Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) vil la et utvalg vurdere å kutte et skoleår i grunnskolen, slik at den igjen blir 9-årig.

Det er 23 år siden jeg gjorde nøyaktig det samme, da jeg var utdannings- og forskningsminister for Høyre. Også jeg mente, som Nessa Nordtun gjør i dag, at et kortere skoleløp kunne heve kvaliteten på skolen.

Forslaget ble slaktet av Arbeiderpartiet.

«Dette er et helt elendig forslag, et åpenbart tilbakeslag for skolen», sa Trond Giske, som den gangen var Arbeiderpartiets utdanningspolitiske talsperson. Han insinuerte at den egentlige hensikten var å spare penger, ikke å heve kvaliteten.

Jeg håper at dagens regjering møter en mer konstruktiv opposisjon. Forslaget er nemlig vel verdt å vurdere.

10-årig skole ble innført i 1997, men det er vanskelig å se hva vi har vunnet på det.

Nesten alle begynner nå på videregående opplæring, og stadig flere fullfører. Det er også stadig flere som begynner på høyere utdanning og bruker minst 18 år i utdanning før de begynner å arbeide. Det er mange år, særlig når vi tar i betraktning at det er blitt mer nødvendig å lære hele livet.

Dersom vi kutter et år, vil det frigjøre ressurser til å øke kvaliteten i skolen, forebygge skoletrøtthet og korte ned på tiden som vi er under utdanning. Det kan også åpne for et frivillig 10. år for dem som ønsker eller trenger det.

6- eller 7-års skolestart?

Da vi sist hadde 9-årig skole, begynte barna senere på skolen. Alderen for skolestart var 7 år.

Noen mener at vi bør vende tilbake til 7 års skolestart, særlig dersom grunnskolen igjen blir 9-årig. Men det er tydeligvis ikke regjeringens plan. Kunnskapsministeren vil beholde 6 års skolestart.

Årsaken er nok todelt: For det første er det billigere for staten å la barna gå på skolen enn i barnehagen.

For det annet kan vi oppnå en gevinst i form av mer arbeidskraft, dersom vi går ett år mindre på skolen. Vi kan få et ekstra årskull, cirka 60.000 mennesker, ut på arbeidsmarkedet. Men utsettes skolestarten, går vi glipp av denne gevinsten.

Selv var jeg motstander av den såkalte seksårsreformen i 1997. Jeg er likevel enig med kunnskapsministeren i at det ikke bør være aktuelt å reversere denne reformen nå. Omstillingskostnadene vil bli for store, og skolen håndterer seksåringene godt nå.

Leke eller lære?

Det er riktig nok noen som mener at 6-åringene leker for lite og blir presset til å lære for mye på 1. trinn.

Jeg mener at det er feil.

Evalueringen av «seksårsreformen» viser at de minste elevene fortsatt leker mye på skolen. De leker mye fritt, og de lærer mens de leker. Det er ikke sant, som mange påstår, at «leken har forsvunnet» ut av skolen.

Da jeg var utdanningsminister, tok jeg initiativ til at lese- og skriveopplæringen skulle begynne allerede på 1. trinn. I dag er det derfor blitt vanlig at barna lærer bokstavene det første året på skolen.

Det mener jeg er bra, for barn har forventninger om å lære når de begynner på skolen. Å lære å lese og skrive betyr dessuten uendelig mye for livskvaliteten senere i livet. 

Mitt inntrykk er at kunnskapsministeren ønsker at det fortsatt skal satses på lese- og skriveopplæring fra 1. trinn. Det syns jeg er positivt.

Praktisk eller teoretisk skole?

Regjeringen har nylig langt frem en stortingsmelding som heter «En mer praktisk skole».

Det er vanskelig å være mot en melding med et slikt navn.

Men det er ikke alltid så lett å forstå hva som menes når det snakkes om en «teoretisk» og en «praktisk» skole. Er det ferdighetene, fagene eller metodene som er «teoretiske» eller «praktiske»? Er for eksempel det å lese en praktisk eller teoretisk ferdighet?

Poenget er: Både tradisjonell tavleundervisning og klatring i trær kan være gode og dårlige metoder for å lære å lese og regne. Det er skolens og lærernes kompetanse som avgjør hva som virker.

Vi har antagelig aldri hatt en mer praktisk skole enn vi har nå. Alle, som er litt oppe i årene, vet at vi satt mer stille før. Problemet for dagens barn og unge er at både livet og arbeidslivet, i langt høyere grad enn før, krever at man behersker grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning.

Nasjonale prøver – for hvem og for hva?

Kunnskapsministeren har i den nevnte stortingsmeldingen annonsert at hun vil avvikle de nasjonale prøvene. Standpunktet bygger på en utredning fra et offentlig utvalg.

Det blir antagelig like mange prøver som før, men de skal ikke lenger brukes som styringsinformasjon for kommuner og nasjonale myndigheter.

Her mener jeg at regjeringen gjør en stor feil.

