Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
Arbeiderpartiet kopierte de danske sosialdemokratenes strategi i 2021. Kan Arbeiderpartiet gjøre det igjen?
Publisert: 17. november 2022
Søndag hadde jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg reflekterte over årsakene til Arbeiderpartiets sterke tilbakegang. På Nettavisens siste måling, fikk Arbeiderpartiet 16,7 prosent.
Et poeng jeg løftet frem, er partiets «vanlige folk-strategi», som innebærer at partiet sa farvel til «lillavelgerne» og vendte seg mot venstre.
At dette forklarer mye av tilbakegangen, føler jeg meg sikker på. Det er vanskelig å forestille seg at de enormt mange velgerne som har gått til høyre og til Høyre, egentlig mener at Arbeiderpartiet burde gått lenger til venstre. Men i hvilken grad de savner Høyres og de borgerlige partienes politikk eller Erna og hennes mannskap, eller om de bare er misfornøyd med regjeringen, er ikke så lett å svare på.
At denne forklaringen har mye for seg, betyr ikke at det hadde vært problemfritt for Arbeiderpartiet å vende seg mot høyre. Da ville partiet sannsynligvis mistet flere velgere til SV og Rødt.
Mange sosialdemokratiske partier er i denne kattepinen, og det skal store strategiske evner til for å finne en vei ut av problemet.
Mange kikker med interesse på den danske statsministeren, Mette Frederiksen.
Da hun vant valget i 2019, ble hun genierklært av kommentatorer over hele Europa.
Det ble sagt at hun hadde funnet den eneste mulige oppskriften for sosialdemokratiske partier som ønsket å gjenoppfinne seg selv som store og betydelige styrings- og folkepartier. Hun snudde 1990-tallets oppskrift på hodet: Der Tony Blair og Gerhard Schröder flyttet partiene sine til venstre i innvandrings- og verdipolitikken og til høyre i velferds- og den økonomiske politikken og dermed, ble det sagt, forlot sine egne velgere, gikk Mette Frederiksen motsatt vei: Hun flyttet partiet sitt kraftig til høyre i innvandrings- og verdipolitikken og litt til venstre i velferds- og den økonomiske politikken.
Dermed lyktes hun med å få tilbake mange av de velgerne som hadde flyktet fra sosialdemokratiet til Dansk Folkeparti. Prisen hun betalte, var at Socialdemokratiet måtte avgi velgere til ytre venstre, det vil si til SF og Enhedslisten. Socialdemokratiet selv sto på stedet hvil rent oppslutningsmessig, men samlet sett gikk rød blokk frem.
Rent strategisk skjedde dette med en «vanlige folk-strategi»: «Nu er det Arnes tur», var slagordet – og med det mente man «Arne» som bodde i «udkanten», altså i distriktene.
Strategien lyktes såpass godt at Arbeiderpartiet kopierte den i 2021. Og Arbeiderpartiet lyktes – på mange måter på samme måte som de danske sosialdemokratene gjorde: Den rødgrønne siden vant stort, men de innbyrdes maktforholdene blant de røde partiene ble radikalt forandret. Arbeiderpartiet ble en skygge av seg selv målt mot oppslutningen til SV og Rødt.
Et par måneder etter vårt valg i 2021 var det lokalvalg i Danmark.
Resultatet sjokkerte både sosialdemokratene selv og kommentatorene. Det gikk veldig dårlig for Mette Frederiksen, fordi hun mistet enormt mange velgere. Høyt utdannede velgere i byene gikk enda lenger til venstre eller til de konservative. Hun hadde, gjennom sin «Nu er det Arnes tur», og særlig Arne i distriktene, skjøvet fra seg mange høyt utdannede by-velgere.
Alarmklokkene ringte, og de danske sosialdemokratene tok dette veldig alvorlig. Etter i noen år å ha iscenesatt Mette Frederiksen som en litt «enkel» dame fra «udkanten», som likte fotball, makrell i tomat og danseband, og som vasket vinduene sine selv, fikk hun en ny stil: Nå likte hun plutselig høyintellektuelle bøker og teater, og hun fremsto som mer urban. Til sist laget sosialdemokratene et stort poeng av at det selvsagt måtte være all right både å like danseband og Kim Larsen, makrell i tomat og skjønnlitteratur. For hva er galt med det?
Det er selvsagt ingenting galt med det.
Det var sosialdemokratene selv som hadde gjort dette til et problem som ledd i sine egne partipolitiske kampanjer.
Uansett:
Mette Frederiksen og partiet hennes har vært helt imponerende dyktige til å omskape seg selv en gang til – bort fra et interesseparti for «Arne» til et folkeparti for alle. De har møysommelig og på en svært god måte bygget Mette Frederiksen opp til noe nytt, nemlig en statsminister som omfavner alt og alle og hele Danmark. Hennes omdømme som «maktfullkommen» er også bygget ned ved at hun fremstår som vennligere og mer kompromissvillig.
Til slutt vant hun, med et nødskrik, valget.
Flertallet er så hårfint at det er veldig uklart hvordan det kan og bør forvaltes. Men Mette Frederiksen kunne i hvert fall, med en viss rett, utrope Socialdemokratiet til det eneste folkepartiet i Danmark for tiden.
