstå slikt i disse dager er ikke i pakt med den tonen statsministeren har satt for debatten. Da Petter Nome og Per Fuggeli antydet at Fremskrittspartiet måtte bære noe av skylden for det som har skjedd, ble de derfor satt på plass av Jonas Gahr Støre, som mente det var upassende. Det hele endte da også med at Nome beklaget og sa at han i hvert fall ikke burde sagt noe slikt nå.
Men etter hvert som den politiske debatten blir normalisert, er det kanskje viktigere å spørre seg om det virkelig er slik at hatefulle ytringer – såkalt hate speech – leder til vold eller hate crime? Som en avis formulerer det i dag: Kan ord bli til mord? Eller er det tvert om er slik at vide grenser for ytringer leder til at færre tyr til vold, fordi de får “tømt seg” verbalt?
Jeg vet ikke sikkert, men slik jeg forstår forskningen, er det vanskelig å påstå noen klar sammenheng mellom ord og mord.
Civitas søster-tankesmie i Danmark, Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Hypotesen er at dersom det er en sammenheng, så bør omfanget av hate crime være større i USA enn i mange europeiske land, siden USA – i mye større utstrekning enn mange europeiske land – tillater hatefulle ytringer, fordi de har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfriheten.
Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.
En av de mest anerkjente forskerne på feltet, britiske Eric Heinze, støtter opp under de funn som Cepos har gjort – men legger til et vesentlig poeng i et intervju i Berlingske Tidende: Detfinnes flere eksempler på at hatefulle ytringer har ledet til vold og terror, men ikke i stabile demokratier.
Historien har vist oss at alle ideologier, ismer og religioner, drevet ut i sin ytterste og mest perverterte form, kan lede til ekstremisme, som kan lede til vold, terror og krig. I et grunnfestet demokrati som det norske kan vi helt sikkert gjøre mye for å hindre at det skjer igjen. Men jeg tror ikke innstramninger i ytringsfriheten er veien å gå.
Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.
Mitt tips er at vi i valgkampen tross alt vil se en litt annen ytringskultur enn den vi har vært vant til i tidligere valgkamper. Det skader ikke om dette, også på mer varig basis, kan prege den politiske debatten. Det vil kunne styrke demokratiet og vise at vi har lært noe av det som har skjedd.
Vanlige mennesker lærer og preges av erfaring.
Det er bare ekstremister som forblir upåvirket, uansett hva som skjer.
Innlegget er også publisert på Clemets blogg og NA24.no.
Mer fra bloggen
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
