I går omtalte Klassekampen situasjonen på borgerlig side på lederplass.

«At borgerlig side antar en begynnende blokkformasjon halvannet år før valget», skrev Klassekampen, «kan tyde på at styringsdyktig flertall har høyere politisk verdi enn enkeltsaker. Det er ikke rart gitt uroa både ute og hjemme. I kontrast til en upopulær mindretallsregjering som kjeftes på av sine egne, av budsjettpartner SV, og resten av det rødgrønne flertallet som kastet de borgerlige i 2021, ser vi nå omrisset av borgerlig orden.»

Erna Solberg selv har uttalt at hun tror at borgerlig side aldri har vært så samlet så lenge før et valg.

Men har hun rett?

Enkelte kommentatorer har lurt på det.

Men svaret er, etter min mening, ja.

Jeg kan ikke erindre at de borgerlige partiene har vært så samstemte så lenge før et valg etter at Fremskrittspartiet så dagens lys. Og med «borgerlig» mener jeg her Høyre, KrF, Venstre og FrP – og Senterpartiet i alle de årene som dette partiet var på borgerlig side.

Situasjonen per i dag, cirka halvannet år før valget, er denne:

Høyre vil samarbeide i regjering med både Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, men vet at styrkeforholdet og forhandlingene etter valget vil avgjøre hvilken regjering vi faktisk får. Erna Solberg er Høyres statsministerkandidat, og så lenge hun er i førersetet, vil hun uansett ta hensyn til og gi innflytelse til alle fire partier. Det er hennes modus operandi.

Kristelig Folkeparti ønsker en ny, borgerlig regjering og vil gjerne samarbeide med Høyre. KrF har også pekt på Erna Solberg som borgerlig statsministerkandidat. KrF har ikke utelukket noen borgerlige regjeringskonstellasjoner.

Venstre ønsker en ny, borgerlig regjering og vil gjerne samarbeide med Høyre. Venstre mener at det største partiet bør ha statsministeren og utelukker ikke noen borgerlige regjeringskonstellasjoner.

Fremskrittspartiet ønsker en ny, borgerlig regjering og vil gjerne samarbeide med Høyre. Fremskrittspartiet mener at det største partiet bør ha statsministeren og utelukker ikke noen borgerlige regjeringskonstellasjoner, selv om partiet er tydelig på at det foretrekker en regjering av Høyre og FrP.

Sist Erna Solberg var statsminister hadde vi både en H/FrP-regjering, en H/FrP/V-regjering, en H/FrP/V/KrF-regjering, og en H/KrF/V-regjering.

Nå har vi også hørt to andre borgerlige regjeringskonstellasjoner nevnt: KrFU-lederen har pekt på en mulig H/FrP/KrF-regjering og enkelte Venstre-folk har pekt på en H/V-regjering, etter mønster av byrådet i Oslo. En ren Høyre-regjering er selvsagt også mulig.

Oppsummert kan vi si at de borgerlige partiene er uenige om hvem av dem som bør sitte i regjering, men at ingen av dem utelukker hverandre helt. Alle er enige om at Støre-regjeringen bør få avløsning, og at de er avhengige av og må ta hensyn til velgernes oppslutning og hverandre, og altså gi alle fire partier innflytelse, uansett hvilke partier som til slutt er i eller utenfor regjering.

At de er såpass samstemte, er likevel ingen garanti for å vinne valget.

Vi vet ikke om det blir borgerlig flertall i 2025. Mye kan skje før den tid.

Men selv hvis det ikke skjer noe særlig, er utfallet svært usikkert. Årsaken er at oppslutningen om de såkalte sperregrensepartiene, som nå særlig er KrF, Rødt og MDG, kan få helt avgjørende betydning.

Motsatt kan man si at hvis det blir borgerlig flertall, er det slett ikke sikkert at alle fire partier trengs for å danne flertall. Det er mulig å forestille seg at to eller tre av de fire borgerlige partiene får flertall. Men det vi likevel vet, er at dersom Høyre blir størst, og Erna Solberg blir statsminister, så vil politikken ta hensyn til alle fire partier.

«Borgerlig kaos», skriver Klassekampen, «er merkelappen som kommentatorer og motstanderne av Høyre, FrP, KrF og Venstre ynder å klistre på de fire partienes tidvis anstrengte forhold seg imellom – og de politiske konsekvensene av det».

En slik merkelapp kan selvsagt bli brukt igjen, men jeg tror ikke det er så sannsynlig nå når det kanskje er enda mer «kaos» på venstresiden. Der er det for tiden partier, og det er mindre «orden» enn det er på borgerlig side.

Det er, som på borgerlig side, uklart hvilke partier som trengs for å danne flertall.

I dag har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV flertall, men slik meningsmålingene er nå, holder ikke det. Det kan bli behov for både Rødt og MDG i tillegg.

De fem partiene spriker veldig i synet på samarbeid.

For å ta noen eksempler:

Senterpartiet utelukker å sitte i regjering med andre partier enn Ap.

Ap utelukker formodentlig å sitte i regjering med Rødt, siden Jonas Gahr Støre mener at han politisk står nærmere Erna Solberg og Høyre enn Rødt.

MDG, som støttet Støre før valget i 2021, har nå besluttet at det ikke vil velge side før valget i 2025.

SV vil ha en regjering med alle fem partier og vil gjerne samle alle til en diskusjon om et felles politisk grunnlag, men har så langt ikke lyktes med dette.

Hva Rødt vil ønske, vet vi ennå ikke. Det kan være å søke regjeringsmakt, å søke en samarbeidsavtale med en ny Støre-regjering eller å være i opposisjon som i dag – men likevel trygt forankret på den røde siden.

De borgerlige partiene, og særlig Høyre, har bitter erfaring med fenomenet «borgerlig kaos».

Man taper rett og slett valg, dersom velgerne føler at det er kaos. Og som Klassekampen skriver: Kommentatorer og politiske motstandere, og særlig Arbeiderpartiet, har aldri latt en anledning gå fra seg til å minne om dette kaoset.

Men nå er det altså mest «kaos» på venstresiden.

Det trengs kanskje fem forskjellige partier for å danne flertall. Og det politiske (og kulturelle) spennet fra Senterpartiet til Rødt, og eventuelt MDG, er enormt.

Jeg tror alle som på nært hold har sett og deltatt i bestrebelsene for å bringe de fire borgerlige partiene sammen (og tidvis også Senterpartiet), aner hva dette dreier seg om. Det krever klokskap og ekstrem tålmodighet, både på det personlige og politiske plan.

Det er ikke sikkert at venstresiden må tåle disse prøvelsene.

Kanskje blir Arbeiderpartiet «great again», slik at partiet kan greie seg uten så mange andre partier.

Men noen garanti er det ikke, så det å trene på samarbeid, kan uansett bli en av de viktigste øvelsene før valget i 2025.