Portforbud gjør statsmakten mer fremmed
Under pandemien har portforbud nesten blitt en global trend. I ganske mange land har myndigheter grepet til portforbudet som et dramatisk virkemiddel i kampen mot spredning av viruset. Men er det klokt?
Publisert: 9. februar 2021
Under pandemien har portforbud nesten blitt en global trend. I ganske mange land har myndigheter grepet til portforbudet som et dramatisk virkemiddel i kampen mot spredning av viruset. Men er det klokt?
Portforbud er langt fra noe nytt fenomen. I middelalderen og langt inn på attenhundretallet kimet kirkeklokkene (The Curfew Bells) ganske tidlig om kvelden for at folk skulle holde seg hjemme, slukke for peis og oljelamper og gå og legge seg. Frykten for storbrann i trebebyggelse var stor og velbegrunnet.
Dessuten likte ikke regentene at folk samlet seg rundt bål i gatene for å varme seg og kanskje konspirere. I enkelte landsbyer i England kimer fremdeles klokkene om kvelden klokka ni, som en tradisjon.
Portforbudklokkene er vel beskrevet i litteraturen, hos størrelser som Voltaire, Shakespeare og Thomas Gray. Når pesten kom, kimet kirkeklokkene hver gang en ny stakkar ble begravet. Virkemiddelet mot selve pesten den gang var ikke portforbud, men snarere å spikre igjen dørene til familier der faenskapen herjet (noe kinesiske myndigheter gjorde under koronautbruddet i Wuhan).
I moderne tid i demokratiske land er portforbud først og fremst kjent som tiltak der politiet kunne sende hjem mindreårige som reket gatelangs sent om kvelden, noe som har blitt praktisert i Norge nesten helt frem til vår tid. Portforbud er også et virkemiddel som tas i bruk ved store naturkatastrofer eller terroranslag.
I et land som USA har dessuten portforbud blitt innført i et svært begrenset omfang i spesielle situasjoner, som under stormingen av Kongressbygningen i Washington den 6. januar. Av langt mer tvilsom karakter kan også nevnes de såkalte Jim Crow-lovene i USA etter borgerkrigen, som forbød svarte å bevege seg ut etter klokka ti om kvelden. Det fikk være måte på frigjøring, si.
Likevel er portforbud noe vi primært oppfatter som et tyrannisk verktøy. Historisk sett med god grunn, her hjemme ikke minst fordi den tyske okkupasjonsmakten benyttet seg av portforbud både titt og ofte. For diktaturer av ymse valører har det naturlig nok ikke eksistert institusjonelle begrensninger for å kommandere folk til å holde seg hjemme og sanksjonere med hard hånd. I slike politiske systemer er portforbud begrunnet med at det skal forhindre kaos, mens det i praksis bare er til for effektivt å forhindre ansamlinger av folk som protesterer mot regimet.
Når det i Norge nå skal besluttes om regjeringen kan ta i bruk portforbud, er vi langt unna tyranniets logikk. Det forstår alle. Intensjonene er de beste. Men er det klokt?
Portforbud er relativt ukjent terreng som smittevern, og mange fagfolk tenderer til å mene at det koster mer enn det smaker. Da Quebec i Canada innførte portforbud, uttalte for eksempel helsedirektøren der at det ikke finnes god vitenskapelig dokumentasjon på at portforbud er et effektivt virkemiddel mot spredning av smitte. Det er vanskelig å måle effekten, fordi portforbud nesten alltid innføres parallelt med andre tiltak, som nedstenging av skoler og butikker.
I høringsnotatet fra Justis- og beredskapsdepartementet kan vi lese at «portforbud kan utformes på svært ulike måter.» Men høringsnotatet gir ingen klare svar på hva slags portforbud – strengt eller «mykt» – som kan være aktuelt i Norge. Det blir altså opp til regjeringen gitt omstendighetene, selv om Stortinget skal forelegges beslutningen. Det advares mot negative sosiale og psykiske belastninger, men også her er det skjønn som gjelder: «Negative konsekvenser av portforbud må vurderes mot nytten …»
Departementet formulerer portforbud som forbud mot «å oppholde seg på steder der allmennheten kan ferdes». Formålet er å hindre kontakt med andre mennesker. Bestemmelsen vil i første rekke gjelde for «områder ute som er åpne for alminnelig ferdsel, som gater, plasser, torg og alle former for naturområder.» Forslaget innebærer at portforbud kun blir lovhjemlet som smittevernstiltak.
