Er ”rettferdighet” et begrep venstresiden har monopol på? Er det mangel på sosial profil å å la skattebetalere sitte igjen med mer av opptjente penger? Bør graden av sosial profil og troverdighet i velferdsspørsmål være proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter? Etter skriveriene om Høyres angivelige overfokusering på skatt og manglende sosiale profil, er det naturlig å reise en debatt om høyresidens velferdspolitikk.
Oslo Høyres Gustav Heiberg Simonsen uttalte nylig følgende i et ”internmøte” i partiet, (i følge VG som skrev om møtet 6. januar): – Mer enn av 10 000 kroner i skattelette, er folk opptatt av svigermor og bestemor som ikke kommer på sykehjem, av naboens sønn som ikke kommer i jobb. Hvis vi mener noe med sosialt ansvar, trygghet for hjem og jobb, så må vi kommunisere dette. Så langt er jeg enig med Heiberg Simonsen. Men, så siterte VG følgende : – Vi må bevilge mer til kommunene så de kan settes i stand til å yte velferd. Jeg tror ikke Heiberg Simonsen mener at Høyres fremtid ligger i å konkurrere med Arbeiderpartiet om å føre sosialdemokratisk politikk. Den konkurransen vil Høyre aldri vinne.
Løsningen ligger ikke alltid i økte budsjettmidler og offentlig tiltakeri, slik den automatisk gjør det for venstresiden og dens overtro på sosial ingeniørskunst. Høyres politikk for reformer i kommunal sektor: Kommunesammenslåinger og økt bruk av konkurranseutsetting er virkemidler som gir bedre ressursutnyttelse i kommunene. Slik ville man fått mer penger til viktige velferdsoppgaver uten økt belastning for skattebetalerne. Er det usosialt?
Den norske debatten om høyresidens manglende interesse for de svake i samfunnet er selvsagt ikke unik. Foran USAs presidentvalg i 1996 svarte utfordreren Bob Dole en gang på kritikken om manglende sosialt sinnelag ved å vise til sine egne erfaringer. Da han vendte hjem til småbyen Russel som hardt såret etter 2. Verdenskrig, stilte venner og naboer opp og hjalp Dole og hans familie så godt de kunne. Doles familie var fattig. Poenget hans var ikke å argumentere for at det offentlige skulle fratas ansvaret for et skikkelig sosialt sikkerhetsnett. Derimot ville han vise at man ikke kan fraskrive seg sosialt ansvar over skatteseddelen og regne med at det offentlige løser alle problemer fordi man har betalt sin skatt. Det sivile samfunnet – hver og en av oss, har et ansvar vi ikke kan ”outsource” til et offentlig byråkrati.
Det går en grense for hvor mye ansvar det offentlige bør tillegges. Hvor skal grensen gå? For høyresiden er det en oppgave å formidle et alternativ til sosialdemokratiets løsninger. Det må innebære at større privat ansvar ikke er ensbetydende med mindre velferd. Hvis høyresidens politikk begrenser seg til litt mindre offentlige ytelser vil man med rette oppfattes som et gjerrig og temmelig usympatisk alternativ til Arbeiderpartiet. Økte egenandeler og lavere skatter må følges opp av en visjon om et samfunn hvor vi tar større ansvar for oss selv og omgivelsene. En offentlig sektor og et skattenivå i verdenstoppen er ingen garanti for at alle får den hjelp og de velferdsordninger de trenger. Noen faller utenfor. Det er disse man burde bruke økte ressurser på – ikke det store flertallet som klarer seg fint selv og som bidrar til å holde liv i en offentlig sektor som omfordeler midler fra middelklassen til middelklassen.
Slagordet ”mer igjen for pengene” har blitt utskjelt og blitt stående som selve beviset på at Høyre har et kassaapparat der andre har et hjerte. Det er feil. Slagordet var bra. Høyre inkluderte markedet og private tjenesteleverandører som viktige for å produsere velferdstjenester, men dette ble ikke tilstrekkelig fulgt opp av en visjon om hva Høyre vil med samfunnet og hvilken rolle privat sektor bør spille i samfunnet ved siden av det offentliges – og det sivile samfunnets rolle. Det er viktig at høyresidens politikere ikke mister troen på at man kan vinne oppslutning om en alternativ kurs. Høyre trenger ingen kursendring men større selvtillit til å fremme mer av den politikken som tydeliggjør avstanden til Arbeiderpartiet og sosialistenes løsninger.
Nylig traff jeg politikere i det republikanske partiet i USA som fortalte at de hadde en sjekkliste som fungerte som en rettesnor i det daglige politiske arbeidet. Den lyder omtrent slik:
- Vil forslaget redusere offentlige reguleringer, størrelsen på offentlig sektor eller fjerne unødige og kostbare tiltak?
- Vil forslaget fremme økt personlig ansvar, eller redusere skatter og avgifter?
- Vil forslaget fremme økt selvhjulpenhet hos enkeltpersoner og familier og gi dem insentiver til å sørge for egen helse, sikkerhet, utdanning og generell velferd.
- Vil forslaget gi større valgfrihet for enkeltpersoner og familier til å velge løsninger som passer dem best?
- Vil forslaget styrke familien?
- Vil forslaget styrke nasjonens sikkerhet uten å gå på bekostning av sivile friheter?
Poenget med sjekklisten er å minne representantene om de grunnleggende verdiene som bør ligge til grunn for republikanernes politikk. Man ønsker å dreie politikken i en bestemt retning og man har formulert målene for en alternativ kurs. En lignende sjekkliste er kanskje nyttig for dem som skal utfordre den sittende regjeringen.
Dag Ekelberg 11. 01.06