Hvor er neste stopp for de filippinske kvinnene?
Skroting av au pair-ordningen fremstår som en form for moralsk posering
Publisert: 19. februar 2024
Det er noe skinnhellig over den norske au pair-debatten.
Ordningen blir nå avviklet, og selv Aftenposten syns det er fint.
Ifølge Aftenposten er det ikke nok kulturutveksling i ordningen, og dessuten er ordningen «sårbar for utnytting». Ordningen var aldri ment å være «billig arbeidskraft».
Ingen kan være imot å forsøke å gjøre ordningen bedre.
Men bare å avvikle den fremstår som moralsk posering, og som et tiltak som antagelig ikke vil føre noe som helst godt med seg.
«For 30 år siden», skriver Aftenposten, «var det fortsatt populært blant nordmenn å være au pair i utlandet. På 1990-tallet sendte formidlingsbyrået Atlantis nesten 1000 norske au pairer til utlandet hvert år.».
De gjorde som au pairer i Norge i dag: De arbeidet med barnepass og lett husarbeid mot at de fikk kost og losji og en liten lønn. Eva Joly, Kaci Kullmann Five og min kollega Mathilde Fasting var blant dem som nøt godt av ordningen.
Men nå trenger ikke norske ungdommer denne ordningen lenger. Så å si alle som vil, kan studere, og det er sjenerøse støtteordninger for dem som vil ha et opphold i utlandet. Velstandsnivået er dessuten generelt så høyt at de fleste har en mulighet til å reise og oppleve noe i andre land.
Filippinske jenter er ikke i samme situasjon. Filippinene er fortsatt et utviklingsland som mener at det er tjent med høy arbeidsutvandring. I 2019 arbeidet 2,2 millioner filippinere i utlandet, og mange av kvinnene arbeider som hushjelp.
I Norge kan lønnen som au pairene får, virke lav. Men når alt er regnet med, er den ikke så liten likevel. 250.000 – 260.000 kroner i året for maksimalt 30 timers arbeid i uken er i hvert fall ikke «slaveri», slik LO-lederen har antydet. Og det er selvsagt en mye høyere lønn enn au pairene ville fått, dersom de hadde vært i hjemlandet.
Så hva skjer nå?
Sannsynligheten for at familier som har råd og plass til det, fortsatt vil ønske hjelp i hjemmet, er selvsagt stor. Det er tross alt bare cirka 1000 au pairer i Norge, så noe omfattende fenomen er det ikke.
Nå kan disse familiene i stedet rekruttere praktikanter fra EØS-land, og da er det, ifølge jurister, ingenting i veien for at de kan ansettes på dårligere vilkår. Det er ingen minstelønn, og arbeidstiden er ikke begrenset, slik den har vært for au pairer.
Sannsynligheten for at de filippinske kvinnene, som ikke bor i et EØS-land, vil finne andre steder å dra, er også stor. Da kan kulturutvekslingen få enda mindre betydning, mens arbeidsforholdene kan bli verre.
I forbindelse med en reportasje i Dagsrevyen søndag, fikk vi innsyn i hva det kan dreie seg om.
Der fikk vi se hvordan ugandiske kvinner går på kurs for å forberede seg på å bli hushjelper i Saudi-Arabia. Kvinnene vet at det ikke er uvanlig å oppleve «slag og overgrep» i Saudi-Arabia, at lønnen uteblir, og at selv kristne må kle seg som muslimer.
Men kvinnene drar likevel. De er fattige og ofte alenemødre, og de drømmer om en bedre fremtid der de kan greie seg selv.
De landene filippinerne utvandrer til, er typisk Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, men også andre land i Asia og Afrika.
Å bli au pair, slik man kan bli i de nord-europeiske landene, som Danmark, Nederland, Sveits og Tyskland – og altså hittil også i Norge – regnes som en enorm mulighet. Det er selvsagt en risiko for at au pairer blir utnyttet også her, men risikoen er uendelig mye mindre enn i svært mange andre land. I tillegg er arbeidsforholdene bedre, og det vet nok de filippinske kvinnene godt.
Også i Danmark er det en debatt om hvorvidt au pair-ordningen bør avvikles. Men i motsetning til i Norge skrotes ikke ordningen før man har funnet et annet og bedre alternativ. Torsdag skal for eksempel Folketinget diskutere et forslag fra Enhetslisten og SF om i stedet å innføre en ordning med «familiehjelpere».
Også i Norge har det vært foreslått å se på alternativer, men det har ikke regjeringen vært interessert i. Her legges ordningen bare ned. Aftenposten strekker seg litt lenger og mener at man kan «vurdere om det kan finnes en ny løsning».
Så hvor skal de filippinske kvinnene reise nå når Norge er blitt stengt, fordi arbeidsvilkårene her var så dårlige, fordi det var for lite kulturutveksling, og fordi kvinnene var så sårbare at de kunne bli utnyttet?
Til Saudi-Arabia, til De forente arabiske emirater eller kanskje til Qatar?
Mer fra bloggen
Fremskrittspartiet lærer av Socialdemokratiet i innvandringspolitikken
Innvandring og integrering: Elefanten i rommet?
Trist og nærsynt innvandringsdebatt
Innvandring og økonomiske forskjeller
Imponerende Italia