Vi trenger både ideell og kommersiell velferd

Ideell og kommersiell sektor har både styrker og svakheter. Styrkene til en sektor bidrar til å kompensere for svakhetene til en annen. Skal vi møte morgendagens utfordringer, trenger vi dem begge.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 20. august 2020

Mange på venstresiden vil erstatte kommersielt driftet velferd med ideell drift. Men det finnes noen perspektiver som disse sjelden forteller deg om.

For det første finnes det en rekke glidende overganger mellom å være ideell og kommersiell. En ideell virksomhet kan organisere seg med et driftsselskap som driftes etter non-profit-modell mens den har et eiendomsselskap som er for-profit under samme virksomhetsparaply. Innenfor spesialisthelsetjenesten ser man eksempler på at slike driftsselskaper leier eiendom hos eiendomsselskapet, noe som ofte skjer til en veldig høy leie, betalt av det offentlige. På den måten er offentlige bevilgninger med på å bygge opp eiendomsmasse i ideelle aktørers eie.

Videre er det ikke bare blant de kommersielle aktørene at vi ser salg, oppkjøp og etablering av større enheter. I barnehagesektoren, hvor det i de siste årene har vært mye oppmerksomhet rettet mot angivelig høy profitt, er det ofte ved salg at man har tjent mest penger. For eksempel kjøpte Filadelfia-menigheten i Kristiansand sin første barnehage i 2001 for 1,6 millioner kroner (samtidig som den overtok et lån på 9,4 millioner). Senere utvidet man og bygget nye barnehager. Da hele virksomheten ble solgt i 2016, fikk menigheten en gevinst på ca. 90 millioner kroner – deler av inntektene ble investert i et 23.000 kvadratmeter stort bygg i Kristiansand sentrum, som blant annet omfatter et kongressenter, leiligheter, hotellrom, næringslokaler og kontorer.

Det er påfallende at skatt sjelden kommer opp i debatten om private velferdsaktører. Ideelle virksomheter faller som hovedregel inn under skatteregler som gir fritak eller betydelig redusert skattebyrde, mens kommersielle velferdsleverandører bidrar med flere hundre millioner kroner i selskapsskatt hvert eneste år.

Innenfor flere tjenesteområder er det som betales i skatt fra de private aktørene, vesentlig høyere enn utbyttet. I 2017 betalte for eksempel private aktører innen barnevern, psykisk helse og avhengighet 129,3 millioner kroner i selskapsskatt, mens 18,4 millioner kroner ble betalt som utbytte. Private aktører innen sykehjem og hjemmebasert omsorg betalte samme år 39,5 millioner kroner i selskapsskatt, mens 27 millioner kroner ble betalt ut som utbytte. Dette er bare selskapsskatt, i tillegg kommer skatten som hver enkelt eier må betale på utbyttet.

Skatteinntektene er midler som staten kan reinvestere i helse- og omsorgsytelser eller andre goder til det norske folk. Heller ikke eventuelle utbytteandeler ender utelukkende i lommene til eierne – deler av det blir reinvestert i helse- og omsorgsnæringen eller annen næringsvirksomhet. På den måten bidrar slik kapital til mer næringsutvikling, mer innovasjon og nye skattebidrag.

Om ideelle aktører overtar for kommersielle, vil staten miste disse inntektene. Eventuelle overskudd fra driften vil i så fall gå inn i driften av den ideelle virksomheten alene – fordelingen av skattemidlene blir dermed «privatisert». Det er dessuten slik at det meste av overskuddet til kommersielle aktører også kanaliseres tilbake i drift og utvikling av virksomhet.

Likheter og forskjeller mellom ideell og kommersiell drift av velferdsoppgaver belyses ytterligere i et nylig utgitt Civita-notat.

Produktivitetskommisjonen beregner at gjennomsnittlig skattesats på husholdningenes inntekt vil måtte øke til om lag 65 prosent dersom man skal møte den forventede demografiske utviklingen i årene fremover, uten produktivtetsvekst i offentlig sektor. En av de viktigste faktorene her er kravet til økt bemanning i helse- og omsorgssektoren. Men et slikt skattenivå vil trolig aldri bli vedtatt. Klarer ikke det norske samfunnet å øke produktiviteten, vil vi derfor få et redusert velferdstilbud. Manglende finansiering hemmer kvaliteten, og vi risikerer et todelt helsevesen – fordi sviktende finansiering vil føre til helsekøer og lav kvalitet på tilbudet, som igjen vil føre til fremvekst av et mye større privat behandlingstilbud for de som har råd til det, enn det vi har i dag.

Vi trenger derfor en økt satsing på utvikling og innføring av produktivitetsfremmende teknologi og metoder i helse- og omsorgssektoren. Dette oppnås trolig best ved at det offentlige setter rammer og krav for det som skal leveres, samtidig som myndighetene sørger for at konkurransen fungerer, mens private aktører, både ideelle og kommersielle, bidrar til å styrke innovasjonen og kostnadseffektiviteten.

Innlegget var publisert i VG 18. august 2020. Se også: