Markedet med raskere klimakutt
Også utslippskutt som skjer via markeder er avhengig av kloke politiske vedtak, godt illustrert med effekten reformene av kvotemarkedet har hatt. Men politikken blir først klok når den innser at incentiver og markeder gjerne virker bedre enn planer.
Publisert: 27. september 2020
Ola Innset svarer i DN 24. september min kollega Steinar Juel om hvorvidt markedet og incentiver kan brukes til å nå klimamål. Det bestrider Innset, begrunnet med at kvotehandelssystemet er «en fiasko, ettersom fossilselskaper har presset politikerne til å sørge for at det finnes for mange kvoter.»
Her avslører Innset at han ikke følger med på klimapolitikken, eventuelt at hans motstand mot markeder gjør det for smertefullt for ham å innse hvor godt de kan fungere.
Siden 2017 har det vært en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i EUs kvotemarked, og prisen på utslipp har kommet opp på et nivå som begynner å gi store utslippskutt. I fjor alene gikk CO 2-utslippene fra kraftproduksjon i Europa ned med 12 prosent.
Utslippskuttene skjer også raskere enn politikken legger opp til. Tyskland har for eksempel vedtatt å fase ut kullkraft i sneglefart, frem til 2038, mens Polen stritter mot alt som smaker av omlegging vekk ifra kull. I fjor falt likevel mengden kullkraft i Tyskland med over en fjerdedel, og i Polen med nesten ti prosent, først og fremst fordi kvotemarkedet gjorde det dyrere å forurense.
Også utslippskutt som skjer via markeder er avhengig av kloke politiske vedtak, godt illustrert med effekten reformene av kvotemarkedet har hatt. Men politikken blir først klok når den innser at incentiver og markeder gjerne virker bedre enn planer.
Innlegget er publisert hos Dagens Næringsliv 25.9.2020.
Relatert
Immigration does not resemble a zero-sum game
Intet nytt fra Stensbak
Norge kan neppe ro seg unna realitetene i EU-debatten
Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
Fotball-VM i Norge er økonomisk galskap
