Fra Arbeiderpartiets store sjanse, til venstresidens store sjanse

Et nylig byks på meningsmålingene har gitt Ap selvtillit, men partiet har gjort det dårlig under Støres ledelse. Er det Støres feil, eller har tiden løpt fra et sosialdemokratisk folkeparti?

Bård Larsen

Publisert: 17. april 2021

flickr.com/Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre – APLM19

Jonas Gahr Støre brøt en linje i Arbeiderpartiet. Han var den første lederen uten bakgrunn i rørsla. Rørsla som begynner med slekta og Framfylkingen, der man klatrer i AUF-stigen og over i moderpartiet. Gjennom historien har det norske sosialdemokratiet vært veldig mye mer enn et parti. Det har vært et slags livssyn for de innvidde. Å være en del av arbeiderbevegelsen var noe man ikke uten forpliktelser ble en del av. Sosialdemokratiet var noe som satt i ryggmargen, gjennom årelangt fellesskap knyttet sammen med fagforeningsboka, musikk, kultur og politisk eierskap. Kritikken mot Støre har haglet. Da Støre sto i fjæra i Lofoten og smakte på tang, utbrøt han at det smakte trøffel. Det ble hevdet at han ikke fremsto ekte, at han ikke hadde genuint eierskap til de politiske frasene. Mange mente at det ville koste Ap dyrt. Hvis vi ser på meningsmålinger og valg under Støres lederskap, kan det jo se slik ut også. Partiet har falt som en stein. Men neppe alene på grunn av det.

Andre mener at sosialdemokratiets svanesang begynte med Jens, New Public Management og hans «direktørvenner». Under et ganske famøst Ap-representantskapsmøte i Folkets Hus i 2005 ble det uttrykt stor misnøye med at Jens Stoltenberg luftet ideer om å «innsette frontfigurer i regjeringen som ikke oppfattes som ekte partifolk». Tillitsvalgte var krystallklare på at Jens må velge folk som de mest typiske Ap-velgerne kan identifisere seg med.

Skal vi se på årsakene til fallet, gir det nok likevel mer mening å se på megatrender i Europa – eller i Vesten for den saks skyld. Mange sosialdemokratiske partier ligger i ruiner. Kanskje kan det hevdes at tiden for de sosialdemokratiske massepartiene er forbi. Den globale utviklingen med migrasjon, nye identitetsmarkører, sosiokulturell pluralisme og uklare klassemotsetninger har blitt en form for fragmentering som ikke har fart vel med den sosialdemokratiske folkepartimodellen.

Sosialdemokratiet blir «angrepet» fra minst to hold.

Det kan hevdes at den store oppslutningen om sosialdemokratiet i arbeiderklassen gjennom historien primært skyldes ideen om velferdsstat og sosial utjevning, men også at arbeiderklassen er, og har vært, langt mer konservativ når det gjelder spørsmål om nasjonen, tradisjoner, familieverdier, kultur og lokal forankring. Det forsto det gamle arbeiderpartiet.

Odd Børretzen sa en gang at alle ting var bra den gang alle ting var enkelt. Kanskje mer uttrykk for mimring, men jeg husker tilbake til den gang du enten var Ap eller borgerlig – eller bonde. SV og AKP var noe sært som Arbeiderpartiet ikke ville ta i med ildtang. En innflytter var fra Bodø, ikke fra Polen eller Pakistan. Og det var lite som eksemplifiserte det enkle, stabile og oversiktlige med så stor bravur som Det kongelige norske arbeiderparti. Det var by og land, hand i hand. Landet ble bygget på industri. Og var du fagorganisert i hvilken som helst sektor, var du Ap. Det er lenge siden nå. Verden er ikke den samme som før (naturligvis).

Samtidig har de urbane venstreorienterte også i stor grad snudd ryggen til Ap. I overveiende grad har de søkt mot partier med forankring i identitetspolitikk. Mange satte sin lit til at Raymond Johansen var en god kandidat til å overta partiledelsen, men Arbeiderpartiet gjør det dårlig i Oslo. Johansen fremstår som en slags ordfører i et byråd der MDG og til dels SV stjeler de store overskriftene.

Som i det meste av politikken vil nok norske sosialdemokrater søke svar på utfordringene ved å ri egne kjepphester. Da er man omtrent like langt. Det er et betydelig sprik mellom «offentlig-sektor-Ap», distrikt-Ap og Ap i Oslo, som langt på vei er driftet av identitetspolitikk. Jan Bøhlers overgang til Senterpartiet har nok gjort vondt langt utover lojalitetsharme. Bøhler har på et vis legemliggjort forestillingen om at arbeiderklassen (hva nå den er i disse dager) ser ut til å snu ryggen til sosialdemokratiet, samtidig som sosialdemokratiet har snudd ryggen til arbeiderklassen. I alle fall i Oslo der byrådet frontes av utfall som «jeg elsker bomringen!».

