Det mangelfulle EØS-forsvaret
De EØS-kritiske partiene har så langt vært for små til å få gjennomslag for å si opp EØS-avtalen. Men denne kan ikke lenger tas for gitt. Derfor må avtalens støttespillere på banen.
Publisert: 18. april 2021
istockphoto.com/3D_generator
De EØS-kritiske partiene har så langt vært for små til å få gjennomslag for å si opp EØS-avtalen. Men denne kan ikke lenger tas for gitt. Derfor må avtalens støttespillere på banen.
Til tross for at oppslutningen om EØS-avtalen er historisk høy i befolkningen, går avtalen en usikker fremtid i møte. Det gjelder særlig hvis de rødgrønne skulle vinne stortingsvalget til høsten. Da de satt i regjering fra 2005 til 2013, var det enkelt for Arbeiderpartiet å legge spørsmålet om EØS-avtalen i en skuff så lenge Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hadde så lav samlet oppslutning. Men hvis Ap frem mot valget i september ikke løfter seg på bekostning av de to sistnevnte, vil det bli krevende å motstå et krav fra deres side om at EØS-avtalen skal reforhandles. Selv om situasjonen er mer avklart på borgerlig side, kan det heller ikke utelukkes at et Sylvi Listhaug-ledet Frp også vil trappe opp EØS-kritikken i håp om å vinne tilbake velgere fra Sp. Derfor må EØS-tilhengerne nå komme på banen for å forsvare avtalen.
Tar vi en kikk i de gjeldende partiprogrammene og utkastene til de nye som skal vedtas utover våren, står det påfallende lite om EØS-avtalen hos tilhengerne, Ap, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre: Tilhengerne klarer rett og slett ikke å sette ord på hvorfor EØS-avtalen er viktig for Norge. Derved får motstanderne dominere debatten på sine premisser, og de er ofte langt fra den realiteten EØS-avtalen utgjør for norske bedrifter og arbeidsplasser.
I EØS-kritikernes partiprogrammer gjentas i all hovedsak tre argumenter. Det er at avtalen fører til (1) sosial dumping, (2) velferdsturisme og (3) en svekkelse av folkestyret. Selv om noen av utfordringene er mer eller mindre reelle, blir løsningen om å trekke Norge ut av EØS-avtalen som å kappe av foten til en pasient som har milde smerter i en tå.
For det første blir det for enkelt å gi EØS-avtalen skylden for utfordringene med det som kan kalles sosial dumping på enkelte arbeidsplasser i noen bransjer i Norge, da den ikke forhindrer innføring av hjemlige tiltak som kan forhindre nettopp dette. For det andre viser en rapport fra Europa-kommisjonen at frykten for såkalt «velferdsturisme» og «trygdeeksport» er betydelig overdrevet. Hoveddelen av den trygden som utbetales til utlandet her i landet, går faktisk til norske pensjonister i Spania. Det tredje og viktigste argumentet handler om at avtalen er udemokratisk, da det aldri har blitt avholdt en folkeavstemning om EØS-avtalen. Dessuten trekkes det frem at makt er flyttet fra folkevalgte politikere i Norge til EU-domstoler, forhandlingsdelegasjoner og kommersielle selskaper.
Selv om EØS-motstanderne har rett i at avtalen er udemokratisk, fremstår argumentasjonen svak all den tid man ikke klarer å skissere et godt og mer demokratisk alternativ. Noen av dem viser til Brexit-avtalen, som like gjerne kunne ha blitt brukt av tilhengerne som et eksempel på en dårligere avtale enn EØS. EØS-motstanderne har mange og sprikende ønsker for en ny avtale. Er det realistisk å tro at en eventuell reforhandling vil kunne resultere i en bedre avtale enn den vi har i dag? Og hvis målet er mer demokrati, er nok EU-medlemskap det eneste reelle alternativet til EØS-avtalen.
Problemet med å ta til orde for norsk medlemskap i EU er at dette ikke er spesielt populært blant velgere, selv om oppslutningen var relativt høy i den siste målingen i 2020. Men EUs mangel på popularitet blant nordmenn kan likeså godt være et resultat av at ingen tør å sette i gang en ny medlemskapsdebatt. I diskusjoner om EØS-avtalen, der det demokratiske underskuddet ofte trekkes frem som en utfordring, burde ja-partiene, Høyre og Venstre, derfor våge å bringe inn EU-medlemskap som et alternativ.
EØS-avtalen er jo tross alt et kompromiss mellom EU-motstandere og tilhengere. Når ingen lenger er tydelige EU-forkjempere, forskyves «spillebrettet» og kompromisset glemmes. Bare gjennom fullt medlemskap vil Norge kunne ha tilgang til EUs indre marked og formelt påvirke beslutningene som fattes i Brussel, som vi uansett er nødt til å innordne oss etter i dag.
Innlegget var publisert i Dagsavisen 16. april 2021.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.