Frp vs. Sp
Når vi nærmer oss valget i 2017, må mediene også belyse hva et samarbeid med Senterpartiet vil bety, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 25. desember 2016
2016 har vært et politisk jordskjelv.
Etter mange år med fremgang for det åpne, liberale demokratiet, må vi nå konstatere at vi står ved en korsvei, og at det er mer usikkert hva fremtiden vil bringe. Storbritannia skal melde seg ut av EU, Trump har vunnet i USA, og populismen og nasjonalismen er på fremmarsj. Analysene av årsakene til at nasjonalismen vokser fyller nå bindsterke verk og har nok mindre å gjøre med det «alle» først trodde, nemlig økonomisk ulikhet – og mye mer å gjøre med en følelse av tap av identitet og motstand mot innvandring.
I Norge har vi så langt vært lykkelig forskånet for de mest outrerte utslagene av de populistiske og nasjonalistiske vindene som blåser over Europa. Men det betyr ikke at vi ikke ser noen av de samme tendensene her.
Min spådom er at mange partier kommer til å spille på mer nasjonale strenger i den valgkampen vi nå skal inn i, enn de har gjort før. Og mest interessant i denne forbindelse blir det å se hvordan Fremskrittspartiet og Senterpartiet ter seg, siden dette er de to partiene som ligner mest på de populistiske og nasjonalistiske partiene og bevegelsene i Europa.
Noe annet som er interessant i den forbindelse, er medienes håndtering av disse to partiene. Gradvis synes det, litt sent, å gå opp for norske journalister at Senterpartiet faktisk er et parti som står for mye av det samme som andre nasjonalt orienterte partier i Europa står for. Men de tar det ikke ordentlig på alvor. Mens det er helt tydelig at mange journalister nærer dyp antipati overfor Frp og de politikerne i Frp som spiller mest på populistiske strenger, som for eksempel Sylvi Listhaug – er det like tydelig at Trygve Slagsvold Vedum er veldig godt likt. Hanne Skartveit i VG skrev forleden at vi skulle prise oss lykkelig i Norge, dersom «vår» populisme og nasjonalisme kom til uttrykk i et større Senterparti. Og Skartveit har naturligvis et poeng, for Senterpartiet skal ha ros for at det ikke tyr til en splittende retorikk.
Men politikk handler, når alt kommer til alt, mest om innhold. I et innlegg jeg skrev i Klassekampen forleden, pekte jeg på de trekkene som er felles for de nasjonalkonservative partiene og bevegelsene i Europa;
- De er ofte negative til globalisering og frihandel og ønsker mer proteksjonisme.
- De er ofte negative til europeisk integrasjon og til EU.
- De er ofte skeptiske til innvandring og vil føre en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
- De er ofte tilhengere av tradisjonelle familieverdier og er konservative i mange sosiale spørsmål.
- De ønsker seg ofte mer direkte demokrati, dvs. flere folkeavstemninger.
- De dyrker nasjonale særtrekk og det de mener er den nasjonale kultur og identitet.
Det er liten tvil om at både Fremskrittspartiet og Senterpartiet har betydelige aksjer i denne «meningspakken», men Senterpartiet skårer nok best. Det var også Senterpartiet ved Trygve Slagsvold Vedum som uttrykte størst begeistring over Brexit, og som svært raskt så de mulighetene som valget av Trump kunne gi. Senterpartiet fremstår også klart som det minst reformvillige og, i praksis, det minst klimavennlige partiet på Stortinget nå. Senterpartiet er også det partiet som, samlet sett, fører den strengeste innvandringspolitikken i Norge. Og det er i det minste interessant at Trond Andresen, som står langt til venstre politisk, sier han ville valgt Le Pen om han var fransk, mens han vurderer Senterpartiet i Norge.
På visse områder har det uten tvil vært vanskelig for Høyre, og ikke minst Venstre og KrF, å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering. Det gjelder nok særlig på innvandringsfeltet, der retorikken til enkelte i Frp er vanskelig å svelge for mange i Høyre, Venstre og KrF. Også klimapolitikken har vært vanskelig, selv om Frp her til slutt har gitt mye. Og Europa-politikken kan seile opp som et vanskeligere felt i årene som kommer, dersom Frp bestemmer seg for å si nei til EØS på sitt landsmøte til våren.
Alt dette er godt belyst av mange kommentatorer og journalister.
Men når vi nærmer oss valget i 2017, må de også belyse hva et samarbeid med Senterpartiet vil bety. Hvor lett vil det være for Arbeiderpartiet eller for KrF og/eller Venstre, dersom de skulle velge å gå til venstre? Vil ikke stridstemaene bli nesten nøyaktig de samme?
Det er mulig det er mer latter rundt bordet når man forhandler med Slagsvold Vedum enn det er når det er Siv Jensen som er motpart.
Men som vi alle vet: Det er det indre som teller.
God jul!
Innlegget er publisert på Clemets blogg 23.12.16.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres