Det er morsomt at så mange kommentatorer har blitt interessert i dansk politikk.

Det har blant annet gått opp for mange politiske interesserte at det norske Arbeiderpartiet i 2021 langt på vei kopierte de danske sosialdemokratenes valgkampstrategi fra 2019.

Det var en strategi som viste seg å være ganske mislykket. De danske sosialdemokratene la derfor om strategien i 2021 og har nå gått enda et skritt lenger ved å danne en regjering «over midten».

Spørsmålet som enkelte stiller seg nå, er om Arbeiderpartiet vil forsøke å kopiere de danske sosialdemokratene en gang til og orientere seg mot høyre i det politiske landskapet?

Er det sannsynlig, og er det mulig?

Det er kommet noen små signaler den senere tid som kanskje kan tyde på at det har gått opp for enkelte ledende Arbeiderpartipolitikere at den strategien de så langt har fulgt, ikke har vært så god. Når Arbeiderpartiet ser 14-tallet på meningsmålingene, bør det jo være grunn til å reflektere litt over de mulige feilene man selv har begått.

Mange la for eksempel merke til næringsminister Jan Christian Vestres svar til Kjell Terje Ringdal i Dagens Næringsliv forleden. Det var sjeldent ydmykt og imøtekommende overfor næringslivet og «lillavelgerne».

Også statsminister Jonas Gahr Støres nyttårstale ble holdt i en forsonende tone. Nå skulle vi, som «stemmer på forskjellige partier», kommer fra «by og land» og «opplever krevende tider på ulikt vis» (kanskje fordi noen er rikere eller fattigere enn andre), «legge noen av motsetningene til side».

Budskapet står i skarp kontrast til det Støre og Ap valgte å gå til valg på i 2021. Da ble motsetningene dyrket og overspilt – mellom vanlige folk og andre, mellom by og land, «høyrepartiene, som hadde vist sitt sanne ansikt» under koronakrisen og det gode, rettferdige Arbeiderpartiet.

«Ikke alt som er galt i samfunnet skyldes høyrepolitikk», sa Støre i 2021. Det er omtrent slik vi også kunne lese Raymond Johansen i Aftenposten i går: Arbeiderpartiet har ikke æren for alt som er bra i vårt samfunn, men det er nære på.

Samtidig kan man kanskje tolke Raymond Johansens innlegg som ytterligere et lite signal om at tilbakemeldingen fra velgerne har nådd inn til deler av Arbeiderpartiet. Johansen forsøker nå å glatte over den aggressive tonen og politikken som lenge har vært ført av hans eget byråd og av regjeringen og venstresiden mot private velferdstilbydere.

Er dette signaler som bør tolkes positivt, og som en indikasjon på at Arbeiderpartiet igjen, politisk og retorisk, vil finne mer balanserte løsninger?

At noen i Arbeiderpartiet uttrykker seg litt positivt om privat næringsliv er i hvert fall blitt så uvanlig at Dagens Næringsliv i dag skriver en lederartikkel om det. Bare det må jo antagelig være historisk.

Men betyr det at Arbeiderpartiet er i ferd med å «ta en Mette Frederiksen» igjen, slik blant andre politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet og debattredaktør Hans Petter Sjøli i VG har antydet?

Enkelte peker på at sannsynligheten for at Arbeiderpartiet og regjeringen nå vil orientere seg mer mot høyre, øker fordi Kari Elisabeth Kaski, av personlige grunner, har måttet gi opp sitt mulige kandidatur til ledervervet i SV. Kirsti Bergstø anses for å stå lenger til venstre og nærmere Rødt, hvilket sannsynligvis gjør det vanskeligere for Ap/Sp-regjeringen å være så bundet til SV som den er i dag.

Men er det sannsynlig og mulig med et samarbeid «over midten» her i Norge, altså i praksis et regjeringssamarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet og eventuelt andre partier?

Ingen kan spå sikkert om fremtiden – men i overskuelig fremtid virker det hverken sannsynlig eller mulig – av flere grunner.

Det er vanskelig å se for seg at Høyre og Arbeiderpartiet skal kunne danne en slik regjering uten å varsle velgerne om sine intensjoner før et valg. Og hvis det skal skje, krever det en mye mer omfattende prosess enn vi så i Danmark. Fordi danske regjeringer kan skrive ut nyvalg, har også partilederne mye større fullmakter til å «legge linjen» i en valgkamp og bestemme hvilke saker og hva slags samarbeid de vil gå til valg på.

Hvis en partileder i Høyre eller Arbeiderpartiet ville ønske å gå til valg på en blårød regjering i Norge, måtte det ha vært drøftet og forankret i det vide og brede i deres respektive partier. Det i seg selv vil gjøre prosessen mye mer krevende.

Samtidig må det sies at Mette Frederiksen ikke har foretatt sin snuoperasjon i hui og hast. Hun har, som alltid, vært svært strategisk og tatt skritt for skritt i et tempo som velgerne kan følge med på. Raske politiske snuoperasjoner, som ikke blir forankret eller forstått, har en tendens til å mislykkes.

Det vil dessuten bare komme slike initiativer når og dersom den som tar initiativet, ser seg tjent med det. Og den som ser seg mest tjent med det, vil gjerne være den som har overtaket på meningsmålingene, allerede sitter i regjeringskontorene, eller nylig har fått det beste valgresultatet. De andre må ha en forhandlingsposisjon som gjør det sannsynlig at de får noe ut av et eventuelt samarbeid.

