Rød eller blå, hva så?
En del som kritiserer reformene til Stoltenberg, glemmer hva vi reformerte fra, og hva som var alternativet. Kanskje vi bare skal kalle delprivatiseringene for god norsk politikk.
Publisert: 21. mai 2020
Kjell Roland skrev en god og interessant kronikk i Aftenposten 30. april om delprivatiseringene som fant sted under Stoltenbergs første regjering. Vi er enig i Rolands hovedpoenger.
Det statlige eierskapet fungerer bedre hvis det er profesjonelt og ryddig med klare roller og mål. Den deleide modellen sørger for at politikk og forretning blir mindre sammenblandet, noe som er en god ting. Delprivatisering handler også om å skape en mekanisme – markedet – for å gjenfinne feil og dårlig bedriftsstyring. Private medeiere og tilstedeværelse på børs bidrar til at selskapene blir overvåket – målt og veiet – på en måte som heleide statsselskaper ikke blir.
Roland skriver at vi har argumentert for at delprivatiseringene kan feires som «en seier for Høyre-politikk». Det er ikke helt riktig.
Vi skrev et essay i Morgenbladet om hvorfor Stoltenberg I-regjeringen er så populær på høyresiden. Der drøftet vi hvorfor frontfagsmodellen, oljefondet, handlingsregelen og delprivatiseringene bidrar til god ressursutnyttelse, slik at vi skaper høy velstand, samtidig som vi bevarer likhet i Norge. Om vi kaller disse tingene for god sosialdemokratisk politikk eller noe annet, er strengt tatt ikke særlig viktig, utover at det i partipolitisk sammenheng ofte anses som nødvendig for å få et visst eierskap til historien. I realiteten er det mer avgjørende for den jevne nordmanns velferd om politikkens innhold fungerer.
En del som kritiserer reformene til Stoltenberg, glemmer hva vi reformerte fra, og hva som var alternativet. Kanskje vi bare skal kalle delprivatiseringene for god norsk politikk.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 19.5.20.