Kaotisk budsjettprosess
Regjeringen har greid å skape stor usikkerhet og uforutsigbarhet i privat sektor. Nå skjer det samme i offentlig sektor.
Publisert: 3. februar 2023
Det startet 28. september i fjor.
Da innkalte regjeringen til pressekonferanse på Blaafarveverket for å annonsere at det skal innføres grunnrenteskatt på havbruk og landbasert vindkraft, økt grunnrenteskatt på vannkraft og et høyprisbidrag på vann- og vindkraft.
«Detaljene i forslaget vil fremgå av statsbudsjettet for 2023», sto det i pressemeldingen.
I selve statsbudsjettet kom det nye overraskelser. Noen av dem var økt arbeidsgiveravgift på inntekter over 750.000 kroner og økt utbytte- og formuesskatt. Det siste kom etter en rekordartet økning av eierbeskatningen året før.
Grunnrenteskatt er populært blant mange (men ikke alle) økonomer og kommentatorer. Men måten det ble innført på, er blitt kritisert av mange. Forslagene var dårlig utredet og skulle gis tilbakevirkende kraft, og det har skapt enorm usikkerhet i viktige deler av norsk næringsliv. Store investeringer innen vann- og vindkraft er satt på vent eller flyttet til utlandet, mens verdien på oppdrettsselskapene fyker opp og ned avhengig av hvem i regjeringspartiene som uttaler seg om hva som kommer når det endelige forslaget skal legges frem.
Rapporten fra det såkalte Skatteutvalget, som kom før jul, bidrar nå til å skape enda større usikkerhet om det fremtidige skattesystemet i Norge. Normalt vil et slikt skatteutvalg føre til at det kommer en stortingsmelding, som kan legge til rette for et nytt, bredt skatteforlik. Men nå er alt i det blå. Ingen vet om det kommer en melding, og ingen vet om regjeringen er interessert i å inngå et bredt forlik – eller om den vil fortsette å ødelegge og rote til skattesystemet, og jekke opp skattene, gjennom de årlige budsjettprosessene.
Det hersker nå en stor usikkerhet i store deler av næringslivet og særlig i de bedriftene som har private norske eiere. Frustrasjonen er skyhøy. Og uforutsigbarheten er skadelig, både for bedriftene og Norge.
Da budsjettet ble fremlagt i oktober, var det mange, meg selv inkludert, som litt for raskt konkluderte med at det bare var privat sektor som måtte ta belastningen med å stramme inn gjennom økte skatter – mens offentlig sektor ble skjermet. Budskapet ble gjentatt av mange uten at regjeringen gjorde noe særlig for å korrigere bildet.
Etter hvert ble det imidlertid klart at det var lagt inn en ganske omfattende innstramning i budsjettene også til de offentlige virksomhetene, som for eksempel sykehus og universiteter – og til folk som mottar trygd eller stønader. Det viste seg at hele budsjettet var basert på en helt urealistisk lav inflasjon.
Meldinger om konsekvensene har nå vært varslet og skrevet om lenge. Jon Hustad skrev om det i Dag og Tid 2. desember. Min kollega Steinar Juel påpekte samme dag i Minerva hvordan dette ville gå utover de fattigste. Og i Aftenposten forleden skrev Einar Lie om det.
Meldingene kom selvsagt også fra landets kommuner, sykehusdirektører og andre, som måtte holde seg til det budsjettet de hadde fått. De sa fra, og de annonserte og igangsatte nødvendige innstramninger og prioriteringer, noe også helseministeren sa at de måtte:
«Alle helseregionene opplever nå krevende økonomiske tider. Det skyldes i stor grad den sterke og uventede prisstigningen. I tillegg var driften i sykehusene også i fjor påvirket av pandemien, og vi ser at situasjonen akkurat nå med mange innleggelser på grunn av luftveisinfeksjoner innebærer en betydelig belastning.
Derfor skulle jeg ønske at jeg stod her med løfter om mer penger – og lysere tider.
Men jeg må være ærlig på den krevende økonomiske situasjonen vi står i nå, og at det reduserer handlingsrommet i sykehusene. Vi er klar over at denne situasjonen gjør det vanskelige for sykehusene å planlegge».
Og litt senere: «Jeg vil derfor be helseregionene om å se på hva de kan gjøre mindre av».
Dette sa hun 17. januar, altså for to uker siden. Hun tok belastningen med å stå for det statsbudsjettet som regjeringen – med tilslutning fra SV – hadde vedtatt.
I dag, 3. februar, kommer det så plutselig en pressemelding om at regjeringen vil lage et nytt statsbudsjett, der tallet for lønns- og prisstigning vil bli justert til det den i virkeligheten er. Dette skal skje i revidert budsjett, som kommer i mai. Ifølge Vedum vil det kreve mange milliarder kroner, men han kan ikke si nøyaktig hvor mye, fordi det vil være «uansvarlig» å si det. Men Vedum forsikrer om at all offentlig virksomhet bare kan fortsette akkurat som før. Han har fjernet tallene i budsjettet, men sier at offentlig sektor kan ha den samme aktiviteten som tidligere.
SSBs Thomas von Brasch har tidligere antydet at det kan dreie seg om 25 milliarder kroner.
Jeg vet ikke hva helseministeren fra Arbeiderpartiet tenkte da finansministeren fra Senterpartiet presenterte denne «gla’-nyheten» i dag. Var hun klar over eller ikke klar over at dette ville eller kunne skje da hun holdt sin sykehustale?
Problemet er uansett at en slik «gla’-nyhet» ikke kommer uten store omkostninger.
Det virker som Vedum ikke forstår hva det vil si for ledere i offentlig sektor å lede og gjennomføre store prosesser for å redusere aktiviteten, holde stillinger ubesatt og avlyse investeringer, ofte til akkompagnement av grupper og ansatte som klager og protesterer. Hvilken troverdighet står disse lederne igjen med nå? Hva vil skje neste gang de blir bedt om å stramme inn? Alle kan jo nå bare minne om hva som skjedde med budsjettet i 2023.
Vedum illustrerte utfordringene med å stramme inn i offentlig sektor på en nærmest barnslig måte i Politisk kvarter i morges. Men hva konkret skal nå Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet, NRK, sykehusene og universitetene gjøre? Flere av dem har utstedt sluttpakker eller sagt opp folk.
Det gjør det heller ikke lettere for lederne i offentlig sektor at Vedum er ute av stand til å redegjøre for hvilket omfang den kommende «budsjett-justeringen» skal få. Hva skal de basere seg på? Og kan de være sikre på at Stortinget mener det samme som regjeringen?
Det vi kan være helt sikre på, er at fagforeninger, interesseorganisasjoner og folk flest vil oppfatte dette som et løfte om full kompensasjon i hele offentlig sektor, og at de derfor vil motsette seg alle forsøk på effektivisering.
Regjeringen har med dagens «gla’-nyhet» greid å skape enda mer usikkerhet og uforutsigbarhet, nå også i offentlig sektor.
Det hele virker planløst, tilfeldig og kaotisk.
Mer fra bloggen
Arbeiderpartiet er i krise – men hva gjør de borgerlige partiene?
Norsk politikkPolitikk og samfunn
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres