Brenna, Trettebergstuen, Borten Moe og Moxnes. Hva er mest alvorlig?
Hvordan skal politiske skandaler bedømmes?
Publisert: 24. juli 2023
Hva syns du om forholdsmessigheten i «å stjele solbriller» og gå av opp imot (å) kjøpe våpenaksjer og gå i regjeringsmøter om innkjøp uken etter»?
Denne twittermeldingen er bare én av mange kommentarer fra folk som reagerer på at Ola Borten Moes handlinger tilsynelatende blir sett på med mildere øyne enn Bjørnar Moxnes sine.
At noen tror at jeg gjør det, skyldes nok at jeg har uttrykt meg positivt om Borten Moe som politiker, slik mange nå også gjør når det gjelder Moxnes. Men dette har selvsagt ingenting med en vurdering av selve handlingene å gjøre. Også de som begår alvorlige feil, eller som fører en politikk man er uenig i, kan være dyktige politikere.
Men la meg – ut fra den kunnskapen vi har i dag – forsøke å besvare spørsmålet som mange stiller, om hvilke av disse sakene som er de mest alvorlige:
Det er, etter min vurdering, Trettebergstuens og Brennas saker som er mest alvorlige.
De har brutt habilitetsregelverket i egenskap av å være departementssjefer, det vil si mens de utøvet sin embetsgjerning.
Statsministeren skiller skarpt mellom Trettebergstuens og Brennas saker.
Noen kommentatorer gjør også det, blant annet fordi de to håndterte offentliggjøringen av de feilene de hadde gjort, forskjellig. Men dette kan ikke være avgjørende for hvilke konsekvenser feilene skal få.
Jeg har tidligere skrevet at jeg er usikker på om statsministeren har rett i at det kan skilles så skarpt mellom de to sakene, men dette vil bli nærmere belyst når og hvis Kontroll- og konstitusjonskomiteen går nærmere inn i sakene.
Etter Trettebergstuens og Brennas saker vil jeg rangere Borten Moes sak.
Han har brutt habilitetsregelverket og reglene om aktsomhet ved kjøp av aksjer, men kjøpet av aksjer er privat og altså ikke en del av hans virke som departementssjef. At det er «våpenaksjer» som er kjøpt, kan virke moralsk tvilsomt for noen, men det kan ikke telle med i en mer formell vurdering av de feilene han har begått.
Borten Moe sier selv at han ikke har hatt noen form for innsideinformasjon. Dette vil likevel blir undersøkt nærmere, blant annet av Økokrim. Hvis det skulle vise seg – mot formodning, får vi håpe – at Borten Moe likevel har hatt slik informasjon, vil saken, etter min vurdering, rykke opp til å bli den mest alvorlige av de tre nevnte.
Hva statsministeren mener om denne saken, fremstår foreløpig som uklart. Han sier at han mener at den er «svært alvorlig», og at han derfor reagerte «resolutt». Samtidig kan man få inntrykk av at han var innforstått med Borten Moes forsøk på å «ri stormen av» og gjenopprette tillit. Men bør man forsøke det, hvis saken er så alvorlig som statsministeren sier?
Den klart minst alvorlige (men mest uforståelige) saken, sett fra et borgerperspektiv, er Bjørnar Moxnes’ sak, altså at han stjal og deretter løy om det.
Han er ikke statsråd. Han er stortingsrepresentant, og det er et verv som ingen kan ta fra ham, og som han selv ikke kan frasi seg, før stortingsperioden er omme. Da kan partiet eller velgerne «straffe» ham, hvis de ønsker det, ved ikke å gi ham renominasjon eller gjenvalg.
I tillegg var Moxnes leder for et parti, som er en frivillig forening, der medlemmene kan holde seg med nøyaktig de lederne de vil. (Dessverre så det ut til at Rødt holdt sin pressekonferanse i Stortinget i dag, og det burde de ikke gjort. Moxnes går av som partileder – ikke stortingsrepresentant.)
Moxnes’ forbrytelse ble også utført på fritiden og altså ikke som en del av hans gjerning som stortingsrepresentant eller partileder.
To andre statsråder har måttet forlate Støres regjering, nemlig Odd Roger Enoksen og Hadia Tajik. I begge tilfeller gjaldt det saker, en metoo-sak og en pendlerbolig-sak, som hadde skjedd før de ble statsråder i Støre-regjeringen. Hva som egentlig er innholdet i Tajiks sak er fortsatt omstridt.
Jeg skal ikke forsøke å rangere disse to sakene, men i stedet peke på et annet aspekt: Det må være lov å begå feil, innrømme det, angre, be om tilgivelse og forsøke å reise seg igjen.
En statsminister, som skal danne en regjering, kan derfor ikke ha som mål kun å velge statsråder som aldri har begått feil.
Men hvis en statsminister skal velge en person som tidligere i livet har begått alvorlige feil, er det en forutsetning at dette blir lagt åpent frem før utnevnelsen skjer.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
