"Å kalle det friskoler er et sånt høyretriks"
Regjeringen mangler nysgjerrighet og viser liten toleranse for dem som velger annerledes
Publisert: 10. april 2022
I går skrev jeg et blogginnlegg der jeg kommenterte de, etter min mening, svake argumentene som regjeringen bruker for å stramme inn friskoleloven og døpe den om til en «privatskolelov».
Men jeg glemte ett poeng, og det var Tonje Brennas omtale av begrepet «friskole».
Brenna påsto at det bare var et «høyretriks» å kalle det friskoler, og at formålet med å bruke et slikt triks er å etterlate inntrykk av at den offentlige skolen er «ufri».
Argumentet er et rent påfunn fra Brennas side. Å kalle det friskoler eller frittstående skoler er godt begrunnet, og jeg har aldri hørt at noen har påstått at det betyr at den offentlige skolen er ufri.
Begrepet friskole har vært i allmenn bruk i Norge i nesten 50 år. Kristelig Folkeparti, som har vært et av de partiene som har vært mest opptatt av gode vilkår og økonomisk støtte til friskolene, omtaler «friskolene» i sitt stortingsvalgprogram fra 1977. Det kom inn i loven i 2003.
Friskoler er også den betegnelsen som brukes av våre to nærmeste naboland. Både Sverige og Danmark har friskoler, og de er samtidig gode eksempler på hvor forskjellig friskolene kan være regulert. Det sentrale poenget er imidlertid at disse skolene, både i Sverige og Danmark, er helt eller i hovedsak offentlig finansiert.
I Danmark strekker friskoletradisjonen seg tilbake til midten av 1800-tallet.
Også alle andre OECD-land, og OECD selv, skiller mellom rene private skoler og friskoler, blant annet ved å bruke ulike navn på dem. På engelsk snakker mange om ulike former for «charter schools».
OECD selv skiller mellom «government dependent private schools» (friskoler) og «independent private schools» (private skoler), der de første er helt eller i hovedsak offentlig finansiert, mens de siste mottar lite eller ingenting i offentlig støtte.
Friskolene reguleres forskjellig i ulike land. I Norge er det en veldig sterk regulering, og i slike tilfeller er likhetene mellom friskolene og de offentlige skolene så store at mange betrakter friskolene som offentlige skoler. OECD uttrykker det slik: De er “legally private, functionally public”. Så hvis regjeringen absolutt vil fjerne begrepet «friskoler», kunne det vært minst like logisk å døpe dem om til offentlige skoler som til private skoler.
Og for å gjenta mønsteret i OECD, som Brenna fortegnet sterkt i Dagsnytt 18: I 2015 gikk 84 prosent av 15-åringene i OECD-området på offentlige skoler, mens 12 prosent gikk på «government-dependent private schools», og 4 prosent på «government-independent private schools».
Som jeg skrev i Klassekampen forleden, er det nesten umulig å få til en god debatt om friskoler i Norge. Venstresiden er manisk opptatt av likhet (les: det de tror skaper mest likhet) og «profitt» og greier ikke å heve blikket.
Skulle vi hatt en god debatt, burde vi diskutert dette:
Hvordan kan vi nå målet om å gi utdanning av høy kvalitet til alle borgere?
Kan friskolene være en del av løsningen?
Hvis friskolene kan være en del av løsningen: Hvordan bør de finansieres, reguleres og kontrolleres?
Kan vi lære noe av andre land? Hvor spiller friskolene den mest positive rollen i utdanningssystemet?
Og for det annet:
Hva betyr toleranse i et liberalt demokrati?
I hvilken grad skal flertallet bestemme over alle andre, under dekke av påstander om at de vet hva som er best for oss? Eller med ekskluderende påstander om at de som går på en bostedssegregert offentlig skole, tilhører fellesskapet – mens de som velger en friskole med en mye mer mangfoldig elevgruppe, står utenfor fellesskapet?
Friskolene har aldri hatt det lett i Norge, og de får ekstremt lite positiv oppmerksomhet. Tonje Brenna maler fanden på veggen fordi det nå, ifølge proposisjonen, er 4,25 prosent av elevene i grunnskolen som går på friskoler. Men ikke noen steder finner jeg forsøk på en seriøs refleksjon fra regjeringens og Brennas side om hvorvidt dette kanskje kan være positivt for de elevene det gjelder og for norsk skole.
Både Stoltenberg- og Støre-familien har vært flittige brukere av friskoler. Jeg antar at de har positive erfaringer med det.
Hvorfor er det så fjernt å tenke seg at også andre kan ha positive erfaringer, selv om de velger en annen friskole enn Stoltenberg- og Støre-familiene gjorde?
Hvorfor er Arbeiderpartiet så lite nysgjerrig, og hvorfor er toleransen så lav?
Mer fra bloggen
Friskolene beriker skole-Norge
Tonje Brenna bidrar ikke til saklig debatt om friskoler
Mål- og resultatstyring i norsk skole – og i Osloskolen
