Forsuring av ordskiftet

Kristin Clemet blogger om borgerlig samarbeid: Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er det mulig. Utgangspunktet er bedre enn mange tror.

Kristin Clemet

Publisert: 20. februar 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Per Sandbergs verbale klasebomber er ikke så unike som mange vil ha det til.

Det er ikke lenge siden en SV-statsråd påsto at flere barn ville dø med høyresidens bistandspolitikk. Utsagnet ligner det Sandberg har kommet med nå. Heikki Holmås påsto at Høyres og FrPs politikk fører til at barn dør. Sandberg påstår at bl.a. KrFs politikk fører til at unge muslimer rekrutteres til terror.

Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. Holmås gjorde det aldri.

Men begge to – og andre som debatterer på lignende vis – bidrar til å forsure det politiske ordskiftet og øke avstanden mellom politikerne og folket. Og i den grad krangelen skjer mellom partier som egentlig skal samarbeide, bidrar det også til å trekke partiene ned og svekke mulighetene for gjenvalg. Velgere som stemmer på et av de fire ikke-sosialistiske partiene, kan bare gremme seg over den siste tidens krangling mellom KrF og FrP – enten det gjelder asylbarna eller Sandbergs voldsomme utfall mot det han kaller det multikulturelle samfunn.

Skal de fire samarbeidspartiene komme seg ut av den onde sirkelen de nå er inne i, må det enten komme hjelp utenfra i form av en hendelse som flytter medienes og politikernes oppmerksomhet over til noe annet – eller de må selv forsøke å gjøre noe med situasjonen. At det er mulig for dem å samarbeide – ikke bare godt, men direkte elegant – viste de i forbindelse med det nylig inngåtte klimaforliket.

Men kan de og vil de forbedre samarbeidet?

Hvis de ikke vil, kan de like gjerne gi opp prosjektet først som sist. Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men selv om en skilsmisse vil gi en kortvarig følelse av lettelse, vil et parti som KrF nok også oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Antagelig er det tvert om.

Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er også det mulig.

Utgangspunktet er bedre enn mange tror. Samarbeidet mellom de fire partiene er nemlig ikke så dårlig som man får inntrykk av på utsiden. Solberg, Jensen, Hareide og Skei Grande har derfor rett når de fra tid til annen understreker at det stort sett går veldig bra, slik tre av dem gjorde i Politisk kvarter forleden, eller slik Siv Jensen formulerte seg i Politisk kvarter i dag, da hun skulle kommentere konflikten mellom Sandberg og KrF. Problemet er bare at slike forsikringer nå nesten virker falske på den jevne velger, fordi avstanden til det man ellers ser og hører, blir så stor.

Og dette gjelder ikke bare den jevne velger. Også partienes tillitsmenn rundt om i landet får et veldig negativt inntrykk av samarbeidet, og dermed begynner også de å delta i ordkrigen mellom partiene. Når f.eks. et av samarbeidspartiene omtaler to av de andre partiene som «superarrogante«, bidrar ikke det til å bedre samarbeidsforholdene – og det er heller ikke i samsvar med det ledelsen i de fire partiene mener. Men igjen er problemet at inntrykket av samarbeidet utad er mer negativt enn det i virkeligheten er.

Et godt samarbeid er ikke uten utfordringer. Hvor de største problemene er, vil avhenge av hvilke saker som er aktuelle, forhold innad i de respektive partier og, ikke minst, personlige egenskaper hos statsrådene og stortingsrepresentantene. Noen statsråder samarbeider godt over partigrensene – andre gjør det ikke. Men dette er utfordringer som møter ethvert samarbeid og ikke forhold som behøver å føre til så mye støy i mediene. Det er dette siste som nå er samarbeidspartienes problem, og som de må gjøre noe med.

Og det er de fire ledernes ansvar.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 20.2.15.

Publisert: 4. januar 2024