Poenget med nasjonale prøver er ikke primært å vurdere kvaliteten på elevene eller å hjelpe lærerne til å vurdere egne elever. Lærerne kjenner sine egne elever godt.

Poenget med nasjonale prøver bør først og fremst være å skaffe kunnskap om kvaliteten på opplæringen.

Vi vet at det er store forskjeller mellom kommuner og skoler i Norge, og at de elevene som går på de beste skolene, kan ligge ett år foran elever som går på de dårligste skolene.

De nasjonale prøvene skal rette søkelyset mot skolen som organisasjon og på skolens støttespiller og eier, som er kommunen. Prøvene skal være en forsikring om at elevene får den opplæringen de trenger og har krav på. Hvis ikke, må det settes inn tiltak.

De nasjonale prøvene kan bli bedre. Men de bør forbedres med sikte på å kunne gi oss denne informasjonen. Skolen er en samfunnsinstitusjon. Samfunnet må vite at skolen lykkes med en av sine desidert viktigste oppgaver, nemlig å alfabetisere befolkningen.

I fattige land er mange mennesker analfabeter. Men det er ikke en selvfølge at folk kan lese og skrive i velstående land heller. Som Thomas Seltzer har vist oss i TV-serien UXA, er mange amerikanere analfabeter.

Vi må være forsikret mot at noe lignende kan skje i Norge.

Og når alt dette er sagt: Selv om det som er blitt kalt «det doble formålet» med prøvene, nemlig at de både skulle hjelpe lærerne og skolene og være styringsinformasjon, har blitt kritisert, er det ikke alle som syns at det har vært så vanskelig. Oslo-skolen er blant dem som i mange år har hatt nytte av prøvene, også med det doble formålet.

Tilfredse eller utilfredse og syke elever?

Kunnskapsministeren mener at vi har en «stillesittende teoritung test- og Ipad-skole».

Karakteristikken er, etter min mening, både feilaktig og useriøs.

Regjeringen peker i den nevnte stortingsmeldingen på fire mulige årsaker til at læringsresultatene og skolemiljøet nå er dårligere enn vi kunne ønske oss:  

• koronapandemien,
• digitalisering og skjermbruk i og utenfor skolen,
• økning i psykiske helseplager, og
• flere elever med individuelle behov for oppfølging.

Men noe av kunnskapsgrunnlaget er forbausende tynt.

For å ta ett eksempel: Avsnittet som følger under overskriften «Økning i psykiske helseplager og ensomhet» dokumenterer på ingen måte at det faktisk er en økning i psykiske helseplager blant barn og unge.

Spørreundersøkelser viser, tross alt, at de aller fleste elever trives og er fornøyd med skolen. Og det er langt flere som syns at skolen er litt kjedelig enn det er som gruer seg til å gå på skolen.

Enkelte forskere i andre land mener at vi feiltolker de unges språk. Andre mener at vi sykeliggjør de unge ved å fokusere altfor mye på det negative. En som brukte en litt annen metode enn den som er vanlig, fikk helt andre og mer positive svar fra de unge.

Det årsaksbildet som tegnes i meldingen, står for øvrig i skarp kontrast til den retorikken kunnskapsministeren bruker. Når hun uttaler seg i mediene, er det gjerne Solberg-regjeringen og tidligere reformer som har skylden for det som er galt i norsk skole.

Lavt hengende frukter

Kunnskapsministeren har så langt grepet til noen lavt hengende frukter:

En anbefaling om mobilforbud i klasserommet hadde stor symbolsk betydning, men hadde nok i praksis ganske liten betydning. De fleste skoler greier å håndtere dette selv, og kanskje gjør de det på en mer fornuftig måte enn statsråden selv ønsker å gjøre det.

Et ønske om å skape en bedre russetid for russen selv og for skolen, er også annonsert. Det går ikke så fort som statsråden først annonserte, så det er vel en risiko for at det blir en ny statsråd som må forsøke å fullføre arbeidet, slik tilfellet på mange måter har vært de siste 30 år.

Og når det gjelder fraværsregelen i videregående, tyder vel alt på at Arbeiderpartiets eget landsmøtevedtak blir skrotet, og at vi vil beholde den regelen vi har. I tillegg har regjeringen annonsert strengere fraværsregler i grunnskolen.

Kunnskapsministeren påstår at det nærmest ikke har skjedd noe positivt i norsk skole siden 1997.

Det har hun ikke rett i. Norsk skole har stått overfor store utfordringer, og det har vært mye fremgang.

Veldig mye av det som står i stortingsmeldingen En mer praktisk skole, er dessuten tiltak som bare skal «vurderes», «utredes» og diskuteres nærmere. Et tilbakevendende synspunkt er at kommunene, skolene og lærerne skal utnytte det handlingsrommet som allerede fins, på en bedre måte. I så fall blir mye opp til skolen og lærerne selv.

Mye av det som står på den skolepolitiske dagsordenen, fortjener mer debatt.

Men kunnskapsministeren fortjener uansett honnør når hun nå forsøker å tenke nytt om grunnskolens lengde.