Portforbud er altså noe ganske annet enn råd og påbud om avstand. Et portforbud skal håndheves. De som er ute og går i nødvendige ærender, som innkjøp av mat eller medisiner, og de som skal på «samfunnskritiske» jobber, kan bli avkrevd relevant dokumentasjon. Portforbud skal kontrolleres av politi eller, om det skulle være aktuelt, folk utplassert av Forsvaret.
Overføring av politimyndighet til for eksempel vektere er også nevnt som en mulighet. Bøteleggelse for overtredelser er det mest nærliggende sanksjonsverktøyet, men også fengsel og fysisk makt kan brukes. Alt dette åpnes det for i regjeringens høringsnotat, selv om mye fremstår uklart og skjønnsmessig, for eksempel når det gjelder politivedtekter.
De aller fleste borgere i dette landet har gjennom hele pandemien gitt sin nesten uforbeholdne støtte til regjering og helsemyndigheter. Vi har nesten uten forbehold tatt del i den store «dugnaden». Men Norge er ikke en øy i havet. Andre land sliter mer med tillit mellom borgere og stat, ofte med god grunn. Særlig gjelder dette i autoritære stater.
Pandemien som har rammet oss, er langt på vei «learning by doing». Å avfeie portforbud fordi det kanskje ikke virker, kan være altfor enkelt det også. For meg er det andre forhold som taler mest mot å innføre denne muligheten.
På et menneskelig plan kan man gjøre følgende tankeeksperiment: Den høye tilliten til stat, myndigheter og politikere i Norge skyldes kanskje mest av alt at vi ikke går rundt og tror at staten ønsker oss annet enn det beste. Et portforbud, uansett hvor god intensjonen er, kan raskt omdanne staten til en barsk statsmakt som viser en type muskler der dialog og kommunikasjon er vanskelig.
Statsmakten blir mer fremmed, og vi blir mer fremmedgjorte. Det vil ikke gjelde for alle selvsagt, mange vil helhjertet gi sin støtte, men mange nok vil kanskje ikke gjøre det. Det kan være mange nok til at tillit forringes. Selv om coronaen ikke kjenner landegrenser, er det noe grunnleggende «unorsk» over et portforbud.
Bøter og kanskje fengsel (heller tvilsomt?) for en tur i skogen, for eksempel i Nordmarka, er tøffe tak, veldig ukjent for oss, og et godt stykke unna det vi så langt har betraktet som dugnad etter gjensidighetsprinsippet.
Det jeg likevel er mest skeptisk til, er i hvilken grad myndighetene vil legge til grunn at «negative konsekvenser av portforbud må vurderes mot nytten». I høringsnotatet vektlegges det at et portforbud kun skal iverksettes når smitten går amok og det blir press på sykehusene.
På den annen side er vi godt vant her til lands, vi har få døde og veldig lite smitte sammenlignet med de fleste andre land. Den norske smittebekjempelsen har stort sett – og med «konvensjonelle» virkemidler – så langt vært en formidabel suksess. Derfor kan det også tenkes at regjering og helsemyndigheter vil ta til nødverge i en situasjon som i det store bildet likevel er et godt stykke unna «italienske tilstander.» Vi har rett og slett opparbeidet oss en temmelig lav terskel for hva vi opplever som veldig dramatisk.
Både myndigheter og folk flest er urolige for at for mange etter hvert vil bli slappere til å følge smittevernstiltak. Hva så, etter et eventuelt portforbud? Hvordan vil folk reagere når det slippes opp, om ikke et ganske solid innslag av «Släpp fångarne loss, det är vår!»? Slik det også fremkommer i høringsnotatet, er portforbud et nesten drakonisk virkemiddel, og slik oppfattes det også av mange i land som har prøvd det ut, nå sist i Nederland, der folk, særlig unge, har tatt til gatene i til dels voldelige demonstrasjoner.
Over tid kan tilliten mellom borgere og mellom stat og borger settes på prøve. Koblet opp mot polarisering og utbredelse av mistillit i verden, kan det få en større signaleffekt enn det vi forestiller oss.
Corona er alvorlig, men ikke ekstremt alvorlig. Av alle epidemier som kunne ramme oss, er denne ikke den verste. Så her ligger også mulighetene for å slite ut befolkningen: De fleste er villige til å ofre mye for fellesskapet, og vi har gjort det i lang tid. Men det finnes en smertegrense.
Innlegget er publisert i VG 7.2.21.