Habilitet, tillit og kontroll
Det må være lov til å være litt kritisk til Stortingets behandling av habilitetssakene. Også vaktbikkjer må holdes i bånd.
Publisert: 7. mars 2024
Tirsdag behandlet Stortinget kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling om regjeringsapparatets håndtering av habilitetsregelverket.
Både komitemedlemmene selv og mange kommentatorer har gitt komiteen mye skryt for et grundig arbeid og konstruktivt samarbeid.
Det er helt sikkert grunnlag for å gi særlig saksordfører Grunde Almeland (V) og flere komitemedlemmer ros for samvittighetsfullt og godt arbeid.
Jeg mener samtidig at det bør rettes et kritisk søkelys på deler av komiteens arbeid, noe mediene i for liten grad gjør. Mediene er ofte så «begeistret» for at noen får kritikk, at de glemmer å rette et kritisk søkelys på dem som kritiserer. Men også vaktbikkjer må holdes i bånd.
Selv er jeg blant annet kritisk til at flere av komiteens medlemmer nærmest har drevet en løpende «saksbehandling» og kommentatorvirksomhet i mediene før sakene er fullstendig belyst og behandlet av komiteen. Noen av dem har også gått langt utover komiteens kontrolloppdrag, ved for eksempel å mene noe om hvem som skal være ledere i politiske partier som de ikke er medlemmer av.
Det er ofte MDGs representant, Lan Marie Berg, og Rødts representant, Seher Aydar, som har gått langt med slike kommentarer i mediene.
Det er også underlig at noen av komiteens medlemmer av og til har konkludert lenge før behandlingen i komiteen er ferdig. SVs representant Audun Lysbakken, som ellers har stilt noen av de mest presise spørsmålene, konkluderte for eksempel så raskt i Tonje Brennas sak at han først ikke engang ønsket å åpne sak.
Etter min mening er også innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen mye mer partipolitisk enn man først fikk inntrykk av.
Da det begynte å lekke fra komiteen tirsdag i forrige uke (som fikk meg til å skrive en i overkant irritert twittermelding), og da komiteen avholdt pressekonferanse onsdag, fikk man raskt inntrykk av at komiteen sto veldig samlet, noe også pressen formidlet videre.
Problemet var bare at innstillingen ikke forelå, og at det tok mange timer før vi andre kunne finne ut hva som egentlig sto i innstillingen. Og leser man den, får man et annet bilde.
Etter min mening preges innstillingen ganske sterkt av partitaktiske hensyn, både når man bedømmer hvor mye det skrives og hva som skrives om de ulike sakene. Introduksjonen av nyvinningen «hypotetisk mistillit» virker også temmelig partitaktisk begrunnet.
At dette ikke er en komité som har greid å se forbi partitaktiske hensyn, har også vært tydelig i den offentlige debatten som har foregått etter at innstillingen ble lagt frem og i debatten i Stortinget.
Det er delte meninger om hvorvidt de ulike sakene kan rangeres etter hvor alvorlige de er. Etter min mening kan de bare forsøkes rangert, dersom rangeringskriteriet er klart. Hver sak inneholder så mange ulike elementer at en enkel rangering uten å gjøre kriteriet eller kriteriene klare, har liten verdi. Men på dette området er det også høyst sprikende oppfatninger i komiteen.
Det mest uforklarlige med hele innstillingen er, etter min mening, behandlingen av Tonje Brennas sak.
Før det ble klart at komiteen ikke ville fremme kritikk mot statsråder som hadde gått av på grunn av sine habilitetsfeil, var det klare etterlatte inntrykket i offentligheten at Anette Trettebergstuens habilitetssaker var mer alvorlige enn Tonje Brennas habilitetssaker.
Statsministeren mente dette, og det fikk støtte av representanter for de rødgrønne partiene i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Dette ser, etter min mening, ut som en klar forskjellsbehandling, som neppe kan forklares på annen måte enn at flertallet ønsker at Tonje Brenna skal kunne bli sittende som statsråd. Det er rett og slett ikke mulig å forklare, med troverdighet, at Trettebergstuens habilitetssaker er mer alvorlige enn Brennas saker.
Motsatt vil jeg si at jeg syns konsekvensene har vært for dramatiske for andre.
Rent generelt har muligens komiteen lagt seg på et for høyt kritikknivå. Det er i alle fall ikke lett å forstå hvordan Stortinget skal kunne kritisere en fremtidig statsminister, som har gått av, og som for eksempel bevisst bryter habilitetsreglene.
Anette Trettebergstuens feil er, etter min mening, ikke av en karakter som nødvendigvis må føre til at man må gå av som statsråd. Det må være mulig å gjøre feil, særlig hvis man er i god tro, beklage det, rette opp og gå videre – selv for en statsråd.
Ola Borten Moe har muligens gått av uten at det forelå noen egentlig grunn til å gjøre det. Det gir i så fall også grunn til ettertanke.
Selv om jeg er kritisk til en del av komiteens og nå Stortingets behandling, håper jeg selvsagt, som komiteen selv, at innstillingen vil bidra til å gjenopprette tillit og bedre rutiner i regjeringsapparatet i tiden som kommer.
Det er i den forbindelse grunn til å minne om at disse sakene ikke er noe bevis på at politikerne er blitt mindre ordentlige eller mindre flinke til å følge regler enn de var før. Alle som har levd en stund, vet at det var verre før, men at også kravene til denne typen ordentlighet var færre.
Ingen andre ga tirsdag støtte til det mistillitsforslaget mot Tonje Brenna som Fremskrittspartiet fremmet. Det dreide seg ikke om brudd på habilitetsregelverket, men om den plikten statsråder har, til å gi Stortinget all den informasjonen Stortinget trenger.
Mistillitsforslaget kom som følge av de nye opplysningene som Dagens Næringsliv brakte etter at komiteen la frem sin innstilling. Derfor er det ikke så rart at det kom brått på.
Men det er bra at komiteen nå skal undersøke saken nærmere.
Noe annet ville ikke inngitt tillit.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
