Rød blokk gikk tilbake, men Socialdemokratiet løftet seg tilstrekkelig til at den røde blokken så vidt beholdt flertallet.

Jeg skriver «så vidt», fordi blokken ble klart redusert, og den er nå avhengig av tre av de fire mandatene fra Grønland og Færøyene for å få det nødvendige flertallet på 90 mandater.

Mette Frederiksen og hennes sosialdemokratiske parti gjorde det bedre enn forventet og bedre enn meningsmålingene viste på forhånd. Det gikk også mye bedre enn DR-TVs exit poll viste tidlig på kvelden. (At det også gikk bedre enn DR-TV viste til langt på natt, skyldes en pinlig programmeringsfeil i de modellene som lager prognosene utover kvelden.)

Socialdemokratiet gjorde det – i motsetning til ved lokalvalget i 2021 – godt over hele landet. Og fordi den borgerlige siden er helt fragmentert, er også Socialdemokratiet dobbelt så stort som det nest største partiet, Venstre.

De borgerlige partiene har riktig nok fått flest stemmer, men det er mandatene som teller. Og at Venstre og de to partiene Moderaterne og Danmarksdemokraterne,  som nylig er dannet av to fremtredende utbrytere fra Venstre, Lars Løkke Rasmussen og Inger Støjberg, til sammen er større enn det sosialdemokratiske partiet, er til liten trøst eller nytte i dag.

På forsommeren viste meningsmålingene blått flertall, og mange trodde at Mette Frederiksen skulle tape makten. Når hun likevel ikke gjorde det, skyldes det – i all enkelhet – to forhold:

De borgerlige førte, med noen unntak, en dårlig valgkamp, og de gjorde strategiske feil.

Socialdemokratiet, derimot, gjennomførte en god valgkamp.

Jeg tror ikke det er noe annet parti i Skandinavia i dag som har en like effektiv valgkampmaskin som det danske sosialdemokratiske partiet.

Det kan antagelig identifiseres minst seks årsaker til at sosialdemokratenes valgkamp var så effektiv.

For det første:

Socialdemokratiet har store ressurser. Det er ikke så rart, for store partier har som regel mer ressurser enn mindre partier. Det gir muligheter for å bruke mye penger på reklame og annonsering. Mette, som gjerne vil styre Danmark trygt gjennom krisene, har vært overalt.

For det annet:

Mette Frederiksen er en meget sterk leder for partiet. Hun har stor autoritet, og hun kan derfor ta beslutninger og «legge linjen», som danskene sier, uten at partiets bakland slår sprekker. Siden danske statsministre kan skrive ut nyvalg når de vil, har de ikke den samme tradisjonen som vi har i Norge, med å vedta omfattende partiprogrammer før hvert valg.

Det er derfor en tradisjon at partilederne har større spillerom til å komme med løfter eller sette en kurs for partiet uten at det er forankret i partiets organer. Men skal det fungere godt, må lederen ha stor autoritet, slik at det ikke blir «bråk» i partiet.

Da Mette Frederiksen skrev ut nyvalg for fire – fem uker siden, overrasket hun alle ved å si at hun gikk til valg på å danne en bred regjering, altså en regjering bestående av både røde og blå partier. Det hverken var eller er populært blant alle partifellene hennes, men det er knapt noen som har protestert.

For det tredje:

Det danske sosialdemokratiet ser ut til å bruke store ressurser på å gjøre undersøkelser i velgerbefolkningen for å finne ut hvilke budskap, personer, personlig stil og saker som fungerer best.

Da Mette Frederiksen og Socialdemokratiet vant valget i 2019, ble de nærmest genierklært. Endelig var det et sosialdemokratisk parti som greide å gjenvinne makten. Partiet ble riktig nok mindre enn det ble i 2015, men det hadde trukket velgere over blokk-grensen, fra Dansk Folkeparti. Prisen som Socialdemokratiet måtte betale, var at det også måtte avgi stemmer til ytre venstre. Men samlet sett vant den røde blokken.

