En kommentar til kommentarene til min artikkel om venstrevridde journalister

Det er mangel på politisk mangfold i mediene. Det er underlig at mediene ikke vil diskutere det. De er vanligvis veldig opptatt av alt annet mangfold.

Kristin Clemet

Publisert: 3. juni 2021

For halvannen uke siden hadde jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg skrev om norske journalister, som står stadig lenger til venstre i det politiske landskapet. Jeg stilte spørsmål ved om dette påvirker journalistikken og eventuelt på hvilken måte.

Reaksjonene var akkurat som forventet og slik jeg også beskrev i kronikken: Jeg mottok en liten storm av negative og usaklige tilbakemeldinger på Twitter, litt færre og litt mer blandede reaksjoner på Facebook og en del hyggelige tilbakemeldinger fra folk som henvendte seg direkte.

Jeg har ikke registrert én eneste journalist eller redaktør som syns temaet er verdt å diskutere.

Jeg har riktig nok sett en håndfull kommentarer fra journalister, men de er alle negative og til dels rene sarkasmer. Nå, som før, får jeg inntrykk av at det jeg tar opp, er det rene idioti.

SV-leder Audun Lysbakken stilte et par spørsmål på Twitter og sa at han gjerne ville diskutere, men han hoppet av i første sving. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan kanskje skyldes at det er lett å male seg inn i et hjørne, fordi argumentene ikke henger sammen.

En gjenganger er for eksempel at journalistenes politiske ståsted ikke har noe å si, fordi de er så profesjonelle at de ikke lar seg påvirke av sin egen politiske overbevisning. En annen gjenganger er at journalistenes politiske ståsted ikke har noe å si, fordi de politiske journalistene og/eller redaktørene har et annet politisk ståsted enn journalister generelt – underforstått: De lar seg kanskje påvirke av sin egen politiske overbevisning, men siden det fins et mangfold av overbevisninger, har det ingenting å si. Men når disse poengene brukes samtidig, blir det kanskje litt uklart for noen hver hva som egentlig er argumentet.

Selv var jeg ikke så klar på hva jeg selv mener i den nevnte kronikken. Men siden det ikke blir noen diskusjon, kan jeg «avsløre» det her: Jeg mener at det er veldig mange journalister som er så profesjonelle at deres politiske ståsted har liten eller ingen betydning. Men samtidig mener jeg at ikke alle journalister er så profesjonelle, og at det derfor samlet sett er negativt at det ikke er et større politisk mangfold blant journalistene. Jeg tror også at det er andre utviklingstrekk som kan forsterke denne tendensen, og la meg bare nevne ett: Journalister har fått mindre tid til å fordype seg i saker og temaer; forretningsmodellene er under press, og mange medier blir stadig mer opptatt av «klikk». Også det kan lede til mindre profesjonalitet ved at journalistene velger den letteste utveien. I en slik situasjon krever det mye av en journalist som stemmer SV – eller som er i et miljø som er vant til å stille spørsmål «fra venstre» – å være balansert eller også å stille spørsmål «fra høyre».

Jeg tror heller ikke at vi kan utelukke at også journalister kan føle et visst sosialt press eller forventningspress til hverandre og eget arbeid. Det er sikkert ikke lett å føle seg som den eneste i redaksjonen som tenker annerledes enn de andre. Og jeg tror at det kan være enda mindre mangfold i enkelte verdispørsmål, der aksen går fra konservativ til liberal. Jeg ville ikke bli veldig forbauset, hvis journalister, enten de står til venstre eller høyre, er mer verdiliberale enn befolkningen generelt.

Hvis jeg har litt rett i dette, skulle man tro at mediene ville være tjent med å diskutere dette; altså hvorfor det er blitt slik og hva de eventuelt kan gjøre med det. Rekrutterer de skjevt? Kan de gjøre noen «grep» som sikrer større politisk mangfold – enten i rekrutteringen og/eller i måten de arbeider på? Blir det, for eksempel, like godt og åpent mottatt i redaksjonen at en journalist ønsker å stille flere spørsmål «fra høyre»? Og evaluerer redaksjonene det de gjør, også med sikte på å sikre politisk mangfold over tid, for eksempel i en podcast, i et program eller i en avis? Er de flinke nok til å avdekke om det er blindsoner som ingen ser?

Jeg vet ikke hva svarene på disse spørsmålene er. Når ingen vil snakke om det, er det heller ingen som blir opplyst. Jeg har mange ganger skrevet og fortalt om den langt bedre kulturen for mediekritisk debatt i Danmark. Der får vi vite hva mediene tenker – og hvordan de ofte tenker helt forskjellig – om spørsmål som dette, og det er, etter min mening, folkeopplysning av beste merke. Det gjør meg til en bedre mediebruker, hvilket også styrker demokratiet.

