Kronargumentet
I et sekulært Norge anno 2021 er knapt noe hellig. Bortsett fra FN, da.
Publisert: 27. oktober 2021
Sammen med de andre nordiske landene er Norge blant landene som har høyest tillit til FN. I norsk politisk debatt fungerer det derfor ofte å vise til hva FN sier, for å vinne diskusjonen.
Politisk kvarter fredag 1. oktober er et godt eksempel. AUFs leder, Astrid Hoem, var i studio for å debattere ungdomspartiets kravliste til Hurdalsforhandlerne. Den inkluderte blant annet krav om stopp i leting etter nye petroleumsressurser. Programlederen spurte: «Hvorfor må det bli slutt på oljeletingen?» Hoem svarte: «Det er fordi FN har erklært kode rød, og har gitt beskjed om at alle land må slutte å lete etter kull, olje og gass. Da må også Norge bidra.»
Hva FNs generalsekretær har sagt om hvordan vi bør løse klimaproblemet, synes å ha blitt et argument i seg selv.
Det samme hørte vi i Politisk kvarter 10. august, da MDGs Lan Marie Berg var i debatt med Sps Ola Borten Moe om FNs klimarapport. Berg argumenterte: «Vi er verdens syvende største eksportør av olje og gass, og selvfølgelig må vi slutte å lete etter olje og gass nå. Spesielt når også FNs generalsekretær ber alle land innstendig om å gjøre det».
Klimapolitikk er komplisert og byr på en rekke dilemmaer. Det blir derfor for enkelt bare å peke hva FNs generalsekretær mener, som et argument i seg selv. Den siste klimarapportens kunnskapsgrunnlag er uten tvil krystallklart på at verden har et stort problem. Men hvordan vi skal løse klimaproblemet, altså selve klimapolitikken, er ikke like krystallklart. Det er en vesentlig forskjell på klimavitenskap og klimapolitikk.
Men å argumentere ved å peke på FN, gjelder ikke kun i klimadebatten. Tidligere i år fikk for eksempel det borgerlige flertallet på Stortinget kritikk for å stemme mot et forslag om å innlemme FN-konvensjonen om rettigheter for funksjonshemmede (CRPD) i norsk lov.
Dersom man ikke har satt seg grundig inn i debatten om hvorvidt CRPD skal inkorporeres i norsk rett, men kun lest kort om saken i mediene, kan man kanskje få inntrykk av at Solberg-regjeringen er for at funksjonshemmede blir systematisk og til dels grovt diskriminert i Norge, eller at Norge bryter menneskerettighetene.
At Norge allerede i 2007 skrev under på FN-konvensjonen, og ratifiserte den i 2013, noe som innebærer at den norske stat er forpliktet til å følge den, kom for eksempel ikke tydelig frem. Heller ikke at Norge også har en egen diskriminerings- og tilgjengelighetslov, som gjør det forbudt å diskriminere funksjonshemmede.
I sakens innstilling fra justiskomiteen og i den påfølgende debatten i Stortinget kommer det frem at saken dreier seg om noe annet enn om man er for eller mot at mennesker med funksjonshemming skal ha rettigheter etter konvensjonen.
Stoltenberg-regjeringen ønsket heller ikke å bruke forrangsteknikken fra Menneskerettighetsloven av 1999, blant annet fordi CRPD-komiteen i sin egen tolkning var på kollisjonskurs med gjeldende norsk rett. At en eventuell innlemmelse også handlet om å slutte seg til de valgfrie protokollene om en individklageordning til CRPD-komiteen direkte, altså et spørsmål om suverenitetsavståelse til FN, kom heller ikke tydelig frem.
Å debattere og være motstander av norsk suverenitetsavståelse til EU, gjennom EØS-avtalen, for eksempel i diskusjoner om Acer og EUs siste jernbanepakke, er en helt legitim posisjon å ha i den norske offentligheten. Men å være skeptisk til norsk suverenitetsavståelse til en FN-komité – hvor de fleste medlemsstater scorer lavere på de fleste parametere enn Norge – ser ut til være grunnlag for mistenkeliggjøring.
For FN har vel alltid rett? Eller…?
Jeg møtte som fast vararepresentant for Høyre i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i 2020-2021. En av sakene som jeg fikk være saksordfører for, gjaldt et representantforslag fra SV om at papirløse migranter og tilreisende EØS-borgere, uten helsetrygdekort, skal ha rett til helsetjenester, på lik linje med alle andre i Norge.
I saksforberedelsene, særlig etter å ha lest høringssvarene fra flere sivilsamfunnsorganisasjoner, ble jeg noe forvirret av en uenighet om hvorvidt Norge brøt menneskerettighetene eller ikke.
I høringssvarene pekte nemlig flere sivilsamfunnsorganisasjoner på FNs menneskerettighetskomité, som hadde kritisert Norge for ikke å oppfylle menneskerettighetene ved ikke å gi tilstrekkelig helsehjelp til personer uten lovlig opphold i landet.
Men høringssvaret fra statsråden i Helsedepartementet slo fast et motsatt rettsfaktum. Der kom det fram at «alle som oppholder seg i Norge, har rett til øyeblikkelig hjelp fra den kommunale helse- og omsorgtjenesten og fra spesialisthelsetjenesten».
Statsråden slo fast at «det norske regelverket ikke bryter med menneskerettighetene eller våre internasjonale forpliktelser på dette området.»
Noe forvirret hadde jeg derfor flere spørsmål: Skulle jeg tro på FNs menneskerettighetskomité eller min egen statsråd og Helsedepartementet? Og dersom Norge bryter menneskerettighetene, hvorfor ble ikke problemstillingen prøvet for domstolene? Svarene jeg fikk, husker jeg som veldig uklare.
Derfor fulgte jeg opp med å spørre hvordan FNs menneskerettighetskomité hadde kommet frem til sin konklusjon. Hadde FN-komiteen, med medlemmer som Kina, Russland, Cuba, Libya, Venezuela og Eritrea – og som fordømmer Israel fem ganger oftere enn Iran, Syria og Nord-Korea til sammen – vært i Norge og gjennomført egne undersøkelser?
Det hadde de ikke. Kritikken bygget på innspill og kommentarer fra sivilsamfunnsorganisasjoner i Norge. Det var mange av de samme sivilsamfunnsorganisasjonene som selv hadde sendt inn høringssvar og deltok i høringen.
Å peke på FN alene, kan være retorisk virkningsfullt i norsk politisk debatt. Det kan nærmest synes som om den internasjonale organisasjonens mange uttalelser og rapporter nyter metafysisk ærefrykt i et avkristnet og sekulært Norge – i hvert fall når noen ser seg tjent med det. Det er intellektuell latskap.
Og over tid skader det norsk offentlighet. FNs ord er nemlig ikke alltid uangripelig, og ikke alltid en gang FNs egne ord. FNs ord er også politikk, og derfor ikke hevet over debatt.
Innlegget var publisert i Klassekampen 23. oktober 2021