Dette greide sosialdemokratene, fordi Mette Frederiksen møysommelig hadde flyttet partiet til høyre i verdi- og innvandringspolitikken og oppnådde å bli legitimert av Dansk Folkeparti (som dermed gjorde seg selv overflødig) – og til venstre i velferds- og den økonomiske politikken. Men dette skjedde nok ikke bare fordi Mette Frederiksen mente det. Det skjedde også fordi fokusgruppene mente det.

Alle (store) partier bruker velgerundersøkelser for å planlegge sine valgkamper. Det litt spesielle med det danske sosialdemokratiske partiet er at man av og til får en fornemmelse av at standpunktene som inntas, primært et et resultat av slike undersøkelser. I denne valgkampen gikk for eksempel sosialdemokratene plutselig inn for skattelettelser, noe de tidligere hadde kritisert.

Det er også interessant å se hvordan særlig Mette Frederiksen iscenesetter seg selv og tilpasser sitt «image» til det som «lønner seg». I en periode var hun til forveksling lik «vanlige folk», som er opptatt av danseband, vasker huset selv, ser fotball og spiser makrell i tomat. Etter at hun tapte lokalvalget i 2021, og det særlig var høyt utdannende storbyvelgere som forlot partiet, skaffet hun seg et nytt «image» som en som liker opera og leser høykulturelle bøker.

Alle moderne politikere gjør litt av dette. Men Mette Frederiksen gjør det nok mer enn vi er vant til i Norge.

For det fjerde:

De danske sosialdemokratene er strategiske.

I denne valgkampen har de spilt ut sine egne forslag gradvis, slik at de hele tiden har kunnet sette dagsorden, vurdere reaksjonene og eventuelt justere kursen. Dette var veldig tydelig i forbindelse med forslaget om økt lønn til noen grupper offentlig ansatte. Jeg skal ikke problematisere forslaget her – bare registrere at det ble spilt ut over tid og på en måte som gjorde at «alle» til slutt måtte diskutere sosialdemokratenes dagsorden og politikk.

De greide også å endre kursen raskt når valgkampen ikke utviklet seg slik de hadde trodd. På kort varsel endret partiet plakater og annonser, og de snudde seg raskt rundt da den de trodde skulle være hovedmotstanderen, nemlig Søren Pape Poulsen og de konservative, begynte å synke kraftig på målingene. Temaet «skattelettelser eller velferd» ble byttet ut med blant annet helsepolitikk.

For det femte:

De danske sosialdemokratene angriper når de mener at det er nødvendig. De tyr gjerne til voldsomme og koordinerte skremmekampanjer, særlig overfor politiske motstandere og partier som de antar kan «stjele» deres stemmer. Sett med norske øyne er det kraftig kost, for her holder ikke statsråder seg tilbake for å servere rene røverhistorier og påstander som de må vite ikke er riktige.

Valgkampens siste skremmekampanje var rettet mot Moderaterne og Lars Løkke Rasmussen, som i sitt prinsipprogram går inn for å endre pensjonssystemet en gang i fremtiden. Det ble omskrevet til at Moderaterne ville ta pensjonen fra de gamle i dag.

For det sjette:

At statsministeren kan skrive ut nyvalg, har både fordeler og ulemper. En av fordelene er at regjeringen kan bruke embetsverket til å sette dagsorden i en valgkamp som i realiteten er i gang, selv om valget formelt sett ikke er skrevet ut. Det er kutyme for at regjeringen ikke kommer med nye initiativer i selve valgkampen. Men denne gangen kom det påfallende mange initiativer rett før valget ble skrevet ut.

Sett med norske øyne er det altså mye som er annerledes:

Det kan skrives ut nyvalg, det er korte valgkamper, og det er i større grad et personvalg i Danmark. Velgerne har mye mer innflytelse over hvem som velges inn i Folketinget, og det er stor oppmerksomhet om konkurransen mellom kandidatene i samme distrikt.

Tonen er nok også tøffere. Vi ser tendenser til skremmekampanjer i Norge også, men vi har mindre av det, og regjeringsmedlemmer vil som regel forsøke å heve seg over de mest grove angrepene på andre politikere og partier.

Det danske sosialdemokratiske partiet er nok for tiden den mest effektive valgkampmaskinen vi har i Skandinavia.

Om det vil være slik også ved de kommende valgene i Skandinavia, gjenstår å se.