Imponerende Italia
Det er tydeligvis noe mer med Italia. De har åpenbart også en drivende dyktig kystvakt, et stort hjerterom og et sterkt sivilsamfunn som er villig til å hjelpe mennesker på flukt. Da det døde nesten 400 flyktninger utenfor øya Lampedusa i 2013, bestemte italienerne seg for gjennomføre en nasjonal sørgedag og lanserte deretter operasjonen Mare Nostrum, blogger Kristin Clemet.
Publisert: 7. januar 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
800 flyktninger reddet etter å ha blitt forlatt på sjøen ved Italia.
900 syriske flyktninger berget fra lasteskip ved Italia.
Leger hjelper flyktninger på skip utenfor Italia
450 flyktninger om bord på skip uten mannskap, på vei til Italia.
Båt med 500 kantret. 155 afrikanske båtflyktninger ble berget av italiensk kystvakt.
Italia mottok flyktninger som Malta forkastet.
De siste dagene har Italia reddet 5000 mennesker.
Dette er et knippe av de dramatiske overskriftene vi har blitt presentert for i det siste. De beskriver bare noen av de hendelsene som rammer titusenvis av mennesker som har flyktet eller forsøkt å flykte til Europa.
Noen flykter fra krig. Noen er fordrevet. Noen er forfulgt. Og noen søker bare lykken og et bedre liv for seg og sine, slik de fleste av oss gjør – hver på vår måte – hver eneste dag.
Man kan ikke annet enn å bli imponert av Italia og av italienerne. Italienerne er kanskje ikke fullt så imponerende som Jordan er, som så langt har tatt imot mer enn en og en halv million syrere. Men de kan i hvert fall skryte av mer enn Norge kan, som så langt har utmerket seg ved bl.a. ikke å stoppe tvangsreturer av sårbare asylsøkere til Italia.
Italia er, på den ene side, et nærmest dysfunksjonelt land. Det er korrupt, politisk ustabilt, i økonomisk ulage, har store regionale motsetninger, Berlusconi og mafia.
Men det er ikke først og fremst dette vi tenker på når vi tenker på Italia. Alt dette blir, merkelig nok, overskygget av tanken på vakre mennesker, et herlig språk, en storslått kultur og historie, god mat og vin, lekker mote og design – og italienernes sans for kvalitet og estetikk.
Men det er tydeligvis noe mer med Italia. De har åpenbart også en drivende dyktig kystvakt, et stort hjerterom og et sterkt sivilsamfunn som er villig til å hjelpe mennesker på flukt. Da det døde nesten 400 flyktninger utenfor øya Lampedusa i 2013, bestemte italienerne seg for gjennomføre en nasjonal sørgedag og lanserte deretter operasjonen Mare Nostrum. Siden har Italia brukt mange millioner euro på å patruljere farvannet mellom Italia og Nord-Afrika for å lete etter og redde flyktninger. Bare i fjor reddet visstnok italienske myndigheter nærmere 150.000 mennesker. 3000 mennesker druknet. Også norske rederier og båter deltar i redningsoperasjonene og har gjort en stor innsats.
Det er selvsagt delte meninger blant italienerne, slik det ville vært i alle land, om hvorvidt det er rimelig å bruke så mye ressurser på dette arbeidet. Italia har også lenge bedt om at EU og andre europeiske land tar et medansvar for det som skjer på Italia-kysten, som er Europas felles grense mot det afrikanske kontinentet. Men responsen har vært laber. Nå trappes Mare Nostrum ned og erstattes av en langt mindre effektiv aksjon fra EUs side. Det skal bli interessant å se om den italienske marinen overhodet har mage – for ikke å si samvittighet – til å slutte å hjelpe – og om sivilbefolkningen sør i Italia vil redusere sin innsats. Jeg har nesten vondt for å tro det.
Vi i Norge har av og til en tendens til å sole oss i glansen av oss selv og fremstille oss som så gode at det vekker internasjonal oppsikt – enten vi feirer 17.mai på fredelig vis, går i rosetog, arrangerer et vennligsinnet OL, gjennomfører en innsamlingsaksjon for fattige barn i Afrika – eller tenner lys for en avdød kong Olav.
Men vi er nok ikke det eneste folket som er i stand til å gjøre noe godt for andre.
Italienerne imponerer meg for tiden mer.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 6.1.15.
Mer fra bloggen
Den egentlige danske innvandringshistorien
Om å hilse med hånden
Fremskrittspartiet lærer av Socialdemokratiet i innvandringspolitikken
Innvandring og integrering: Elefanten i rommet?
