Den norske modellen
Kristin Clemet blogger om den norske modellen: Hvor latterlig misbrukt uttrykket er blitt, ser man lett av debatten. Den norske modellen brukes nå om alt mulig. Selv har jeg lest om den norske modellen for bistand og diplomati, den norske modellen i bokloven, den norske modellen for talentutvikling i idrett, den norske modellen for å arrangere OL, den norske modellen for bevaring av verdensarv, den norske modellen for fordeling av overskudd fra spillemidler…
Publisert: 27. mai 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Begrepet «den nordiske modellen» er et veletablert begrep i samfunnsdebatten og i forskningen.
I forskning og diskusjon om «den nordiske modellen» er man opptatt av å beskrive modellen (hvilke felles kjennetegn har de nordiske land som adskiller dem fra andre (grupper av) land?), av når og hvordan modellen oppsto (hvem har eierskapet til den?), av suksessfaktorer og problemer ved modellen – og av hva som bør være veien videre. Det «nordiske» blir av og til avgrenset til Skandinavia – men det finnes også eksempler på at Nederland blir inkludert når forskerne studerer «modellen».
På et tidspunkt for ikke så lenge siden begynte Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet å snakke om «den norske modellen» i stedet for «den nordiske modellen». Det er i og for seg greit, hvis man fortsatt snakker om det samme. Slikt skjer også i våre naboland, der de ofte snakker om den svenske og den danske modellen når de mener den nordiske modellen.
Men dersom man med «den norske modellen» mener noe distinkt forskjellig fra det man mener med «den nordiske modellen», krever det en grundigere refleksjon.
Det er helt riktig at de nordiske landene ikke er helt like. Derfor snakker man ofte om «en modell med fem unntak». Det er også relativt lett å beskrive forskjellene på enkeltområder, som f.eks. på arbeidslivsområdet, der særlig Danmark lenge har skilt seg ut med sin flexicurity-modell. Derfor kan det gi mening å snakke om den norske eller den danske arbeidslivsmodellen.
Men derfra går det ikke an å konkludere at begrepet «den norske modellen» har et avklart og helhetlig innhold – slik det er med begrepet «den nordiske modellen» – snarere tvert om. Begrepet «den norske modellen» brukes akkurat nå bare for snevre politiske formål, der ulike aktører definerer begrepet slik de vil.
Hvor latterlig misbrukt uttrykket er blitt, ser man lett av debatten. «Den norske modellen» brukes nå om alt mulig. Selv har jeg lest om den norske modellen for bistand og diplomati, den norske modellen i bokloven, den norske modellen for talentutvikling i idrett, den norske modellen for å arrangere OL, den norske modellen for bevaring av verdensarv, den norske modellen for fordeling av overskudd fra spillemidler, den norske modellen for rettspsykiatri, den norske modellen for foreldreskap, og, ikke minst, den norske modellen for folkelig reaksjon etter terroraksjoner.
Det er visstnok også en del av den norske modellen å ha lang karriere, å ha gått på en felles skole og å ha innflytelse på egen arbeidsdag. Dessuten er arbeidslinja en del av den norske modellen, mens det er en trussel mot modellen å mene at det skal lønne seg å jobbe. Nærhet mellom folk flest og sentrale samfunnsaktører er den norske modellen, og det er også konkurranse og mangfold – og tøyling av konkurranse. At fagforeningene har vetomakt når det gjelder unntak fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljløloven er en del av norske modellen – å gi Arbeidstilsynet «vetomakten» i stedet er en trussel mot modellen.
Også økonomisk ansvarlighet er et kjennetegn ved den norske modellen, ifølge statsministeren.
Ifølge Fagforbundet er deres medlemmer selve grunnmuren i den norske modellen, siden de tar ansvar for at innbyggerne har det rent og pent rundt seg, at kulturtilbudet finnes og at alt fungerer som det skal i kommunen.
Fredrik Thue, derimot, mener det er «lærerinnelandet» – velferdsstatens myke, omsorgsfulle og diskré tilstedeværelse overalt – som er hemmeligheten i den norske modellen.
Stavanger Arbeiderparti mener at den norske modellen handler om frihet og frelse.
I et innlegg i DN ifjor kunne vi lese at også norske barnehager leverer et vesentlig bidrag til den norske modellen, ved at de klargjør barna for et egalitært arbeidsliv.
Men: Om det er mye som kjennetegner den norske modellen, er det enda mer som truer den:
Mange mener høye lederlønninger er den største trusselen mot den norske modellen. Andre mener det er de som «naver» som truer modellen.
Fellesforbundet har sagt at kommunikasjonsproblemer som følge av arbeidsinnvandring kan true selve den norske modellen.
Mange mener at den høye arbeidsinnvandringen nå truer den norske modellen. Marthe Michelet, derimot, mener det ikke er innvandrerne som truer den norske modellen, men økonomer og politikere som bruker innvandrerne som syndebukker for å plukke den fra hverandre.
I Ukeavisen Ledelse mener de at trendy amerikanske ledelsesmodeller er en fare for den norske modellen.
Torbjørn Røe Isaksen mener den norske modellen «lekker», og det som lekker, er visstnok ungdom som ender på trygd.
Rødt-lederen Bjørnar Moxnes mener at vi de siste årene har fått et arbeidsliv som ligger så langt unna den norske modellen som det er mulig å komme.
Satiresiden til 5080 har kanskje oppsummert debatten best:
Vår forskning har vist at den norske modellen er svært fleksibel. Det som kjennetegner den norske modellen, er at den kjennetegnes av at den kjennetegnes av noe. At den kan være et argument for mer statlig styring og for mindre statlig styring. Ofte kjennetegnes modellen ved at den er kjennetegnet ved det motsatte av hva den forrige personen sa kjennetegnet modellen. Tenketanken Civita har funnet ut at den kan benyttes som argument for å gå vekk fra sosialdemokratisk politikk. Ap, derimot, mener at det som kjennetegner den norske modellen, er at Ap alltid stiller seg bak den, og dermed kjennetegner den.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 27.5.13.
Mer fra bloggen
«Noen er bare bedre enn andre»
Skal ha, skal ha!
På tide med en ny maktutredning, men Gaute Skjervø bommer totalt
DemokratiPolitikk og samfunn
Forvirrende og tendensiøst. Det er Kaski & Kalles metode.
Økonomiske systemer og modellerUlikhet
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