For å ta et eksempel: En av de journalistene som kommenterte diskusjonen på Twitter etter kronikken min, virket nesten sint over at jeg overhodet kunne mene noe om hva som er journalistikkens fremste oppgave. Det var jo, som han skrev, «journalistenes fag», og altså ikke mitt. Jeg fikk nærmest inntrykk av at jeg ikke hadde noe med å mene noe om journalistikk, fordi jeg ikke er journalist selv.

Men sannheten er jo at det ikke er én mening om dette blant journalistene heller. Det vet blant andre vi som følger mediedebatten i Danmark, der medielederne selv diskuterer med og mot hverandre. Men i Norge, hvor det i mediekretser stort sett er taust som i et laug, er det ikke like lett å vite hva medielederne egentlig mener. Det virker nesten som om de er enige om alt, men det tror jeg ikke at de er. Og hvis de er det, så er det i seg selv en ganske forstemmende tanke.

Når dette er sagt, så har jeg nå tatt meg tid til følgende: Jeg har gått igjennom alt jeg har funnet av kommentarer og lett etter substansielle argumenter mot det jeg skrev, slik at jeg kan kommentere dem. Og her kommer det:

Den første typen motargument er at journalistenes politiske ståsted ikke er så interessant, siden de politiske journalistene og redaktørene stemmer annerledes enn journalister flest. Det vises ofte til en undersøkelse blant medlemmene av Stortinget presselosje for ca. 15 år siden, som viste at disse journalistene var mer høyrevridde enn journalister generelt. (Noen har hevdet at denne undersøkelsen var svært lite representativ, men det legger jeg ikke vekt på her.)

Mitt svar er at jeg ikke syns dette er et godt argument – av minst tre grunner:

Det er gjort en langt mer representativ undersøkelse blant de politiske journalistene i 2018. Den viser at de er like «røde» som journalister generelt.
Men viktigere: Det er ikke bare politiske journalister som er politiske. Verdibørsen og Ekko i NRK, for eksempel (for øvrig programmer jeg syns er svært gode), er ofte veldig politiske – men jeg tror ikke journalistene blir kategorisert som politiske journalister.
Redaktørene er ikke spesielt høyrevridde – de er mer som befolkningen generelt, bortsett fra at FrP gjør det dårligere og Venstre bedre. Jeg er uansett i tvil om hvorvidt alle redaktører har så mye å si i det daglige journalistiske arbeidet, men igjen: Dette vet jeg ikke så mye om – men det er noe jeg kunne ha visst mye om, hvis vi hadde hatt en mer åpen mediediskusjon.

Den andre typen motargument er at høyresiden kan skylde seg selv. Mange syns at det er utrolig kjedelig å høre på sånne som meg som bare «klager», for kan ikke bare folk som stemmer borgerlig, selv bli journalister?

Mitt svar er at jeg syns at heller ikke dette er et særlig godt argument. På ett nivå er det jo helt riktig: Det er bare for høyreside-folk å søke seg til utdanningen og yrket. Problemet er at dette er en helt annen måte å reagere på enn vi gjør når vi avdekker mangel på annet mangfold. Hvis det mangler menn i barnehagene eller innvandrere i statsforvaltningen, så sier vi jo ikke at de bare kan skylde seg selv, og at de bare må begynne å søke? Nei, vi spør utdanningsinstitusjonene, arbeidsgiverne og fagforeningene: Hva kan de gjøre for å tiltrekke seg flere av dem som er underrepresentert? Hva er årsaken til at de ikke greier det, og hvordan kan de gjøre det bedre? Og så lenge det mangler mangfold; hva kan de gjøre for å kompensere for det?

Den tredje typen argument kom frem i et lite innlegg i Aftenposten i går, der jeg faktisk fikk et seriøst svar fra de to professorene Jan Fredrik Hovden og Rune Ottosen, og takk for det! De kunne fortelle at det ikke er slik at studentene radikaliseres underveis i utdanningen, hvilket må bety at det allerede til journalistutdanningen rekrutteres politisk skjevt. Men deres hovedpoeng var nok at slik skjevhet gjelder på mange utdanninger, og det har de helt rett i. Som de selv nevner: En mye høyere andel av studentene på NHH, enn i befolkningen generelt, stemmer Høyre.

Men er dette et godt argument?

Jeg tviler litt på det.

Det fins ulike typer av mangfold. Vi er opptatt av kjønn, alder, geografi, etnisk bakgrunn, religiøst og politisk mangfold med mer. Men hva slags mangfold som er relevant, avhenger av utdanningen og yrket vi snakker om. Jeg syns for eksempel at kjønnsmangfold er veldig viktig blant psykologer, mens politisk mangfold neppe er like viktig. I journalistyrket, derimot, er politisk mangfold potensielt veldig viktig, uavhengig av om journalistene skal arbeide med politikk eller ikke.

