Kirsti Bergstøs tale til landsmøtet i SV i dag var bemerkelsesverdig.

Den fremsto som et farvel til det pragmatiske SV som har fått utvikle seg under Erik Solheim, Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken, og under andre lederskikkelser som Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås.

Da jeg hørte talen, fikk jeg omtrent den samme følelsen som jeg fikk da Jonas Gahr Støre talte til landsmøtet i Arbeiderpartiet våren 2021.

Da tok han farvel med lillavelgerne og flyttet partiet til venstre, både politisk og retorisk. Arbeiderpartiet gjenoppsto som et interesseparti for noen, og tonen var uforsonlig. Støres meningsmotstandere på høyresiden ble levnet liten eller ingen ære.

Bergstø går lenger. Hun er opptatt av fellesskapet og inviterer «alle» til samarbeid om klima- og miljøpolitikken, men hun omtaler sine meningsmotstandere som «fiender» og skjeller ut enkeltpersoner hun ikke liker.

Kjell Inge Røkke, for eksempel, «ranet kysten og stakk av», så han kan bare «ryke og reise». Ifølge SV vil ikke Røkke bidra til fellesskapet.

Landsmøtet i SV er ikke et skolemøte, der man kan si hva som helst. Bergstø leder et parti som gjerne vil inn i landets regjering. Det forplikter til et minimum av seriøsitet og sannferdighet.

Jeg kjenner ikke Røkke, og det er sikkert mye han kan kritiseres for. Selv er jeg mest kritisk til det samrøret han hadde med den forrige rødgrønne regjeringen, som ledet til at han fikk store subsidier som skattebetalerne har tapt mye penger på.

Men er det rimelig å kritisere ham for ikke bidra til fellesskapet og for å stikke fra skatteregningen i det landet som har gjort ham rik? Og er det rimelig å fremsette en slik kritikk uten å gjøre forsøk på å sette seg inn i årsakene til at han flytter og hva konsekvensene ville vært, dersom han ikke flyttet?

Kjell Inge Røkke er fortsatt hovedeier i Aker ASA, som sysselsetter 31.000 mennesker, hvorav 18.000 ansatte er i Norge. Så lenge selskapene som Aker eier, går med overskudd, betaler de 22 prosent i selskapsskatt, og Aker BP er rene gullgruven for den norske stat. Alle de ansatte betaler også skatt.

Røkke har flyttet, fordi han ikke lenger er i stand til å betale formuesskatt uten å ta ut et mye større utbytte, noe som svekker selskapet økonomisk og på andre måter. Det utbyttet Røkke må ha, må også alle andre aksjonærer få.

Bør Røkke ha dårlig samvittighet overfor Norge, fordi det er Norge som har gjort det mulig for ham å bygge opp en så stor virksomhet og dermed også en stor næringsformue?

Det er ikke så sikkert.

Røkke fikk det ikke helt til, hverken på skolen eller i arbeidslivet da han var ung. Kanskje fikk han ikke den hjelpen han trengte. Men da han som 20 – 21-åring dro til USA og ble fisker, begynte det å løsne. Ifølge biografien jobbet han hardt for å skaffe seg sin første båt, noe han greide da han var 22 – 23 år, uten at det ble noen stor suksess.

I de ca. 20 årene som fulgte, arbeidet Røkke, så vidt jeg kan forstå, ekstremt hardt, og til slutt lyktes han med å skape en «liten» formue på 2 – 3 milliarder kroner.

I 2000 bestemte Røkke seg, helt frivillig, for å flytte til Norge, enda det ville bety økt skatt. VG skrev: «Kjell Inge Røkke (flagger) hjem den største formuen som noen gang er flagget hjem. En formue stort sett skapt i utlandet.»

Så hvem skal takkes for hva?

Bør Røkke takke Norge eller USA? Eller bør kanskje både Norge og USA sette pris på Røkke, som skaper så mange selskaper og arbeidsplasser, og som bidrar til store skatteinntekter til staten?

Og bør norske politikere bare insistere på få tillit og takknemlighet – eller bør de også vise tillit og takknemlighet og forsøke å sette seg inn i og vurdere om skattesystemet kan ha blitt så dårlig at det bidrar til å ødelegge fremfor å skape verdier?

Kirsti Bergstø er ikke opptatt av verdiskaping.

Men hun vil gjerne skrote arbeidslinjen og fjerne fattigdom ved å omfordele mer.

Det vil ikke lykkes.

Ifølge Kapitals liste over landets 400 rikeste (hvorav mange ikke lenger bor i Norge), har de en samlet formue på ca. 1800 milliarder kroner. Det er omtrent like mye som et – ett – norsk statsbudsjett.

Skulle noen lykkes med å ta fra dem alt, ville det altså ikke holdt til mer enn ett års forbruk på statsbudsjettet.

Og selv dette er bare en lek med tall og ord. Den formuen de eier, er jo ikke penger, men arbeidsplasser og bedrifter som skaper verdier og betaler skatt.

Kirsti Bergstøs tale viser hvor hun står politisk: Langt ute til venstre.

Er det en god posisjon for SV, og hva betyr det for de andre partiene?

For borgerlig side betyr det i utgangspunktet lite.

Hun og SV kommer neppe til å flytte velgere fra «blå» til «rød» side. Men det kan selvsagt føre til at noen flere går den andre veien, hvis noen gjenværende Ap- og Sp-velgere blir så skremt av regjeringens samarbeidspartner at det får dem til å velge et borgerlig parti.

Et mer interessant spørsmål er hvilke bevegelser lederskiftet i SV vil kunne skape innad på venstresiden.

Det er vanskelig å se for seg at misfornøyde Ap-velgere går til SV nå, hvis de ikke har gjort det før. Har de nølt mens SV ble ledet av Lysbakken, vil de vel nøle enda mer nå. Kanskje får Ap noen velgere tilbake fra SV.

Det samme gjelder selvsagt i enda større grad Senterpartiet.

Derimot kan det oppstå en mer heftig konkurranse mellom SV og Rødt. Mesteparten av Kirsti Bergstøs tale i dag kunne også vært holdt av en leder i Rødt. Bergstø er da også åpen for å danne (en helt urealistisk) regjering med SV, Rødt, MDG, Sp og Ap.

Det kan hende at Jonas Gahr Støre kan sove litt bedre om natten nå når Audun Lysbakken har gått av.

Men det varer ikke så veldig lenge.

Det er fortsatt SV som er regjeringens foretrukne samtale- og budsjettpartner, og jeg tror ikke uroen i norsk næringsliv blir mindre etter dette.