Forskning

Fag og politikk i ulikhetsdebatten

DN 8. desember skriver kommentator Bård Bjerkholt at vi må skille mellom fag og politikk i ulikhetsdebatten.

Publisert: 14. desember 2021

Sagt på en annen måte: Selv om den nye SSB-rapporten, som viser at inntektsulikheten har økt mer, og er høyere enn den offisielle statistikken viser, muligens er faglig solid, gir den ikke automatisk svar på mange normative spørsmål om ulikhet, eller hva slags politikk som bør føres.

Bård Bjerkholt får indirekte støtte av forskerne selv, som i et innlegg i DN 9. desember skriver at de bare har beskrevet ulikhetsutviklingen. De har ikke tatt stilling til om ulikheten er for høy eller lav, eller hva slags politikk som bør føres for eventuelt å gjøre noe med ulikheten.

Bjerkholt og forskerne har prinsipielt sett rett, men det er ikke fullt så enkelt som de hevder.

I forrige uke kritiserte en av forskerne regjeringen for ikke å gå langt nok når den bare «flikker» på formuesskatten. Å hevde at de som kritiserer at forskning er preget av «egeninteresser», er også politisk retorikk.

Enkelte spørsmål befinner seg dessuten i grenselandet mellom fag og politikk.

Det er for eksempel vanskelig for mange å forstå at verdier som er «låst» i bolig eller bedrift, og som kan synke kraftig, skal regnes som inntekt. Det kan også være vanskelig å forstå at man skal betale skatt av inntekter man ikke har realisert.

Det har heller ikke kommet godt frem at forskernes påvisning av at ulikheten i Norge har økt betydelig siden 2001, dekker over at inntektsulikheten er på samme nivå som i 2006. Den gikk kraftig opp fra 2001 til 2006, hvoretter den sank betydelig, før den igjen økte mellom 2011 og 2016, og deretter sank igjen.

Hvordan ulikheten, målt på denne måten, var i 2000 og årene før, vet ikke vi, men man skulle tro at denne utviklingen er av betydning for dem som eventuelt vil trekke normative konklusjoner eller foreslå politikk, basert på den rapporten som er lagt frem. Man kan neppe foreslå fornuftig politikk uten å reflektere over årsaken til de voldsomme svingningene i ulikheten, eller hvordan situasjonen var det året forskerne valgte som startpunkt for sine målinger.

Så vidt vi husker, var det lavkonjunktur i 2001 til 2003, og stor børsuro da dot.com-boblen sprakk. Er det lurt å bruke slike år som startpunkt for måling av utviklingen i ulikhet?

Et annet spørsmål som vi har tenkt på, er dette: Norge regnes som et foregangsland når det gjelder å ivareta egalitære verdier, også økonomisk og sosial likhet. Er vi nå blitt en «versting», eller ligger vi fortsatt bra an, hvis ulikheten i andre land blir målt med samme metode?

Og, dersom vi har vært et mer ulikt land enn vi har trodd de siste 20 årene, er vi fortsatt et land som lykkes svært godt på mange områder. I internasjonal forskning trekkes gjerne den lave ulikheten frem som en forklaring. Er denne forskningen nå moden for revisjon?

Enkelte slike spørsmål, som er i grenselandet mellom fag og politikk, er for øvrig drøftet i et notat av vår kollega Marius Doksheim, for en tid tilbake.

Økonomisk likhet er en verdi som står sterkt i Norge. Men av og til kan man få inntrykk av at det er den eneste eller viktigste verdien vi har, og det er det ikke. Vi må veie ulike verdier mot hverandre.

Et velfungerende privat næringsliv, med rammebetingelser som bidrar til at bedrifter tar risiko, investerer og omstiller seg, slik at ressursene hele tiden går dit de bidrar best mulig, er også viktig. Det var derfor Stortinget i 2006 utformet et skattesystem som bidrar til at overskuddene blir reinvestert i næringslivet, fremfor å bli tatt ut til privat forbruk. De ønsket også å harmonisere norske regler med EØS-regler.

Hvis vi ikke har konkurransedyktige bedrifter, har vi heller ikke grunnlag for lønnsomme arbeidsplasser eller muligheter til å gjennomføre det grønne skiftet.

De som eier bedriftene, er de som også har de største formuene i landet. Og jo rikere de er, jo mer av formuen er plassert i bedrifter. De aller rikeste har langt over 90 prosent av formuene sine i bedrifter. Hvis det går godt, enten fordi de er dyktige eller av andre grunner, øker ulikheten. Hvis de blir utsatt for et kraftig børsfall, eller i verste fall et krakk, blir det mindre ulikhet.

Et ulikhetsmål som i så stor grad avhenger av utviklingen blant de aller rikeste, men ikke sier så mye om tilstanden blant dem med lave inntekter, underspiller den viktigste grunnen til å være opptatt av ulikhet.

SSB-rapporten får frem et viktig aspekt i ulikhetsdebatten, nemlig betydningen av eierskap i næringslivet. Men dette er bare ett aspekt ved ulikhet. Enda viktigere er forskjeller i livs- og utdannelsesmuligheter, og problemer knyttet til vedvarende lave inntekter eller manglende sosial mobilitet.

Vi er redde for at den nye måten å måle ulikhet på, kan bidra til å tåkelegge disse viktige spørsmålene.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 12.12.2021.