Jeg sier «viss», fordi oppslutningen rundt om i Danmark viser at sosialdemokratene langt fra har reparert problemene som «Arne-strategien» skapte. Dette har blant annet Bjørgulv Braanen skrevet om i Klassekampen forleden. Men et knappest mulig flertall er også et flertall.
Spørsmålet er:
Kan Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet, som langt på vei kopierte den første og til dels mislykkede delen av strategien til de danske sosialdemokratene, kopiere den andre delen?
Jeg vet ikke hva Arbeiderpartiets ledelse tenker, men jeg tror ikke det blir så lett.
Det er nemlig flere forskjeller mellom Norge og Danmark og mellom de norske og danske sosialdemokratenes situasjon.
En viktig forskjell er at Mette Frederiksen leder en ettparti-regjering, mens Jonas Gahr Støre leder en Ap/Sp-regjering. Arbeiderpartiet og Støre kan altså ikke iscenesette seg selv slik de vil. Hege Ulstein er blant dem som har ment at Arbeiderpartiet nå må forsøke å appellere mer til velgere i byene, men dette er ikke så lett når man regjerer sammen med distriktspartiet Senterpartiet og på grunnlag av den svært distriktsvennlige og lite byvennlige Hurdalsplattformen.
En annen viktig forskjell er opposisjonen til venstre. I Danmark er SF et moderat, medgjørlig og lojalt opposisjonsparti, og Enhedslisten gjør ikke så veldig mye av seg. I Norge fører SV og Rødt en mer tydelig og høylytt opposisjonspolitikk.
En tredje forskjell er opposisjonen til høyre. I Danmark har den borgerlige siden gjennomlevd politiske massakre de seneste år, og partibildet er sterkt fragmentert. Ingen av de borgerlige partiene er i nærheten av å ha den samme oppslutningen som Socialdemokratiet, og de gjorde en dårlig valgkamp. Mette Frederiksens parti ble cirka dobbelt så stort som det nest største partiet, nemlig det borgerlige partiet Venstre.
I Norge er det motsatt: Det største borgerlige partiet, Høyre, er på målingene nesten dobbelt så stort som Arbeiderpartiet, og det er ingen tegn til (og, på grunn av forskjellig sperregrense, heller ikke mulig med) den samme type fragmentering som vi har sett i Danmark. Den borgerlige opposisjonen i Norge er altså mye sterkere enn den borgerlige opposisjonen i Danmark.
Det bør legges til at vi i Norge heller ikke har en alternativ opposisjon «fra midten», som bidrar til å forkludre partibildet og gjøre det vanskeligere å danne en styringsdyktig regjering, slik Lars Løkke Rasmussens Moderaterne gjør i Danmark.
En fjerde forskjell er persongalleriet: Mette Frederiksen har svært høy autoritet innad i eget parti og i rød blokk, og hun har også styrket sin posisjon i befolkningen gjennom valgkampen. Hun har store muligheter til selv å velge strategi og «legge linjen» uten at noen i partiet protesterer. Hennes konkurrenter i blå blokk har mindre autoritet i sine partier, og de står ikke på langt nær så sterkt i befolkningen.
I Norge er det annerledes. Jonas Gahr Støre har ikke samme autoritet og nyter ikke den samme tilliten, hverken innad i eget parti eller i befolkningen. Den fremste opposisjonspolitikeren, tidligere statsminister Erna Solberg, ser derimot ut til fortsatt å nyte stor respekt.
For det femte er utfordringene i Norge og Danmark ikke nøyaktig de samme. Begge land sliter med krig, energikrise, høye strømpriser og inflasjon. Men Danmark har ikke vært vant til en så kraftig offentlig utgiftsvekst, så omstillingen til en mer moderat vekst er muligens ikke like vanskelig som den er i Norge.
Til sist bør det nevnes at Arbeiderpartiet har sunket mye mer, dypere og raskere enn de danske sosialdemokratene har gjort. De danske sosialdemokratene fløy høyt under koronapandemien og sank mye i forbindelse med mink-skandalen. Men de har aldri vært under 20 prosent.
Alt oppsummert:
Valget av «vanlige folk-strategien», som igjen gjorde Arbeiderpartiet til et interesseparti for noen fremfor et folkeparti for alle, var en bevisst, men dristig strategi. Arbeiderpartiets strateger trodde antagelig at de danske sosialdemokratene hadde lyktes bedre med denne strategien enn det i 2021 viste seg at de hadde gjort.
De danske sosialdemokratene måtte endre strategi og har delvis lyktes med det. Nå – etter at de vant valget – leter de etter en regjeringskonstellasjon som skal gjøre det mulig å dreie politikken mot høyre. Det trengs reformer i offentlig sektor og i arbeidsmarkedspolitikken, og dette kan Socialdemokratiet bare få til, dersom de samarbeider med Radikale Venstre og/eller den borgerlige siden.
Det gjenstår å se om også det norske Arbeiderpartiet vil forsøke å endre strategi, for eksempel etter lokalvalget i 2023.
Det kan hende, men det er ikke sikkert det blir like lett.
Mer fra bloggen
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Imponerende sosialdemokratisk valgkamp
Farvel til lillavelgerne
Politiske ledere har mye å lære av Mette Fredriksen