Staten bør «vingeklippe» Equinor på nytt
Mye tyder på at slik statens eierandel i Equinor er blitt forvaltet til nå, bør endres, skriver Mats A. Kirkebirkeland i Dagens Næringsliv.
Publisert: 12. juni 2020
Equinors internasjonale virksomhet, i særdeleshet i USA, har skapt ny debatt om hvordan statens eierutøvelse, basert på armlengdes avstandsprinsippet, kan bidra til imperiebygging og administrasjonsstyrte selskaper.
Professor ved UiS, Ola Kvaløy, har foreslått å splitte Equinor i et norsk og et internasjonalt orientert selskap, hvor staten selger seg ut av sistnevnte. SVs Kari Elisabeth Kaski foreslo det samme i DN 10. februar. Det gjorde også undertegnende i DN i 2017.
Men å splitte Equinor i to er kun ett av alternativene for å redusere prinsipal-agent-problematikk og andre problemer vedrørende statens eierandel.
Armlengdes avstandsprinsippet er i utgangspunktet et godt prinsipp, men det fungerer ikke alltid i praksis. Man ønsker å unngå politisk påvirkning på selskaper hvor staten er eier. Men det er også en fare dersom prinsippet blir tolket så strengt at staten blir en ren passiv eier, og overlater alt av beslutninger og strategier til administrasjonen og et styre uten et tydelig mandat.
I dag utøver staten sin eiermyndighet gjennom generalforsamlinger, men i praksis betyr det kun at de oppnevner styremedlemmer. Kanskje det bør være rom for eierskapsutøvelse på et mer overordnet drifts- og investeringsnivå?
For eksempel bør det diskuteres om staten skal kunne kreve en spesifikk utbytteandel av selskapets løpende overskudd. Høyere utbyttekrav til Statkrafts kjernevirksomhet i Norge kan ha redusert dette selskapets «imperiebygging» i utlandet.
Hvorvidt staten kan sette avkastningskrav ved interne investeringsprosjekter eller et tak på fri kontantstrøm som kan benyttes til (utenlands) investeringer, kan også diskuteres.
Fra statens perspektiv gir enkelte av Equinors beslutninger noen merkelige utslag, som da daværende Statoil i 2015 tok opp gjeld for å betale utbytte. Det er lite trolig at Equinors lånerente er særlig mye lavere enn Oljefondets forventede avkastning på tre prosent over tid.
Et annet eksempel er Equinors aksjetilbakekjøpsprogram på inntil 45 milliarder kroner som skulle pågå fra 2019 til 2022. Å benytte fri kapital til å kjøpe tilbake egne aksjer kan ha skattemessige fordeler for private aksjonærer og kan gi gode bonusutbetalinger til ledelsen, men for staten – som ikke betaler skatt eller har umiddelbare planer om selge aksjer – vil rene aksjeutbytter være bedre.
Hvor mye og hvordan bør staten eie av Equinor?
Statens eierandeler begrunnes med at det sikrer negativ eller positiv kontroll ved å kontrollere en tredjedel eller halvparten av stemmene i selskapet. Likevel har staten en eierandel på 67 prosent i Equinor. Et alternativ til å splitte selskapet i to kan være å redusere statens eierandel.
Staten kan også opprettholde kontroll, men likevel ha en annen ønsket kapitaleksponering, ved å opprette ulike aksjeklasser med ulik stemmerett. Selv om ulike aksjeklasser kan gjøre det mindre attraktivt å investere i selskapet, er det kanskje verdt prisen likevel? Flere ulike kombinasjoner av kontroll og kapitaleksponering kan da tenkes, også i kombinasjon med en splittelse av selskapet.
Statens mest verdifulle eierandeler på norsk sokkel er ikke eierskapet i Equinor, men Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), som forvaltes av Petoro as.
Denne konstruksjonen ble opprettet av Willoch-regjeringen. Frykt for at Statoil, ved at de også forvaltet statens eierandeler på norsk sokkel, i tillegg til egne, kunne bli en «stat i staten», var en viktig årsak bak etableringen. SDØE ble en form for statlig holdingselskap som skulle «vingeklippe» Statoil. Ved å ta ut denne forvaltningen, ville en rendyrke Statoil som et kommersielt selskap.
Mye kan tyde på at man nå trenger en ny «vingeklipping». At man har røde og grønne politikere som ønsker en aktiv statlig styrt «imperiebygging» er om mulig enda mer risikabelt enn at administrasjonen bedriver det samme.
SDØE/Petoro kan for eksempel overta og kjøpe ut noen av de viktigste feltandelene til Equinor på norsk sokkel. Dette vil redusere den frie kontantstrømmen til Equinor og begrense muligheten til at selskapet drar «ut på eventyr». En slik transaksjon kan også gjøres i en kombinasjon med et statlig nedsalg i selskapet, der staten bytter aksjer i Equinor mot feltandeler tilhørende selskapet og overfører disse til SDØE/Petoro.
Mye tyder i hvert fall på at slik statens eierandel i Equinor er blitt forvaltet til nå, bør endres. Equinor bør igjen «vingeklippes».