Etter å ha nevnt hva NHH-studentene stemmer, skriver Hovden og Ottosen: «Om man, som Clemet, er interessert i sammenhengen mellom mektige gruppers politiske holdninger og deres yrkesutøvelse, er det flere enn journalistene det vil være i offentlighetens interesse å diskutere».

Dette er jeg helt enig i. Jeg har selv blant annet vært interessert i hva (ulike typer) forskere stemmer, for å nevne ett eksempel.

Likevel er det noe som skurrer litt, for NHH-studenter går jo ikke inn i ett yrke. De blir nærmest alt mulig og jobber over alt. Dermed er jo også makten deres spredt på en helt annen måte enn der en utdanning fører rett inn i ett yrke og én sektor og bransje.

Hadde jeg vært Hovden og Ottosen, som åpenbart gjerne vil frem til at det fins utdanninger der høyresiden er sterkere representert enn i befolkningen generelt, ville jeg vært mer opptatt av juristene. En ting er at advokatene sannsynligvis er mer høyredreide enn befolkningen generelt, men det er enda mer interessant, hvis dommerne er det, for da er det veldig viktig at de greier å være profesjonelle.

Den fjerde typen motargument er muligens ikke et argument, men en slags påstand om at norske journalister egentlig står politisk stille, mens det er politikken eller samfunnet (kanskje som følge av den borgerlige regjeringen) som beveger seg mer til høyre.

Dette argumentet holder ikke vann – av minst to grunner:

Undersøkelsen omfatter også spørsmål om selvplassering i det politiske landskapet, og også her plasserer journalistene seg lenger til venstre enn befolkningen generelt. Men dessuten vet vi, blant annet fra den store holdningsundersøkelsen Norsk Monitor, at holdningsutviklingen i befolkningen snarere har beveget seg til venstre enn til høyre de siste par tiårene. For å si det kort og litt for enkelt: Folk i Norge tror mer på staten og høye skatter nå enn de gjorde før, uansett hva de stemmer.

Den femte typen argument er at undersøkelsen av journalistenes politiske holdninger blir «feil», fordi det ikke har vært tatt hensyn til journalistenes bosted, alder, utdanning osv. Jeg går ikke dypt inn i dette, og jeg er ikke sikker på detaljene, men så vidt jeg forstår, har de som har gjort undersøkelsen, (i stor grad) tatt hensyn til dette. Jeg tror derfor ikke at dette er et argument som holder som et motargument.

Den sjette typen av argument mot kronikken jeg skrev, er ikke ett argument, men en henvisning til en hel artikkel fra 2017, av Dag Herbjørnsrud. Essensen i artikkelen er at de store og toneangivende avisene i Norge er mer borgerlige enn ikke-borgerlige på lederplass. Herbjørnsrud mener for eksempel at VG er «klart borgerlig», og han mener at dette motbeviser at norske medier er «venstrevridde».

Jeg deler ikke denne analysen – av to grunner:

For det første mener jeg at lederartikler ikke betyr så mye som Herbjørnsrud legger til grunn. De virker ofte forbausende løsrevet fra det som ellers formidles av eller i avisen. Et eksempel: Dagens Næringsliv kan på lederplass skrive at de mener at formuesskatt (på arbeidende kapital) er feil, mens avisens politiske redaktør i sin ukentlige podcast nærmest harselerer med dem som mener dette.

Viktigere er kanskje likevel Herbjørnsruds kategorisering. Jeg anser ikke VG for å være «klart borgerlig». VG fremstår, etter min mening, like gjerne som en veldig moderat Ap-avis – eller mer presist: Som en pragmatisk «lilla-avis».

Den siste innvendingen jeg har fått, er at jeg ikke bør si det jeg sier i det hele tatt – fordi det nører opp under konspirasjonsteorier. Hvis jeg antyder at mediene er venstrevridde, er jeg nærmest som Trump, som gir næring til troen på «fake news» og alternative medier.

Jeg syns dette er et veldig farlig argument. Vi lever i et av verdens beste demokratier. Vi har fortsatt lov til å si det vi mener, og vi er, stort sett, i stand til å føre siviliserte debatter. Jeg har fremført et argument som jeg mener er viktig: Mangel på politisk mangfold i mediene kan føre til sviktende legitimitet. Derfor bør vi, og særlig mediene selv, ta det alvorlig og diskutere hvorfor det er slik, og hva som eventuelt kan gjøres med det.

Hvis situasjonen nærmest blir helt motsatt – at det å fremføre et slikt argument i seg selv kan lede til sviktende legitimitet, ja, da er det virkelig fare på ferde for samfunnsdebatten og demokratiet.

Jeg venter ikke noe svar på dette innlegget.

Men sett i lys av at vi bruker mange hundre millioner kroner av våre felles midler på å støtte mediene og ytringsfriheten, kunne det vært interessant om noen i medielandskapet en vakker dag fant det interessant å etablere en plattform eller en arena som bragte den interne mediedebatten ut til folket.

Det ville styrket demokratiet!

Publisert: 4. november 2022