Det er forskjell på folk
Hva er egentlig likhetene og forskjellene mellom Ropstads og Tajiks sak?
Publisert: 22. februar 2022
Noen av de sakene som har vært virvlet opp når det gjelder pendlerboliger og dekning av reiseutgifter blant nåværende og tidligere stortingsrepresentanter, har, etter mitt skjønn, vært bagatellmessige.
Jeg syns ikke det er rart at man ikke har flyttet fra gutte- eller pikerommet i hjemfylket, hvis man faktisk aldri har gjort det, for eksempel fordi man ble innvalgt på Stortinget som svært ung.
Jeg syns heller ikke det er kritikkverdig at noen har sine voksne barn boende hos seg mens de studerer i Oslo, hvis de ellers også bor hos sine foreldre i hjemfylket.
Det kan hende at reglene vil bli endret også for slike tilfeller, men i så fall er det er liten grunn til å klandre dem som har trodd at dette var ok, og som til dels også har sjekket om det var ok og om det utløste noen form for skatteplikt. Dersom skattereglene har vært tolket feil, må de det gjelder, eventuelt ilegges en tilleggsskatt.
I den andre enden finner vi dem som helt bevisst har svindlet Stortinget, og som har måttet stå til rette for det i en rettssal. To tidligere stortingsrepresentanter er så langt dømt til fengsel for grovt bedrageri.
Mellom disse to ytterpunktene er det nå flere saker (og vi har sikkert ikke sett den siste) som etterlater et svært lite tillitvekkende inntrykk. To av dem gjelder tidligere statsråd og KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad og tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap).
Nå har det dukket opp en ny sak, som til forveksling ligner den såkalte Ropstad-saken, og den gjelder Hadia Tajik, som nå er statsråd.
Mange sammenligner nå de to sakene. Eva Grinde i DN og Aksel Fridstrøm i Minerva er blant dem som peker på at de to sakene er ganske like, men at det også er forskjeller.
Likhetstrekkene består i at både Ropstad og Tajik hadde Statsministerens kontor (SMK) som sin formelle arbeidsgiver, at SMK gjorde dem uttrykkelig oppmerksomme på at de ville bli beskattet av fordelen av å ha fri pendlerbolig, dersom de ikke hadde andre boutgifter i hjemfylket, og at de begge deretter la frem opplysninger som etterlot inntrykk av at de ville ha andre boutgifter, for derved å kunne disponere pendlerboligen skattefritt.
Tajik prøver å pynte på sin sak ved gjentatte ganger å vise til at hun var 23 år, og at det er 15 år siden det skjedde, men det er umulig å forstå hva dette har med saken å gjøre. Hun søkte SMK om pendlerleilighet den 1.12. og oppga da at hun ikke hadde andre boutgifter. Noen dager senere, etter at hun har fått vite at pendlerboligen var skattepliktig, legger hun frem en leiekontrakt som viser at hun likevel har boutgifter, og denne kontrakten er datert 30.11.
En politisk rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet vet, og bør vite, at det er galt å lage fiktive leiekontrakter. Og, hvis vi et øyeblikk skal tolke henne i beste mening og anta at hun virkelig hadde til hensikt å bo i og betale for den boligen hun leide – ja, så vet hun også at det er galt ikke å gi beskjed til SMK om at det likevel ikke skjedde. Hun hadde selv undertegnet på og fått beskjed om at hun «så snart som mulig» skulle gi beskjed til SMK, dersom det oppsto endringer.
En politisk rådgiver, som eksplisitt har blitt gjort oppmerksom på at en pendlerbolig er skattepliktig, dersom hun ikke har andre boutgifter, vet, og bør også vite, at det er galt ikke å betale skatt, dersom hun de facto ikke har andre boutgifter. Tajik påstår at hun har hatt det, men har ingen dokumentasjon og kan ikke huske noe om omfanget på utgiftene. Det er tydeligvis heller ingen som kan hjelpe henne med å dokumentere dette. Hun har altså ikke gjort noe for å slippe senere beskyldninger om at hun snøt på skatten.
Kjell-Ingolf Ropstad har naturlig nok ikke uttalt seg om Tajiks sak.
Men hvis vi et øyeblikk forestilte oss at han skulle forsøke å pynte på sin sak, burde han ha fremhevet at han hele tiden har opptrådt sannferdig.
Da Ropstad i 2019 fikk beskjed av SMK om at han måtte betale skatt for pendlerboligen, fordi han ikke hadde andre boutgifter, gjorde han det. Men for året etter, altså 2020, la Ropstad frem opplysninger, som innebar at han skulle betale sine foreldre for å kunne bo i barndomshjemmet når han var i hjemfylket. Det betød at han samtidig slapp å betale skatt for pendlerboligen. At leien til foreldrene ikke ble betalt, skyldes at SMK ga Ropstad en ny beskjed om at det likevel ikke var av betydning for hans skattemessige forhold.
Alt Ropstad sa og opplyste om til SMK, var altså sant. Så hva besto Ropstads synd i?
Det gale han gjorde, var å inngå en leiekontrakt som han ikke måtte inngå, for å slippe skatt. Om han ville ha betalt leien, dersom ikke SMK hadde informert ham om at det var unødvendig, kan ingen vite.
Og for å gni inn poenget: Grunnen til at det kan lønne seg å ha boutgifter hjemme, er at boutgiftene der kan være mye lavere enn den skatten man må betale for en større og finere pendlerbolig i Oslo.
Tajiks sak er eldre enn Ropstads sak. Men for meg fremstår likevel Ropstads sak som mindre alvorlig enn Tajiks. Ropstad unnlot å gi opplysninger til SMK etter at han ble fortalt at det ikke var relevant for hans skattemessige situasjon – mens Tajik unnlot å gi opplysninger til SMK, selv om hun visste at dette var relevant for hennes skattemessige situasjon.
Men det er forskjell på folk.
Mens Ropstad ble møtt av en hær av journalister og enorm medieoppmerksomhet, er mange nå mer opptatt av Tajiks mulige PR-strategi og avledningsmanøvre.
I den grad Ropstad hadde en kommunikasjonsstrategi, kulminerte den i å legge seg flat, beklage og være lei seg – mens Tajiks strategi er å gå til angrep på dem som stiller berettigede spørsmål og nærmest ironisere over at hun dessverre ikke har en skoeske med kvitteringer under sengen. En som får tildelt bostøtte for utgifter han faktisk ikke har, kan neppe skylde på manglende skoesker.
Men den aller største forskjellen på Ropstad og Tajik (og de fleste andre stortingsrepresentanter som har gjort noe galt, inkludert hun som nylig ble dømt), er denne:
Kjell Ingolf Ropstad står frem som en troverdig angrende synder, og han er, så vidt jeg kan bedømme, den eneste som så langt har innrømmet at han gjorde det han gjorde med forsett.
Han ville virkelig forsøke å unngå å betale en skatt som han burde ha betalt: «Som politiker … så privilegert – og likevel å ønske å utnytte enda bedre disse ordningene og virkelig få tynt ut… Det burde jeg ikke gjort.»
Han er vel også en av få, som, med en viss verdighet, har tatt de dramatiske konsekvensene av sine dårlige valg.
En forutsetning for å kunne gjenvinne tillit og moralsk autoritet, er at man er ærlig.
Ropstad fremstår for meg som mye mer tillitvekkende enn dem som bortforklarer alt med at de ikke husker noe, ikke skjønte noe eller har misforstått, eller som rett og slett bare skylder på andre.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
SMUTTHULLENE I PARTILOVEN
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Uro i Kongehuset
