Listhaug, Joner og NOAS – et lite etterord

Jeg vil likevel, som en avslutning fra min side, kommentere to forhold ved debatten som jeg syns kan fortjene fortsatt debatt på mer generelt grunnlag. Kristin Clemet med et etterord om Listhaug/Joner-saken.

Kristin Clemet

Publisert: 26. november 2016

Listhaug/Joner/NOAS-saken, som jeg skrev om i min forrige blogg, ble en stor sak i norske medier.

Hvis man skal se på saken som en konkurranse om sympati og oppslutning – mellom Listhaug og hennes rådgiver på den ene siden og Joner, NOAS og reklamebyrådet Anorak på den annen – tror jeg nok at Listhaug vant. «Hylekoret» er høylytt på Twitter og innenfor Ring 3, men Listhaugs horisont strekker seg nok lenger.

Jeg har, som jeg håper jeg har fått frem, full respekt for at NOAS og Joner ønsker å motsi Listhaug, men jeg syns de valgte feil metode. De ville protestere, blant annet mot at Listhaug bidrar til en polarisering av debatten, men bidro selv effektivt til en enda sterkere polarisering.

Dette er jo egentlig ingen stor sak i seg selv, selv om den er et symptom på noen, tildels bekymringsfulle, utviklingstrekk i vår tid. Jeg vil likevel, som en avslutning fra min side, kommentere to forhold ved debatten som jeg syns kan fortjene fortsatt debatt på mer generelt grunnlag. Det ene forholdet er et argument som fremheves av Listhaugs kritikere. Det andre er et argument som fremheves av hennes tilhengere.

La meg ta det første først.

Listhaugs kritikere, som i dette tilfellet også kritiserer meg, har blant annet fremhevet at alle måtte forstå at Kristoffer Joners Facebook-innlegg ikke ble skrevet som en spontan og personlig handling, og at det nærmest fremsto som opplagt at dette var en regissert kampanje. Dette argumentet er blant annet fremført i en leder i Dagbladet, der det blant annet legges til grunn at «store deler av norsk offentlighet» i «ettertid later» (…) «som om de er utrolig overrasket over at både NOAS og et reklamebyrå var involvert på forhånd» (min uthevning).

Jeg syns det både er tankevekkende og nedslående at en avis kan påstå at man må være synsk, kynisk eller ekspert på hyper-moderne markedsføringsmetoder for å bli trodd og tatt seriøst i samfunnsdebatten. Det er nedslående at så mange simpelthen legger til grunn at andre lyver. Samtidig er det tankevekkende, fordi Dagbladets måte å tenke på er en appell til økt mistenksomhet og kynisme: Vi må for guds skyld ikke tro det vi ser og hører. Hvis vi ikke forstår at vi blir forsøkt lurt, er vi jo litt dumme. Så vær mistenksom, ikke ta noe alvorlig – og vær forsiktig med å kommentere noe seriøst, siden det du kommenterer, kanskje bare er tull, reklame eller en provokasjon.

Jeg tror ikke et øyeblikk at Dagbladet ville tatt like lett på det, hvis det var Document.no, og ikke NOAS, som sto bak et slikt stunt. Det er uansett forstemmende at Dagbladet, som selv er så avhengig av tillit og troverdighet, greier å skrive en slik tekst.

Min andre kommentar går til Listhaugs tilhengere.

Noen har pekt på at det er fint med politikere som er ‘autentiske’, bruker et friskt språk og gir farge til den politiske debatten. Og det er det selvsagt noe i. Men noen har også fremhevet at en statsråd må kunne svare sine kritikere med samme mynt, og at en statsråd alltid bør kunne si det han eller hun mener.

Men her mener jeg Listhaugs tilhengere tar feil. En statsråd kan ikke alltid svare andre med samme mynt, og hun kan heller ikke alltid si nøyaktig det hun mener. En statsråd må nemlig ha og vise respekt for den viktige institusjonen hun representerer – en institusjon som statsrådene ikke eier, men bare har til låns i den tiden de er statsråder.

En av de viktigste grunnene til at Norge er et godt land å leve i, er de sterke institusjonene våre. Institusjonene rammer inn, skaper stabilitet, sikrer likebehandling og rettssikkeret i et samfunn, slik at borgere, bedrifter og sivilsamfunn kan leve og utfolde seg i frihet og trygghet.

De beste samfunnene i verden har sterke institusjoner. De dårligste samfunnene i verden har svake institusjoner. Et land med en ukorrupt domstol, som likebehandler borgerne og følger anerkjente rettsstatsprinsipper, er bedre enn en korrupt domstol som oppfører seg uforutsigbart og urettferdig.

En regjering eller, mer høytidelig, Kongens råd, er også en institusjon. Den må behandles med respekt, hvis den skal ha respekt. I vår tid er det mange som fnyser av form og god rolleforståelse. Men man kan ikke beskytte institusjonenes integritet uten å være opptatt av det formelle.

Også en statsråd må kunne være spiss og hard i argumentasjonen. Men for meg går det et vesentlig skille mellom å karakterisere meningsmotstandere som er politikere på samme nivå – og å karakterisere enkeltborgere eller grupper av borgere negativt. Så når Sylvi Listhaug kaller en hel gruppe av borgere for «hylekor», blir det som Hillary Clinton, som kalte en hel gruppe av borgere for «deplorables». Det er hverken respekfullt eller lurt, og det kan redusere omdømmet, ikke bare til den som uttaler slike ting, men også omdømmet til den institusjonen han eller hun representerer.

Noen tror at Sylvi Listhaug er den første statsråden som av og til bruker en splittende retorikk. Det er hun selvsagt ikke. Det finnes flere andre eksempler. Forskjellen er bare at de ulike «hylekorene» reagerer litt forskjellig.

Konklusjonen er uansett at statsråder ikke kan bruke sine posisjoner til hva som helst. De «eier» ikke institusjonen de representerer. De har en plikt til å beskytte den, og de bør derfor ikke bare bruke den for egne formål.

Hvis man vil ta vare på Norge, må man ta vare på institusjonene.

Innlegget var publisert på Clemets blogg 26. november 2016.

Publisert: 9. november 2023