Hva er en republikaner?
Begrepet republikanerne refererer normalt til det amerikanske republikanske partiet, ofte omtalt som GOP (Grand Old Party). Men begrepet republikaner brukes også om tilhengere av styreformen republikk. For den siste betydningen av begrepet, se siste del av teksten på denne siden.
Tilhenger av det republikanske partiet i USA
Det republikanske partiet er ansett som USAs konservative parti og ble stiftet i 1854.
Sentrale saker den første tiden var motstand mot slaveriet og ønsket om å bevare unionen mellom statene. Det republikanske partiets første president, Abraham Lincoln, var sentral i å avskaffe slaveriet gjennom det 13. grunnlovstilegg.
Tradisjonelt har partiet vært skeptisk til statlig inngripen og positiv til privat næringsaktivitet, men det finnes unntak. President Theodore Roosevelts periode, 1901-1909, ble blant annet omtalt som «den progressive periode», da han brukte til dels harde virkemidler for å motvirke det han oppfattet som alvorlig maktkonsentrasjon i næringslivet.
Partiet var en sterk motstander av demokraten Franklin D. Roosevelts New Deal-program på 1930-tallet, som innebar en sterk utvidelse av statens makt og ansvar. Deler av partiet var også skeptiske til amerikansk involvering i andre verdenskrig.
Partiet beveget seg etter hvert vekk fra den isolasjonistiske politikken, og ga aktiv støtte til den globale kampen mot kommunismen som preget verden mellom 1945 og 1989.
Til tross for at partiet fremdeles var kritisk til New Deal, fortsatte landets første president etter andre verdenskrig, Dwight D. Eisenhower (1953-1961), å utvide statens rolle i økonomien. Blant annet var Eisenhower ansvarlig for motorvei-systemet i USA.
Det dominerende temaet på 1960-tallet var borgerrettighetsspørsmål, og gjennom motstand mot lovgivning som sikret minoriteter flere rettigheter (The Civil Rights Act), styrket republikanerne seg i sørstatene, mens de med tiden ble svekket i nord-øst. Denne endringen, ofte omtalt som «the southern strategy», gjør at mange snakker om en politisk omveltning i USA. Sørstatene gikk fra å være partiets svakeste område, til å bli dets sterkeste. Partiet markerte seg også på slutten av 60-tallet som en sterk forsvarer av lovlydighet. Denne linjen ble fremmet av president Richard Nixon, som i opposisjon til de mange sosiale protestene (fra studenter, hippier, minoriteter etc.) appellerte til den såkalte «stille majoritet»: Vanlige velgere som var opptatt av å arbeide hardt, gudfryktige og patriotiske. Politikken appellerte til et flertall av amerikanerne, noe som bidro til at Nixon ble valgt og gjenvalgt. Likefullt er Nixon den eneste presidenten som har trukket seg før perioden hans var over. Dette på grunn av Watergate-saken, hvor president Nixon var involvert i overvåking av demokratene. Han trakk seg da han skjønte at han med stor sannsynlighet ville bli avsatt i en riksrettprosess.
Valget av Ronald Reagan i 1980 flyttet partiet markert til høyre, særlig i den økonomiske politikken. Selv om Reagan i begrenset grad fjernet sosiale rettigheter, ble en rekke områder i amerikansk økonomi deregulert. Veldig mange har omtalt Reagans reformer som liberalistisk økonomisk politikk, men selv om man finner elementer hentet fra denne tradisjonen, er karakteristikken en overdrivelse.
Mellomvalget i 1994 markerte nok en vending mot høyre, anført av Newt Gingrich, og partiet fikk økt antallet representanter i Underhuset med 54 representanter fra 176 til 230 representanter (230 er nødvendig for å ha flertall). Gingrich markerte seg med en mer aggressiv retorikk, og flere anser valget i 1994 som starten på økt partipolitisk polarisering.
Etableringen av nettverket Tea Party i 2009 (som mange republikanske kongressmedlemmer identifiserte seg med) markerte en ytterligere omdreining i partipolariseringen i USA. Tea Party-bevegelsen hentet navnet sitt fra det historiske Boston Tea Party i 1773, som var en viktig drivkraft for den amerikanske revolusjonen og uavhengighetserklæringen i 1776. Tea Party-bevegelsen oppsto som reaksjon på valget av Barack Obama, samt en misnøye med politikken til George W. Bush, som de mente var for lite konservativ. Tea Party-bevegelsen illustrerte en generell misnøye med eliten i partiet fra dens sympatisører. Det klareste tegnet på denne misnøyen var likefullt valget av Donald Trump som partiets presidentkandidat i 2016. Til tross for at Trump hadde liten støtte blant partiets ledere, mobiliserte han partiets velgere og grasroten, og ble påfølgende valgt som president i november 2016.
Valget av Trump innebar et klart skille i republikansk politikk. Ronald Reagans vekt på deregulering, frihandel og internasjonalt lederskap har blitt erstattet av økende proteksjonisme og en såkalt «America First»-politikk. Hvorvidt Trump markerer en varig endring i partiets politikk, gjenstår å se.
Tilhenger av styreformen republikk
Å være republikaner kan også bety at man er tilhenger av styreformen republikk. Det innebærer samtidig å være motstander av statsformen monarki. En republikk skiller seg (normalt) fra monarkiet ved at rollen som statsoverhode ikke er arvelig, men må velges. De fleste av verdens stater er republikker, uten at de nødvendigvis er demokratiske av den grunn. Russland er et eksempel på en udemokratisk republikk, mens Frankrike er et eksempel på en demokratisk republikk.
Det finnes ulike måter å organisere en republikk på. Typiske spørsmål som preger debatten om republikken er spørsmålet om hvor sterk utøvende makt statsoverhodet (i mange tilfeller en president) skal ha. I Frankrike har presidenten stor utøvende makt. Det samme er tilfellet i USA. I land som Finland og Tyskland har presidenten begrenset makt.
I Norge har vi en tusenårig tradisjon for monarki. Statsformen overlevde både unionen med Danmark (1380-1814) og unionen med Sverige (1814-1905). Etter unionsoppløsningen i 1905 ble det intern diskusjon i regjeringen ledet av Christian Michelsen om hvilken statsform Norge skulle velge, og påfølgende hvordan prosessen om å velge statsoverhode skulle gjennomføres. Finansminister Gunnar Knudsen (V) var en ledende republikaner, og trakk seg som statsråd som følge av at regjeringen ønsket å invitere Prins Carl av Danmark (senere Haakon 8) til å ta rollen som norsk konge. Knudsen mente at man på prinsipielt grunnlag burde avholde en folkeavstemning om hvorvidt man skulle ha monarki eller republikk, fremfor å stemme over hvorvidt Prins Carl som person skulle bli norsk konge. Dette var resten av Michelsen-regjeringen uenig i, og Knudsen trakk seg. Statsminister Christian Michelsen var selv republikaner, men av taktiske hensyn og for å sikre Norges nylige selvstendighet, kjempet han for monarki. Monarkiet ville sikre norske allianser i resten av Europa. Folkeavstemningen i november 1905 var formelt ikke en folkeavstemning om statsformen, men om Prins Carl sitt kandidatur. Resultatet var at 79 prosent av de avgitte stemmer gikk i favør Prins Carl, mens 21 prosent stemte imot.
Monarkiet står idag sterkt i Norge og jevnlige meningsmålinger viser at det er omkring 75 prosent støtte til monarkiet som statsform. Den samme støtten gjenspeiles i Stortinget.
Artikkelen er sist oppdatert 31.1.2022.