Derfor fremstår det ganske illustrerende at Støre fremmer partiets valgstrategi som et ganske utilslørt forsøk på å stjele tilbake senterpartisympatisører. I DN kunne vi lese at partiet setter inn støtet hos «vanlige folk», for eksempel «middelaldrende menn i distriktene».

I Oslo er tonen annerledes, der Kamzy Gunaratnam hevder at «hvite, eldre mannfolk» ikke ville at hun skulle bli ordfører. Oslo Ap og Gunaratnam fremmer også forslag om å innføre kursing i «strukturell rasisme» for kommuneansatte.

Aps valgkampsjef Kristine Kallset har satt sammen en liste over hvem som er vanlige folk «for å vise tydeligere hvem som er målgruppen vår». Det er, uansett hvordan Ap spinner det, et stykke unna valgkampslagordet «Alle skal med» (2007, 2009, 2013 og 2017). Men det er ikke sikkert at sjargongen «vanlige folk» borger for suksess. Populisme gjør ikke alltid det.

Ap setter en slags krittstrek ved en inntekt på 750 000 kroner. Da er man ikke helt vanlig. Logikken er grei nok: De som tjener såpass, bør bidra mer til fellesskapet. Men så spørs det om valgspråket fanger opp den nyansen godt nok, særlig når det kommer fra et parti hvis bragd var å samle så mange. For mange husholdninger er ikke 750 000 så mye penger at de ikke sliter med vanlige utfordringer. Enda viktigere er det nok at de urbane velgerne som står til venstre, ikke lenger er så opptatt av klasse som de er av identitet, særinteresser og verdier, som klimasak og antirasisme. Dette er ofte folk som sliter over studiebøkene i 10 år for å ende opp med en inntekt på 750 000.

Ap er altså i spagat. Mellom tradisjon, «by og land, hand i hand». Mellom å gå Vedum i næringen på den ene siden, og en urban kultur på den andre siden, der særlig de unge er så unge at det gamle sosialdemokratiet er ukjent terreng. I Oslo er det dessuten i innvandrerbydelene Arbeiderpartiet har mest å hente, beskrivende nok fra de samme bydelene som tidligere var etnisk norske Ap-bastioner.

I tillegg ser Ap ut til å legge veldig mange egg i samme kurv. Det handler om å reversere mye av det regjeringen Solberg har gjort. Men mest handler det om ulikhet. På et vis er nok det siste en smart strategi. Men det er også en risikosport. Noen av oss husker Kristin Halvorsen som lovet velgerne at å fjerne fattigdom var en enkel sak som bare sto på politisk vilje. I Soria Moria-erklæringen til regjeringen Stoltenberg ble det lovet at så skulle skje. Det endte med at Halvorsen måtte be om «en uforbeholden unnskyldning til de fattige». Ulikhet er et vanskelig felt med mange spørsmål og færre svar. Stoler velgerne på at Ap vil løse dem? I så fall er det merkelig at partiet ikke gjør det bedre. Noe av den samme diskrepansen ser vi i Europa: Folk forlater sosialdemokratiet samtidig som sosialdemokrater skylder på høyrepolitikk.

Et åpenbart problem er at mye av den ulikheten de vil motvirke, skyldes innvandringen som de selv har et uavklart og ambivalent forhold til.

I artikkelen Hvorfor har venstresiden latt seg fange av multikulturalisme?, skrev René Cuperus, seniorforsker i den sosialdemokratiske tenketanken Wiardi Beckman Foundation, om en venstreside som de senere årene har malt seg opp i et identitetspolitisk hjørne: «Hvorfor har den kosmopolitiske, antipatriotiske venstresiden tabuisert og fornektet ideen om nasjonal identitet for majoritetsbefolkningen, mens de samtidig forsvarer aggressiv identitetspolitikk og ‘multikultur’ for ikke-vestlige minoriteter?». Spørsmålet som sosialdemokrater må stille seg, sier Cuperus, er om multikulturalismen fører til mer eller mindre fellesskap. Leder utviklingen til «mindre ulikhet, mindre arbeidsløshet, mindre segregasjon, mindre ghettofisering, mindre kriminalitet, mindre kriminalitet og mindre frafall i skolen»?

