Den norske modellen og det norske embetsverket
Det er grenser for hvor raskt embetsverket kan og bør arbeide. Det bør stortingsrepresentantene vise litt mer respekt for – og samtidig huske at også “de ansiktsløse” kan fortjene en stor takk i disse dager.
Publisert: 28. mars 2020
Mange mottar berettiget ros nå.
Nesten alle aviser har reportasjer om heltene som står på, ofte med egen helse som innsats, for at grunnleggende samfunnsfunksjoner fortsatt skal bli utført, og for at koronaepidemien skal håndteres på best mulig måte.
Aftenpostens politiske redaktør, Kjetil B. Alstadheim, skriver at det er lett å glemme hvor avhengige vi er av hverandre, og at mange fortjener en klapp på skulderen, riktignok på to meters avstand.
Yrkene som i denne situasjonen defineres som samfunnskritiske funksjoner, viser hvor feil det er å betrakte arbeidslivet som et hierarki, der noen yrker står “over” andre. Arbeidslivet er, på sitt beste, som et sinnrikt maskineri, der alles behov er vevet inn i hverandre. Og kompetansebehovene i et samfunn er hele tiden i endring, fordi de påvirkes av tunge trender som teknologiutvikling, demografi, migrasjon og klima. Noen jobber blir borte, mens nye kommer til – og måten jobbene utføres på, forandrer seg stadig.
Selv politikerne – som riktignok ikke har et yrke, men et samfunnskritisk verv – roser hverandre nå. Regjeringen takker opposisjonen, mens opposisjonen i hvert fall nøler med å kritisere de smitteverntiltakene som regjeringen har iverksatt. Og alle roser og takker hverandre for den norske modellen, som gjør at myndighetene og partene i arbeidslivet nå kan samarbeide om de økonomiske tiltakene som skal gjennomføres.
Det er likevel én gruppe som nå blir lite nevnt, og som til og med indirekte blir møtt med kritikk – og det er embetsverket.
Det hadde ikke vært mulig å snakke om den norske modellen uten at vi hadde hatt et ukorrupt, effektivt, kompetent og transparent embetsverk i Norge.
De omtales ofte som “ansiktsløse byråkrater” – som noe vi gjerne har altfor mange av, mens det vi mangler, er alle de som nå får heltestatus, nemlig leger og sykepleiere, politi og lærere.
Det er faktisk ganske urettferdig.
Det arbeider ca. 20.000 mennesker i sentralforvaltningen, det vil si i departementer og direktorater, hvorav 4 – 5000 i departementene. Og de fleste som arbeider i departementene, er “ansiktsløse”, i den forstand at de ikke har noen rolle i det offentlige rom. Det er statsråden som er departementet, som står frem offentlig, og som har ansvaret for alt som skjer der. Men likevel: Han eller hun kunne selvsagt umulig greid seg uten et embetsverk som nå arbeider dag og natt.
Og de gjør mer enn å arbeide dag og natt. For som byråkrat handler det ikke bare om å arbeide raskt. En embets- eller tjenestekvinne i et demokrati har noen idealer å forfølge som ikke så lett lar seg kombinere med hastverk. Faglig integritet, nøytralitet og grundighet er verdier som står og skal stå sterkt i norsk forvaltning.
Dette vet eller burde også opposisjonen vite.
Mange av dem har selv vært i regjering, og de håper å komme dit igjen.
Derfor er det litt trist å se hvordan sentrale representanter for opposisjonen nå karakteriserer det arbeidet som, under stor usikkerhet, gjøres i ekspressfart av embetsverket – fordi det bare er “signaler” og ikke er “konkret nok”. Både Hadia Tajik (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Kari Elisabeth Kaski (SV) mener at det som ble lagt frem i går, er veldig “skuffende” fordi ikke alle tiltakene er fiks ferdig utredet. Tajik sier til og med at den siste krisepakken “bærer preg av at regjeringen prøver å kjøpe seg tid”. Hun syns “det er vanskelig å forstå hvorfor (regjeringen) legger frem en proposisjon som inneholder så få avklaringer”. Og Sylvi Listhaug (FrP) er ikke bare skuffet – hun er “rett og slett oppgitt”.
Etter min mening er det veldig lett å forstå hvorfor regjeringen legger frem det som nå er klart, selv om ikke alt er klart. Det er en nesten umenneskelig oppgave for embetsverket å konkretisere slike tiltak på så kort tid som det nå er snakk om. Men samtidig er det viktig for de mange næringsdrivende som har fått yrkesforbud eller en stor omsetningssvikt, å få et signal om at noe kommer. Jeg er sikker på at de syns det er bedre enn ikke å få noe signal i det hele tatt – noe partene i arbeidslivet åpenbart er enige i.
Selv tror jeg det er en viss fare nå for at norske politikere gjør det LO-lederen har advart mot – nemlig å la alle forsyne seg helt ukritisk av den fellesformuen vi har spart til våre egne pensjoner og fremtidige generasjoner. Det vil i så fall også kunne bremse helt nødvendig omstilling av næringslivet i fremtiden og hindre folk i å ta ledige jobber, noe det allerede kommer signaler om.
Sjansen for at de økonomiske tiltakene utformes på en uhensiktsmessig måte, som i verste fall gjør mer skade enn gavn, er mye større, jo mer hastverk man har.
Derfor er det grenser for hvor raskt embetsverket kan og bør arbeide.
Det bør stortingsrepresentantene vise litt mer respekt for – og samtidig huske at også “de ansiktsløse” kan fortjene en stor takk i disse dager.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 28.3.20.
Mer fra bloggen
Ytre venstres demokratisyn
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
