KrF og det liberale demokratiet: Er KrF enig med Vårt Land?
Hvis Bollestads uttalelser kan sies å være KrF på sitt beste – er det KrF på sitt verste når partiet trekker stigen opp etter seg bare partiet får ivaretatt sine egne interesser og/eller når partiet påtvinger alle andre sine egne mindretallsinteresser, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.
Publisert: 25. april 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Noe av det beste med det liberale demokratiet er at det ikke bare forsvarer flertallets interesser, men også mindretallet. Borgerne bestemmer over staten, men statens makt over borgerne skal begrenses. Det er ikke kontroversielt at flertallet bestemmer at alle må kjøre på høyre side av veien – men det ville være kontroversielt, dersom flertallet bestemte at f.eks. alle leger må utføre abortinngrep eller gi aktiv dødshjelp, bare fordi slike handlinger blir lovlige og flertallet går inn for dem.
Dette vil antagelig alle være enige i. En gang iblant oppstår det tvilstilfeller og gråsoner, slik det f.eks. gjør når vi diskuterer om fastleger skal få lov til å reservere seg mot å henvise til abort. Men dette rokker ikke ved det prinsipielle standpunkt, som alle tilhengere av det liberale demokratiet har – nemlig at flertallet skal ta hensyn til mindretallet.
Selv har jeg, lenge før Regjeringen gikk inn for det, støttet tanken om at også fastleger bør kunne ha en mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort, forutsatt at kvinners rett til abort ikke anfektes. Slik sett har jeg inntatt samme standpunkt som KrF, og jeg har lagt merke til at KrF har holdt den prinsipielle fanen høyt: Stortingsrepresentant Olaug Bollestad, som har vært partiets talsperson, har gjentatte ganger uttalt at dette spørsmålet «handler om samvittighetsfrihet for personer som tenker annerledes enn flertallet.» Det handler, ifølge Bollestad, om «hvilket samfunn vi ønsker, om det skal være fritt og liberalt». Historien er, mener Bollestad, «full av eksempler på hvordan det går når flertallet ikke respekterer mindretallet». Noen synes å tro «at det holder å være «liberal» overfor personer du er enig med. Slik er det ikke. Du er liberal om du tolererer uenighet og annerledestenkende, om du vil kjempe for andres rett til å ha et annet syn», mener Bollestad.
Store ord, vil nok noen mene – siden samfunnet ikke har angrepet helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep eller til å velge ikke å være fastleger. Vi diskuterer tross alt «bare» fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort.
Likevel er det godt å lese ordene som Bollestad bruker. De er, prinsipielt sett, svært viktige. Forutsetningen er naturligvis at de ikke bare gjelder i saker der man selv tilhører et mindretall, men også når man selv tilhører flertallet – eller der det er andre mindretall som trenger den samme beskyttelsen.
Og det er på dette punktet jeg ikke er like sikker på KrF. Hvis Bollestads uttalelser kan sies å være KrF på sitt beste – er det KrF på sitt verste når partiet trekker stigen opp etter seg bare partiet får ivaretatt sine egne interesser og/eller når partiet påtvinger alle andre sine egne mindretallsinteresser. Et eksempel på det siste kan være nyskapningen KRLE-faget, som Torkel Brekke i Civita har skrevet om her.
Et annet deprimerende eksempel er Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Land i dag – under overskriften «Blåøyd skolepolitikk» (jeg finner den ikke på nett). Artikkelen dreier seg om de varslede endringene i friskoleloven, men inneholder, etter min mening, rene feil, samtidig som den mistenkeliggjør og forvrenger meningsmotstandernes motiver.
Helt konkret: Regjeringen og Venstre ønsker å fjerne kravet til alternativ pedagogikk, religion, toppidrett eller internasjonal profil for å kunne bli godkjent som en privatskole som kan motta statsstøtte. De ønsker, sagt med andre ord, at de som etablerer slike skoler, også kan ha andre ideer, alternative tanker eller meninger om hvordan en god skole kan være – og de ønsker derfor å nøye seg med å stille krav til innhold og kvalitet.
Og det er her Rimehaug viser frem sin lite liberale side. Han har ikke fantasi til å forestille seg at det kan finnes andre idealistiske eller gode tanker enn de som kan rubriseres under «pedagogikk» eller «religion». Alle andre tanker er «kommersielle» og i i verste fall kriminelle, fordi de har til hensikt å snyte staten for penger.
Men hva mener Rimehaug om skoler som f.eks. vil legge litt mer vekt på elektrofag, ballett eller realfag enn den offentlige skolen – eller som f.eks. har til formål å hjelpe elever som, av ulike grunner, strever i den offentlige skolen? Er dette skoler som bør kunne få statsstøtte, eller bør de snarere mistenkes for å være kommersielle og kriminelle?
Den skolen som i dette spørsmålet imponerte meg mest da jeg var utdanningsminister, var Steinerskolen. Ingen friskoler er mindre avhengig av en liberalisering av loven enn Steinerskolen, ettersom den er likt av alle – også partiene på venstresiden. Likevel var Steinerskolen positiv til en liberalisering, for som den sa: Hvis vi skal forvente respekt for våre verdier og vårt (mindretalls)syn, må vi respektere andres.
Like imponerende var dessverre ikke de kristne skolene.
Men når dette er sagt: Rimehaug er redaktør i Vårt Land. Han er ikke KrF. Derfor gjenstår det å se hva KrF vil mene om en ny friskolelov.
Vil de fine ordene som blir brukt i reservasjonssaken, være gyldige også da?
Innlegget er publisert på Clemets blogg 24.4.14.
Mer fra bloggen
KrFs nye profil
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
