AUF har helt rett: Ord betyr noe.

Ord betyr noe, både når Siv Jensen og Sylvi Listhaug bruker dem og når DN og Støre bruker dem. Det er ikke sikkert at debatten blir bedre nå.

Kristin Clemet

Publisert: 31. juli 2021

Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

24. juli skrev jeg et blogginnlegg, der jeg stilte spørsmål om hvorvidt debatten om 22. juli som politisk angrep på Arbeiderpartiet og AUF, nå kom til å bli bedre, eller om den igjen ville spore av. Jeg ble også intervjuet i Klassekampen om dette i går. Vi hadde i noen måneder hatt en bedre og ærligere debatt, initiert av både AUF og forskere som Hallvard Notaker og Senter for ekstremismeforskning (C-REX). (Et godt eksempel kan sees her.)

I dag, 31. juli, tror jeg det er grunn til å si at deler av debatten faktisk sporet av.

Grunnen til at jeg fryktet en avsporing var de tendensene jeg så til at noen ville fordele ansvar for det oppgjøret som skal tas, og tendenser til å karakterisere andres innsats så langt som for dårlig.

Når man skal gjøre det, i en så betent sak, må man være veldig presis og saklig, men det var det ikke alle som var, hvilket diskusjonen i dagene etter har illustrert på en god måte.

Dagens lederartikkel i Dagens Næringsliv kan tjene som et eksempel.

DN skriver at forsøkene på å «ta et oppgjør» med de politiske aspektene ved 22. juli- terroren så langt «står til stryk» – noe jeg altså delvis er enig i.

Men DN tar, etter min mening, veldig feil i sitt forsøk på å forklare hvorfor det har gått galt.

DN later som om høyresiden har sagt nei til å være «tydeligere i sin fordømmelse av høyreekstremismen».

Det er det, så vidt jeg har registrert, ingen som har sagt nei til.

Grunnen til at noen på høyresiden, meg selv inkludert, har reagert på Jonas Gahr Støres krav, er at han har sagt at høyresiden har et «særlig ansvar» for å ta et oppgjør med høyreekstremisme, fordi vi har et slags slektskap med og derfor blir lyttet mer til av høyreekstremister.

Hvis man vil forstå hvor uhørt et slikt krav kan virke på oss som tilhører høyresiden, må man nesten også forstå hva politiske ekstremister står for. De vil bruke vold for å omstyrte staten og knuse det liberale demokratiet. De stiller seg helt utenfor det institusjonelle demokratiet. At jeg, som er borgerlig, skulle stå i nærmere kontakt med slike ideer og mennesker enn mine sosialdemokratiske venner gjør, fremstår for meg som absurd.

Jeg syns, i parentes bemerket, at det heller ikke er særlig klokt å fremme et slikt krav. De farlige personene er ofte enslige menn som finner fellesskap dypt inne i ekstreme subkulturer på chan-fora. Disse personene vil aldri lytte til politikere uansett. De ytterst få av dem som blir terrorister, er ofte alene, altså det forskning tidligere gjerne kalte «lone wolf» eller «solo terrorist», men som de norske forskerne Berntzen og Ravndal vil kalle «lone actor terrorist». Utfordringen er hvordan vi når inn til dem. Jeg tror ikke det er noe den alminnelige høyresiden kan ta et spesielt ansvar for. Vi må stå sammen.

Noen sammenligner Støres krav med kravet som fremsettes overfor muslimer om at de skal ta avstand fra islamistisk terror, og at vi som har reagert på kravet, derfor er dobbeltmoralske. Maryam Iqbal Tahir skriver om det i Aftenposten i dag. Jeg tror aldri jeg noen gang har stilt et slikt krav, men jeg tror heller ikke det er helt sammenlignbart.

Men for å vende tilbake til Dagens Næringsliv: Hvis jeg vil forsøke å forstå hva DN egentlig mener, er det bare å lese videre i lederartikkelen. Den forflytter seg nemlig sømløst fra «høyreekstremisme» til «enkelte fremskrittspartipolitikere» med «grumsete holdninger». Det DN egentlig mener, er altså at det som mange på venstresiden kaller «den anstendige høyresiden», bør bli flinkere til å ta tydeligere avstand fra kritikkverdige utsagn som kommer fra FrP-politikere.

Mitt tips, etter å ha hørt på Støre og hans partifeller, blant annet på Olavsdagene i går, er at det er dette de også mener. Når de sier at regjeringen eller høyresiden må gjøre «mer», eller at vi må ta et «tydeligere» oppgjør med høyreekstremisme, koker det i praksis ned til et ønske om å si tydeligere fra til FrP, eller at FrP skal ta tydelig avstand fra høyreradikale miljøer, slik Sylvi Listhaug også gjorde i en kronikk forleden.

Dette er, etter min mening, et helt greit standpunkt. Jeg har selv i noen tiår forsøkt å ta avstand fra utspill og utsagn fra FrP-representanter når det, etter min mening, har vært riktig og nødvendig. Om flere på høyresiden gjør det, er det bare positivt. Og jeg er enig med dem som sier at det i politikken er viktig at vi kritiserer «våre egne». Det gjelder også på venstresiden.