Middelklassen og folk med høyere utdanning har per definisjon hatt en langt større grad av sosial mobilitet, og jevnt over et større innslag av kosmopolitiske kulturelle preferanser, enn arbeiderklassen. Litt forenklet kan vi si at hele det politiske etablissementet i Europa har undervurdert kulturens betydning vis-à-vis de politiske institusjonene, altså at kultur og identitet er mer konservativt, mens politikk og institusjoner er i stadig forandring. Kanskje har sosialdemokratiet fått merke dette i større grad enn kosmopolitiske liberale og liberalkonservative. Det moderne kosmopolitiske mennesket er på flere måter et sosialt og økonomisk overskuddsfenomen. Der middelklassens kultur har vært basert på globale artefakter, som litteratur, kunst og reiser til Paris og Roma, har arbeiderklassens (og distriktenes) kultur vært langt mer lokal (med unntak av sydenturer), stedbunden og sosioøkonomisk forankret.

Særlig unge mennesker søker mot helt andre og til dels nye, liberale identitetssmarkører. Dette er store velgergrupper som neppe lar seg dupere av Støres frieri til distrikter, offentlig sektor og middelaldrende menn på bygda. Like lite som det å vinne hjertene til hipstere på Grünerløkka vil sjarmere velgere i Trøndelag. Giske-saken handlet ikke bare om Metoo, men også om en ulmende konflikt i Arbeiderpartiet, mellom by og land, mellom tradisjon og et mer progressivt sosialdemokrati med islett av identitetspolitikk. Det tredje innslaget er selvsagt innvandrermiljøene, som riktignok ofte stemmer Ap, men veldig ofte er verdikonservative, fjernt fra det liberalt-urbane.

Hvordan kombinere alt dette? For en utenforstående ser dette ut til å være en kabal som ikke går opp. Du kan ikke gjøre alle til lags når alle er mer forskjellige i dag enn det de var den gang sosialdemokratene hadde sin storhetstid. Derfor er det vanskelig å se for seg at de vil komme tilbake som det folkepartiet de engang var.

Selv om Ap muligens har slike ambisjoner, er de ikke veldig fremtredende. Partiet må finne et minste felles multiplum. Vinglingen de senere årene er et uttrykk for famlende nyorientering. Glidningen fra «alle skal med» til «vanlige folk» er antagelig et uttrykk for en viss realitetsorientering. Likeledes at tonen lenge nå har vært at Ap er en lagspiller: Så lenge venstresiden går frem, er det en relativ suksess (trekløveret: Ap, venstreradikale SV og distriktspopulistiske Sp). Det er en betydelig reise fra den gang Ap så på seg selv (og LO) som den eneste venstresiden. Symptomatisk nok er koalisjonen som Ap går til valg på, et ganske tydelig speilbilde både på de indre konfliktene i Ap og konfliktlinjene i samfunnet ellers. En utfordring med andre ord.

Derfor fremstår Ap som et parti i skvis mellom gammel og ny tid. Det tar tid å vende stor skute, for ikke å snakke om å tette hullene i gammel pram. Det spørs nok om Arild Grandes overvintrede personkultiske Vi-alene-bygde-landet-hybris i Klassekampen forleden er kompatibel med tidsånden:

Vi er godt i gang med å gjenreise et sterkt sosialdemokratisk parti i Norge. Dersom Jonas Gahr Støre blir statsminister til høsten, vil alle se statsmannen tre frem. Han kan gi det nordiske sosialdemokratiet en like sterk inspirasjon som Olof Palme. Det er derfor høyresiden er så redd for ham, og stadig kommer med personangrep mot ham.

Men det hører likevel med til historien at Ap har sluppet billig unna den katastrofale internasjonale trenden for sosialdemokratiet. Ap gjør det periodevis historisk dårlig på meningsmålingene, men spretter også opp igjen til godt over tjuetallet. Det er altså ikke snakk om desimering.

Norge har i det hele tatt sluppet billig unna mange fragmenterende og splittende megatrender. Men litt av æren skal nok Ap få selv også. Den ganske klare venstredreiningen (mindre privat, betydelig mer stat), tettere samarbeid med fagbevegelsen, fokus på ulikhet og lønn har gitt en viss gevinst, hvis man tar oddsene i betraktning.

Den siste uka har Ap gjort et betydelig byks på meningsmålingene. Det gir selvtillit, ikke minst for partileder Støre. Men Ap og resten av de rødgrønne har både naturlig regjeringsslitasje, pandemi, treige vaksiner og Erna-blemme på lag. Åpent mål, altså. Derfor er det altfor tidlig å (delvis) friskmelde Ap.

Kronikken var publisert i Minerva 15. april 2021.