Kommentator Kjell Werner skriver 27.4. om diskusjonen mellom kunnskapsminister Tonje Brenna og meg om de innstramningene i friskoleloven som regjeringen nå har foreslått.
Werners kommentar er som et ekko av regjeringens argumentasjon, så la meg nevne noe av det som Brenna og Werner ikke sier noe om:
Begrepet «friskoler» ble ikke oppfunnet av meg da jeg var statsråd for 20 år siden. Det er et svært innarbeidet begrep, både i Norge og i våre naboland Sverige og Danmark. I Danmark, som har den lengste friskole-tradisjonen, kan det spores tilbake til midten av 1800-tallet.
Grunnen til at det er lurt å skille frittstående skoler («friskoler») fra private skoler, er at det er to vesensforskjellige skoleslag. Friskoler er i hovedsak offentlig finansiert, de kan ikke ta inn de elevene de vil, de kan ikke ta de egenandelene de vil, og eierne kan ikke ta ut noen former for økonomisk utbytte. Privatskoler, derimot, er privat finansiert, de tar inn de elevene de vil, og de tar skyhøye egenandeler.
Alle OECD-land har disse tre skoleslagene: Offentlig skole, offentlig finansierte private skoler («friskoler» i Skandinavia) og rene privatskoler. Hvis vi ser på 15-åringene i OECD-området, går om lag 84 prosent i offentlige skoler, 12 prosent i friskoler og 4 prosent i private skoler. Men det er stor forskjell mellom landene, og i de fleste landene er det en høyere andel som går i offentlige skoler. Norge og Finland ligger over snittet, Danmark klart under, og Sverige omtrent på snittet.
Felles for friskolene i alle OECD-land er at de i hovedsak er offentlig finansiert, men finansieringsgraden varierer. Også den øvrige reguleringen varierer sterkt, og derfor er dette et interessant forskningstema: Hvor og hvordan fungerer det best? Det er en diskusjon som også norske myndigheter burde interessere seg for.
Et tema som mange er interessert i, er om eierne av skolene har lov til å ta ut økonomisk utbytte, slik det er i Sverige. Men dette er uvanlig. Ca. 92 prosent av 15-åringene som går på friskoler i OECD-landene, går på skoler der eierne ikke tar ut utbytte.
Regjeringen vil stramme inn muligheten til å etablere nye friskoler. Kjell Werner gjengir kritikkløst regjeringens argumenter, blant annet dette: «Elever som tidligere møttes i de samme klasserommene, deler seg etter lommebok, talent og interesser». Dette er et argument som ikke holder mål. Det er ingen dokumentasjon for at den offentlige skolen har mer mangfoldige elevgrupper enn friskoler har – snarere tvert imot. Det er heller ingen dokumentasjon for at friskole-elevene har rikere foreldre enn elevene i den offentlige skolen har.
Hva som er feil med at noen elever deler seg etter talent og interesser, er ikke helt klart. Tonje Brenna har nemlig selv sagt at hun vil at den offentlige skolen skal tilby den samme typen profilskoler som friskolene gjør nå. Hun vil ikke ha friskoler som profilerer seg på idrett eller realfag, men hun vil ha offentlige skoler som gjør det samme. Hvordan dette skal fungere vet jeg ikke, siden hun også er mot fritt skolevalg og dessuten tilhører et parti som så langt har vært sterkt imot at offentlige skoler blir profilskoler.
Kjell Werner gjengir Brennas historie om en voldsom «privatisering» av norsk skole. En annen måte å fortelle den samme historien på, er denne: Det er kommet 141 nye friskoler de siste 10 år. Under 20 prosent av disse skolene ville vært forbudt under den nye loven som regjeringen nå foreslår. Og fortsatt går bare ca. 4 prosent av elevene i grunnskolen og ca. 8 prosent av elevene i videregående på friskoler.
Werner nevner at tilskuddet til friskolene har kommet opp i ca. 6 milliarder kroner. Det er sant, men han nevner ikke at de får mye mindre per elev enn de offentlige skolene får, enda foreldrene har betalt like mye skatt. Og han nevner ikke hva vi totalt sett bruker på skole. Det er nærmere 220 milliarder kroner per år.
Regjeringen og Werner forsøker å etterlate inntrykk av at flere friskoler har presset offentlige skoler ut. Sammenhengen er som oftest omvendt: Enkelte friskoler blir opprettet av foreldre og ivrige lokalsamfunn, fordi den offentlige skolen er lagt ned.
Werner avslutter sin kommentar med å si at «regjeringen må gjøre enda mer for å begrense veksten i private skoler». Han støtter at regjeringen vil innføre en slags vetorett for kommuner og fylker, hvilket vil føre til stor ulikebehandling av foreldre og elever rundt om i landet.
Det mest fascinerende med Werners kommentar, og regjeringens argumentasjon, er imidlertid at de ikke på ett eneste punkt stiller seg selv spørsmålene: Hva er best for elevene? Hvorfor velger noen elever en friskole? Kan friskolene bidra til at vi samlet sett får et bedre og mer variert skoletilbud i Norge?