Samtidig er det ikke alltid opplagt at det beste er å la seg provosere til en polariserende debatt, fordi en FrP-representant har sagt noe vi syns er over streken. Ifølge Dagens Næringsliv har Arbeiderpartiet bestemt seg for å «ignorere» Sylvi Listhaug, hvis hun kommer med «provokasjoner i innvandrings- og identitetspolitikken» i valgkampen. Ap prøvde sannsynligvis det samme i 2017, men uten å lykkes helt. Dagsavisen skrev forleden på lederplass at «det vil komme mange provoserende utspill fra Sylvi Listhaug i valgkampen. Det er ingen grunn til å bite på agnet.»

Både Ap og Dagsavisen har et poeng. Men hvis de skal kunne forfølge en slik oppskrift, må vel denne muligheten også innrømmes høyresiden? Eller er det slik at høyresiden alltid må la seg provosere til en reaksjon, mens venstresiden kan vurdere om det er strategisk lurt for dem å reagere?

Jeg har de siste tiårene ofte opplevd at sosiale og tradisjonelle medier svømmer over av «krav» om at høyresiden skal mene noe bestemt om et utspill fra FrP. Men også høyresiden må kunne forbeholde seg retten til å vurdere når det er riktig å reagere. Og av og til er det ikke det. Mange misforstår ofte FrP med vilje, og da vil en reaksjon typisk bare drive opp en kunstig debatt som bare FrP er tjent med. Kaj Skagen skrev godt om dette i Dag og Tid etter Listhaugs snakk om «godhetstyranni» (ikke på nett).

Jeg og enkelte andre på høyresiden har denne uken protestert når Støre og andre mener at vi har et «særlig ansvar» for å ta et oppgjør med «høyreekstremismen», siden vi står «høyreekstremismen» nærmere enn venstresiden gjør. Svaret som mange har kommet med, er at vi misforstår med vilje, og at vi må legge godviljen til og forstå intensjonen. Det er ikke bokstavelig ment at vi står nærmere høyreekstremismen.

Det er omtrent det samme som Siv Jensen og Sylvi Listhaug sier, blant annet i Klassekampen i dag. Listhaug vil fortsette å bruke ordet «snikislamisering», selv om det for mange gir klare assosiasjoner til en konspirasjonsteori. Hun mener vi misforstår med vilje når vi ikke legger til grunn det som FrP mener med «snikislamisering», nemlig at vi gradvis gir etter for «særkrav» fra en liten gruppe muslimer.

Jeg er enig i at man av og til bør være overbærende med ordbruken, hvis man forstår intensjonen. Men jeg mener også at det må stilles krav til presisjon når man diskuterer på et så følsomt område som dette. Derfor bør man ikke bruke ord som «snikislamisering», som på alle måter er en gal beskrivelse av hva som skjer, eller «høyreekstremisme» når og i sammenhenger hvor det ikke egentlig hører hjemme.

Ord betyr noe, både når Siv Jensen og Sylvi Listhaug bruker dem og når DN og Støre bruker dem.

Blir debatten bedre nå?

Jeg tviler dessverre fortsatt.

Viljen til å misforstå er generelt stor i politikken. I en samtale mellom Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i går var Støre ikke villig til å trekke tilbake sine tidligere utsagn, men han formulerte seg annerledes og langt mer fornuftig da han skulle gjenta poenget sitt. Jeg må ta et lite forbehold, siden jeg ikke hørte absolutt alt, men det han sa i går, kunne antagelig alle være enig i. Erna Solberg på sine side sa at hun gjerne ville legge denne debatten, om hvem som har et ansvar og hvem som har et «særlig ansvar», bak seg for å konsentrere seg om det viktige, nemlig å bekjempe radikalisering og ekstremisme.

Det fikk SVs stortingsrepresentant Karin Andersen til å skrive følgende på Twitter: «Nei @erna_solberg, du har null troverdighet når du først sier vi skal ta sterkere til orde mot ekstremisme og så si at «nå vi være ferdig med saken». Viser bare at du ikke tar dette alvorlig og avfeier alvoret når det kreves noe av deg. Avslørende». BTs kommentator Jens Kihl etterlot inntrykk av å mene omtrent det samme.

Regjeringen har gjennomført en lang rekke tiltak for å forebygge radikalisering og ekstremisme. Hverken Solberg eller Støre ga på noe tidspunkt i går uttrykk for at de ville avslutte dette arbeidet – de ville begge forsterke det.

Spørsmålet er: Har Andersen misforstått hva Solberg sa? Bør Andersen i så fall beklage? Eller misforsto hun med vilje? Og er det i så fall et godt bidrag til en god debatt om 22. juli?

Hvis det er sant at Arbeiderpartiets strategi er ikke å gi FrP «nødhjelp» i den innvandrings- og identitetspolitiske debatten, er det vel en risiko for at strategien allerede har mislyktes. Hanne Skartveit skriver i VG i dag at «det er lett å forstå at Sylvi Listhaug føler seg stemplet».

Det er også lett for oss andre å si at Sylvi Listhaug bare må slutte å være slik hun er og gjøre som vi andre sier. Det er ikke sikkert hun gjør det likevel. Det er fortsatt Fremskrittspartiets politikere som er utsatt for mest hat, hets og fysiske angrep. Er vi riktig uheldige, fører denne siste tidens diskusjon til at Fremskrittspartiet, og de som er enige med partiet, virkelig blir skjøvet ut av fellesskapet.

Publisert: 4. november 2022