I Norge har hverken Støre eller Solberg noe incentiv til å ta slike initiativer nå. Støre står svakt, og Solberg er i opposisjon. Det er dessuten langt mindre uro, fragmentering og kaos på blå side i Norge enn det var og er i Danmark. Det er for eksempel ingen i Norge som er i tvil om hvem som er den borgerlige statsministerkandidaten og «sjefen» på borgerlig side, dersom det skulle være et valg i morgen.

Uttrykket jeg brukte foran, om hva man «ser seg tjent med» må dessuten nyanseres.

Det kan være en ren taktisk vurdering av hva partiet ser seg tjent med – men det kan også være en vurdering preget av mye mer alvor – om hva landet er tjent med.

Den danske professoren Ove Kaj Pedersen har veldig interessante betraktninger om dette.

Han mener, i motsetning til mange kommentatorer, at det ligger et dypt alvor bak den kursendringen Mette Frederiksen (og Venstre) har foretatt. Han peker på at Danmark – i likhet med Norge – var inne i en transformasjon på 1980/90-tallet, da vi, etter hans mening, gikk fra bare å legge vekt på velferdsstaten til også å legge vekt på «konkurransestaten», altså en stat som også må ta hensyn til landets konkurranseevne, og at det ikke var mulig å se denne endringen klart før mange år senere.

Nå mener han at Danmark igjen er på vei inn i en transformasjon, hvor det er behov for store reformer, og at dette er noe Mette Frederiksen har forstått – etter at hun i noen år har ført en populistisk, reformfiendtlig og mislykket politikk. Han tror ikke, slik mange frykter, at dette kan føre til en voldsom fremvekst for ytterpartiene, fordi de blir ekskludert fra det gode selskap, slik jeg selv også har vært inne på. Han tror snarere at de kan bli marginalisert, fordi de ikke forholder seg til realitetene. Og med realitetene mener han blant annet behovet for å prioritere på offentlige budsjetter, gjennomføre tilbudssidereformer på arbeidsmarkedet, sikre økonomisk vekst og ha et forpliktende forhold til internasjonale institusjoner og organisasjoner som EU og NATO.

Han peker på klima/energi, forsvar/opprustning og velferd/demografi som de store områdene som nå driver utviklingen og krever helt andre prioriteringer og en annen type politisk samarbeid enn vi har sett til nå.

Men det å få til en politisk tilpasning til en slik transformasjon krever i seg selv mye. Eller sagt på en annen måte: Hvordan skal det være mulig for en leder av et sosialdemokratisk parti å få med seg partiet sitt på å samarbeide med blå fremfor røde partier? Eller for en leder av det store borgerlige partiet å få oppslutning om et samarbeid med de røde?

Det krever, veldig kort sagt, en veldig sterk stilling og enorm autoritet.

Det har Mette Frederiksen. Og det har ikke Jonas Gahr Støre. Man kan si at Erna Solberg har det, om enn på en ganske annen måte enn Mette Frederiksen, men hun sitter ikke i førersetet nå.

Støre står, tvert om, i fare for å bidra til splittelse av eget parti, dersom han tar et skritt mot høyre. Det er ikke like lett å danne nye partier i Norge som i Danmark, på grunn av en mye høyere sperregrense, men likevel: Skulle Trond Giske – i protest mot at partiet legger kjelker i veien for hans «lokallag» Nidaros Sosialdemokratiske Forum eller mot at Støre velger å gå til høyre – danne sitt eget parti 100 år etter at Arbeiderpartiet ble splittet sist – ja, så er det vel mulig at Arbeiderpartiet synker enda lenger ned enn 14 prosent. Og det må Støre ta i betraktning.

Hvor svakt Støre og Arbeiderparti-ledelsen står, er for øvrig ikke så lett å vurdere for oss som står utenfor. Alle kan lese menings- og popularitetsmålinger – men hvordan står det til internt? Har ledelsen oppslutning i partiet, i stortingsgruppen og i regjeringsapparatet, fordi den er sterk, har høy tillit og er respektert – eller er man bare litt resignert, fordi det ikke er så lett å se alternativer, hverken til ledelsen selv eller politikken?

Til slutt må det legges til at våre formidable olje- og gassinntekter gjør at Norge er i en spesiell situasjon. Det gjør at vi er i en annen økonomisk stilling enn mange sammenlignbare land, det påvirker den politiske stemningen i folket, og det gjør at vi, tross alt, kan bruke mer penger over offentlige budsjetter. En følelse av krise, som riktig nok også er overdrevet i Danmark, kommer nok senere til oss enn til våre naboland.

Ingen vet hvordan det går med det danske eksperimentet.

Mette Frederiksens nyttårstale falt ikke i god jord. Dels ble den beskyldt for å være for rød, dels manglet den konkrete tanker om de kraftfulle reformene som regjeringen har sagt at den skal komme med. Og foreløpig er det borgerlige partiet Venstre som ser ut til å tape mest på den grenseoverskridende regjeringen.

Men skal vi tro Ove Kaj Pedersen, er det ikke lett å se hva som skjer nå, før i ettertid.

Så kanskje er dette begynnelsen på en ny politisk æra – langt fra det lykkelige 1990-tallet og med nye klima- og sikkerhetspolitiske utfordringer som møter stadig mer akutte problemer for vår hjemlige velferdsstat?

I så fall er det ikke sikkert det er nødvendig med en lilla regjering. Kan hende holder det med et nærmere samarbeid, der det inngås forlik over midten.

Også dette har Støre ønsket mindre av – men det er en strategi som neppe er bærekraftig i det lange løp.

Det er ikke lett å se noen opplagt vei ut av de problemene regjeringspartiene har nå. Det eneste som er sikkert, er at det neppe holder med en retorisk justering.

Det må noe mer til.