Marsdals eventyr
For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.
Publisert: 12. november 2021
I en fortelling 9. november om «investeringsstaten» og «heltemodige investorer» hevder Magnus Marsdal i tankesmien Manifest at «Civita-tenkerne» misforstår «når de tror at mobiliseringen av investeringsstaten er et høyre–venstre-spørsmål».Han forklarer: «Investeringsstaten er en økonomisk nødvendighet for begge hovedklasser. Arbeiderklassen er ikke mindre avhengig enn kapitalistklassen av at landet har en næringsstruktur.» Videre skriver han: «De rikes tankesmie (dvs. Civita) forstår instinktivt at heltekvadet om den fryktløse investor kan få banesår av en synlig og aktiv næringspolitikk. Men kapitaleierne kan ikke leve av ideologi. NHO lar Civita synge sin svanesang alene.»
Jeg har skrevet en del kritisk om bruk av statlige subsidier til å etablere nye bedrifter i forbindelse med det grønne skiftet, og er derfor trolig en av Civita-tenkerne som Marsdal sikter til. Jeg misforstår ikke. Uavhengig av om noen måtte mene det er et høyre- eller venstrestandpunkt, er jeg overbevist om at effektive markeder er best egnet til å utvikle næringsstrukturen vi skal ha i fremtiden. Historisk har det vært slik, og alt tyder på at det vil være slik fremover også.
Marsdals beskrivelse gir inntrykk av at private investorer skygger unna risiko og må «avlastes» med skattebetalernes penger for at det skal bli strukturendringer. Den økonomiske historien de siste 200 årene er full av eksempler på hvordan private har tatt risikoen ved å satse kapital. Det har stadig drevet frem store endringer i næringsstrukturen, ført til høy produktivitet og et høyt velstandsnivå. Heller ikke oljen på norsk sokkel ble funnet fordi staten satset. Tvert imot, privat kapital, til og med utenlandsk, satset, til tross for at statens fagetater hadde konkludert med at det trolig ikke fantes olje eller gass på norsk sokkel.
Ja, jeg er redd den «fryktløse investor kan få banesår» av det som har seilt opp som en aktiv og selektiv næringspolitikk. Investorer er som andre mennesker, de velger normalt korteste vei til målet. For investorer er målet høy risikojustert avkastning. Kan de tjene godt på prosjekter hvor skattebetalerne tar det meste av risikoen, ja, så velger de slike prosjekter fremfor dem hvor de må ta hele risikoen selv. Skjer det, svekkes produktivitetsveksten og lønnsevnen til norsk næringsliv, og handlingsrommet til å finansiere våre velferdsordninger. Det er uforståelig at lederen for tankesmien Manifest synes at dette er helt greit.
Innlegget var publisert i Klassekampen 11. november 2021.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner