Ja til åpenhet om skolen

Å måle og bedømme kvalitet i offentlig tjenesteyting er vanskelig – og vi vil neppe noen gang kunne finne perfekte indikatorer på kvalitet. Men det bør ikke forhindre oss i å prøve – og å diskutere åpent hva indikatorene betyr og hvordan vi kan gjøre skolen bedre, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.

Kristin Clemet

Publisert: 30. oktober 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I Sundvollen-plattformen heter det at Regjeringen vil «kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå».

I Politisk kvarter mandag sådde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tvil om hvorvidt dette er et løfte han ønsker å holde. Han ønsket å vurdere det nærmere, fordi han ikke ønsker at mediene skal presentere «meningsløse» sammenligninger og rangeringer av skoler.

Debatten om åpenhet om skolen er interessant. Jeg husker en radiodebatt for noen år siden – mellom én fra SV og én fra Høyre – der man diskuterte åpenhet om skattelistene og om skolen. SV-politikeren ønsket mest mulig åpenhet om skattelistene, men ønsket ikke åpenhet om skolen – mens Høyre-politikeren ville ha det omvendt: Mer åpenhet om skolen og mindre om skatten. Og som vi vet: Pressen er mest enig med SV-politikeren. Pressen ønsker full åpenhet om skatten, men er – i hvert fall i de meningsbærende spalter – mer skeptisk til åpenhet om skolen.

Jeg syns åpenhet er bra, spesielt om offentlig sektor, siden dette er vår felles eiendom. Men det finnes selvsagt grenser. Én slik grense går der man angriper enkeltmenneskers integritet, privatliv og personvern. Det er tilfellet når det gjelder skattelistene, som er knyttet til person – men det har aldri vært tilfellet når det gjelder skolen. Åpenhet om skolen har alltid vært begrenset av personvernet. Derfor er en offentliggjøring av skoleresultater alltid betinget av at det er tilstrekkelig mange elever og store nok skoler til at enkeltelever ikke kan identifiseres.

Dette var likevel ikke kunnskapsministerens anliggende. Han var opptatt av det meningsløse i å sammenligne ulike skolers resultater – fordi det kan få folk til å tro at enkeltskoler er dårligere eller bedre enn de i virkeligheten er.

Han har litt rett – men han tar også feil.

Det som er riktig, er at det er vanskelig å finne gode indikatorer på skolekvalitet, og at det derfor også kan være vanskelig å foreta sammenligninger. Et eksempel: Det er ikke lett å sammenligne karakterene som elevene får på to forskjellige skoler. Dels kan det være at vurderingspraksisen er forskjellig, dvs. at lærerne har en strengere praksis på den ene skolen enn på den andre. Og dels er det umulig å vite hva som har vært skolens bidrag til de karakterene elevene har fått. Bak en 3’er på én skole kan det ligge et mye mer imponerende arbeid enn det ligger bak en 5’er på en annen skole, f.eks. fordi elevene på den første skolen har et mindre heldig utgangspunkt. De kan f.eks. ha minoritetsspråklig bakgrunn.

Det som er feil, er at vi aldri kan eller bør sammenligne resultater på skolenivå. Selve poenget med å måle kvalitet er at vi skal kunne sammenligne med andre eller over tid – ettersom det er den eneste måten å bedømme kvaliteten på. Om et gitt resultat er et bra resultat, kan vi bare vite, hvis vi kan sammenligne med andre og/eller over tid.

Kunsten er altså å finne gode indikatorer – eller å utvikle vurderingspraksisen slik at f.eks. karakterer blir bedre indikatorer. Gode indikatorer kan f.eks. være såkalte skolebidragsindikatorer, som forsøker å si noe om skolenes bidrag til læringen – uansett på hvilket nivå elevene i utgangspunktet befant seg. Det er ikke lett, men det er mulig – noe man kan se et eksempel på her.

Dessuten bør måling av og åpenhet om læringsresultater kombineres med måling av og åpenhet om andre typer resultater og input-faktorer – slik at man samlet sett får et bredt bilde av skolen: Hvilke ressurser har skolen? Hvordan er lærertettheten? Og hvordan er trivselen blant elever, lærere og foreldre?

Det var dette som var hensikten med Skoleporten, som ble etablert under den forrige borgerlige regjering. Den eksisterer fortsatt, men mange av resultatene på skolenivå holdes nå hemmelig etter at den rødgrønne regjeringen delvis har lukket portalen for innsyn fra allmennheten, det vil i praksis også si elever og foreldre.

Jeg mener det er flere gode grunner til at Røe Isaksen bør se positivt på Sundvollen-plattformens krav til større åpenhet:

For det første tror jeg det er umulig å unngå at pressen lager rangeringer. Pressen bruker de resultatene den har tilgang til, uansett hvor vanskelig det er å få tak i dem (f.eks. fordi den må be om innsyn i offentlige dokumenter) – og den bruker, om nødvendig, utenlandsk kompetanse til å lage rangeringer, slik bl.a. VG har gjort.

For det andre blir det stadig mer vanlig at også andre private aktører lager slike rangeringer. Den danske tankesmien Cepos, for eksempel, lager sine egne rangeringer – og disse får hvert år store oppslag i dansk presse.

For det tredje, og det er viktig: Hvis det er slik at allmennheten, foreldre og pressen risikerer å misforstå resultatene, fordi de tror at f.eks. karakterer betyr noe de ikke betyr – ja, så syns jeg kunnskapsministeren, fremfor å ty til hemmelighold, heller bør forklare oss hvorfor karakterene ikke betyr det vi tror de betyr. Det er jo helt urimelig at vi – folket – skal gå rundt å tro at en elev som får karakteren 5 har nådd et høyere kompetanse- eller kunnskapsnivå enn en elev som får karakteren 4, eller at det er skolen som skal ha æren for at en elev får 5, mens den bør få skylden for at en elev får 2 – hvis det ikke forholder seg slik. Da bør vi få vite hvordan det egentlig forholder seg.

Kunnskapsministeren kunne f.eks. starte med å invitere pressen til et seminar, der han forklarer hvordan resultatene bør og ikke bør tolkes.

Spørsmålet om åpenhet eller hemmelighold har også en demokratisk side. For hvem skal egentlig ha krav på å vite?

Selv resultater som er hemmeligholdt, vil jo være kjent for noen – bl.a. for skolen og skoleeieren, dvs. kommunen. Politikerne i kommunen vil altså kunne vite, men de vil ikke kunne diskutere det de vet, i et åpent kommunstyremøte. Foreldrene, som også er velgere, vet heller ikke – så de kan ikke stille politikerne til ansvar og sjekke hva som gjøres, dersom resultatene er dårligere enn de er i andre kommuner eller enn de var ifjor. Det kan hende det finnes en god og plausibel forklaring på det, men det er ikke sikkert. For å få vite noe om det, må det kunne diskuteres i åpenhet.

Sundvollen-plattformen bør ikke avlyses. Det er bedre å spørre seg selv hvordan åpenheten kan forvaltes på en bedre måte – både gjennom utvikling av bedre indikatorer og gjennom åpen debatt om indikatorenes begrensning – enn å holde noe hemmelig.

Å måle og bedømme kvalitet i offentlig tjenesteyting er vanskelig – og vi vil neppe noen gang kunne finne perfekte indikatorer på kvalitet.

Men det bør ikke forhindre oss i å prøve – og å diskutere åpent hva indikatorene betyr og hvordan vi kan gjøre skolen bedre.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 30.10.13.

Publisert: 14. november 2022