Jeg gikk fra å være republikaner til å bli monarkist

Jeg er fornøyd med å ha skiftet mening. I dag er jeg en liberal monarkist, skriver Mathilde Fasting.

Publisert: 9. juli 2020

Jeg jobber i en liberal tankesmie, og vi diskuterer med jevne mellomrom monarkiet. De mest liberale av oss er republikanere. Demokrati og meritokrati går i teorien ikke sammen med arvelig monarki.

Jeg tilhører den liberale leiren og har derfor av prinsipp vært republikaner.

Vi lever i et demokrati, og vi kan stemme på våre ledere – noe som fører til at de skiftes ut med jevne mellomrom.

Det var ikke særlig vanskelig å argumentere mot monarkiet, da begge kongebarna giftet seg borgerlig, ingen av dem med A4-bakgrunn eller noe som på noe tidspunkt tidligere ville vært førstevalget hos bookmakerne. Snarere var oddsene for Mette-Marit og Ari særdeles høye.

Riktignok sier vi gjerne at vi har en folkekonge, men for meg ble det for mye folk og for lite monarki. Det ble vanskeligere å respektere den grensen det tross alt må være mellom folket og monarkiet – utviklingen gjorde meg enda sikrere på at jeg var republikaner.

Men i 2019 skjedde det flere ting som fikk meg til å reflektere over monarkiets rolle og eksistensberettigelse. Det viser seg at flere av de mest stabile demokratiene i verden er konstitusjonelle monarkier i praksis, selv om det i teorien er to inkompatible prinsipper.

Likevel var det er ikke først og fremst rasjonelle argumenter som fikk meg til å tenke over monarkiet. I 2019 fikk jeg med meg tredje sesong av Netflix-serien «The Crown».

På overflaten er det britiske monarkiet det vi ser i sladderpressen; gull og glitter, pomp og prakt. Men etter som serien skrider frem, viser den noe vesentlig: Hvordan å være den mest tradisjonsbundne og konservative institusjonen det er mulig å tenke seg, samtidig som endringene umerkelig skjer over tid.

Det er som når vi ser Freia melkesjokolade og tror at innpakningen alltid har vært gul med en ku, men når vi får forevist hvordan designet har endret seg siden sjokoladen første gang ble lansert i 1906 – året etter at vi i Norge valgte danske prins Carl til norsk konge – er endringene svært omfattende. Likevel er Freia melkesjokolade fremdeles «et lite stykke Norge», akkurat som barnebarnet til prins Carl, kong Harald, fremdeles er konge i Norge.

I julen leste jeg «Årene med Elizabeth» av Inger Merete Hobbelstad. Boken var en gave fra mine kollegaer i Civita til årets julebord, og jeg mistenke de mest konservative av dem mente jeg ville ha godt av boken. Istedenfor hadde den samme funksjon som «The Crown»: Den beskriver en balansegang som er så krevende, men så viktig for monarkiet.

De kongelige er også mennesker. Det har vi alltid visst. Gjennom «The Crown» og «Årene med Elizabeth» får vi se hvor vanskelig det er å finne en livspartner, hvor galt det kan gå når det ikke stemmer, at prinser og prinsesser er deprimerte, sinte, har elskere og elskerinner, misbruker alkohol og har akkurat de samme problemene som «vanlige» mennesker har. Bortsett fra at de er på utstilling 24/7.

Det at de kongelige er «superkjendiser», er kanskje også en av de viktigste funksjonene de moderne, konstitusjonelle monarkiene har. Da Lady Diana døde, var medfølelse og åpenhet det britene ønsket seg av monarkiet. De ville se menneskene, ikke bare de kongelige.

Det er nettopp dette folket setter pris på i etterkant av Ari Behns selvmord, spesielt ved Maud Angelicas tale. Åpenheten de kongelige viser er med på å knytte bånd mellom dem og folket de regjerer over.

Talen til kong Harald på nyttårsaften ble sett av nesten 900.000 mennesker, og Oslo Domkirke var fylt til randen, da Ari Behn ble bisatt 3. januar. De kongelige er med på å binde fortid og fremtid sammen.

De representerer stabilitet. De må fortsette å feire fødsler, barnedåper, bryllup og begravelser, og de må evne å vise frem de menneskelige sidene, være åpne, men samtidig forstå at det skal gå en grense mellom de kongelige og oss.

Grensen tøyes stadig vekk. Derfor flyttet prins Harry og Meghan til Toronto, prins Andrew ble fratatt verv etter Epstein-skandalen og Märtha Louise har en vanskelig balanse mellom sin bakgrunn og sin forretningsvirksomhet. Derfor er det sannsynlig at det fremover vil bli mest krevende å holde på det «anakronistiske» og kongelige, ikke å være «mennesker».

Jeg kom frem til at tradisjonen, stabiliteten og det symboltunge fellesskapet monarken representerer har en viktig funksjon, selv i det demokratiske Norge.

De konstitusjonelle monarkiene må fortsette å være tradisjonsbærere, være symboler for det å tilhøre nasjonen de er overhode for. Det er en viktig brikke i den nasjonale identiteten vår, noe demokratiet ikke kan erstatte, men som kan hjelpe det til å fungere enda bedre.

Det fine med å være liberal er å være åpen for forbedringer og samtidig forstå verdien av kulturell og historisk forankring. Jeg er fornøyd med å ha skiftet mening. I dag er jeg en liberal monarkist.

Innlegget er publisert i Bergens Tidende 6.7.20.

Publisert: 11. januar 2023