Tillat reklame for legemidler

Publisert: 28. november 2005

Debatten om å tillate legemiddelreklame rettet direkte mot forbrukerne har fått vind i seilene i EU de siste årene. Norske politikere sliter med å putte spørsmålet inn i en annen kontekst enn beskyttelse av forbrukere mot «hjerteråe» legemiddelfirmaer, skriver Lene Johansen i tankesmien Eudoxa.

Det er to år siden jeg fikk en telefon fra en nær venn, som ringte for å fortelle meg at han nettopp hadde fullført embetseksamen i jus, fylt tretti, og blitt diagnostisert med MS. Siden den dagen har han lest alt han kan komme over om MS, og han fant fort ut at de mest oppdaterte kildene for informasjon var hjemmesidene til legemiddelfirmaene som produserte de tre ledende medisinene som norske leger foreskriver mot MS.

Debatten om å tillate legemiddelreklame direkte til forbrukere har fått vind i seilene innenfor EU de siste årene, men norske politikere sliter med å putte spørsmålet i en annen kontekst enn å beskytte forbrukerne mot hjerteråe legemiddelfirmaer. I EU er det pasientorganisasjoner som Alzheimer Europe og International Osteoporosis Foundation som vil ha spørsmålet opp på agendaen.

Problemet i Norge er at det ikke er pasientens interesse som er grunnlaget for diskusjonen om legemiddelbruk og legemiddelreklame. Politikerne er primært opptatt av å begrense budsjettet for refusjon av kostnader for legemiddel på blå resept. Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen var svært tydelig på dette når han la frem en stortingsmelding om legemiddelbruk i mars i år.

Selv om legemiddelfirmaene betaler for reklamen med et uttalt profittmotiv, så har denne reklamen også en folkeopplysningsfunksjon. Reklamen peker ut hvilke symptomer som er faresignaler, når pasienten kanskje enda ikke hadde lagt to og to sammen. Reklamen hjelper også pasienten med å holde seg informert om mulige behandlingsmetoder for lidelsene sine. Pasienten bruker reklamen til å ta opp problemer med legen sin. Legen ville ellers aldri fått vite at det var et problem. Tyske forskere fra Technical University i Berlin fant dette i en studie de nylig publiserte om legemiddelreklame.

En mengde studier viser at amerikanske forbrukere får bedre helseomsorg, og gjør smartere valg på grunn av legemiddelreklame etter at USA fjernet sitt forbud i 1997. Noen eksempler på dette inkluderer en gruppe forskere fra University of Georgia som fant at forbrukere la mest vekt på kvaliteten av risikoinformasjonen når de bestemte om reklamen var viktig i deres egne helsevalg.

En artikkel i magasinet Eurohealth viste at bare en av fem kvinner i Europa, som i henhold til WHO retningslinjer skulle ha fått forebyggende behandling mot osteoporose, fikk behandling fem år etter at medisiner var tilgjengelige på markedet.

Et annet eksempel fra Eurohealth-artikkelen er at bare 13 prosent av de som burde bruke statin-baserte medisiner for å senke høy kolesterol bruker disse forebyggende medisinene, på tross av at disse har vært på markedet i mer en 15 år.

Mange av disse medisinene er forebyggende, og helselidelser er ofte billigere å forebygge enn å behandle etter at pasienten har nådd en medisinsk krise. Studier fra Columbia University i New York viser at samfunnet sparte 3,65 dollar i sykehustjenester for hver dollar som ble brukt på forebyggende medisiner.

Å oppheve forbudet mot legemiddelreklame rettet mot forbrukere ville hjelpe norske politikere å spare på helsebudsjettet, ikke det motsatte. Dette funnet ble bekreftet av den nevnte tyske studien.

Det restriktive europeiske regelverket har også hatt en annen negativ sideeffekt. Europeiske legemiddelfirmaer flytter til USA, og tar med seg gode arbeidsplasser. Listen av firmaer som er på flyttefot inkluderer Pharmacia, Novo Nordisk, Organon, Novartis, og Aventis.

I 1980 ble åtte av ti legemidler utviklet i Europa. I dag er situasjonen den motsatte i henhold til direktøren for AstraZeneca, Sir Tom McKillop. Åtte av ti legemidler blir i dag utviklet i USA. USA bruker mer penger på legemiddelforskning i dag enn hva Europa gjør.

I 1990 var det amerikanske forbruket 70 prosent mindre enn det europeiske.

Forholdet mellom lege og pasient har forandret seg drastisk de siste 20 årene, fra et paternalistisk forhold der legen var ekspert og pasienten et maktesløst objekt som ble behandlet. Tilgang på informasjon via internet og strukturelle forandringer i samfunnet som har stilt spørsmål ved de fleste etablerte autoriteter har forandret dette, men norsk lovgivning reflekterer ikke denne forandringen.

For internettbrukere som er flytende i engelsk, som min venn, er det ikke noe problem å få tilgang på informasjon om sykdom og behandling som er forbudt i Norge. Denne informasjonen er utenfor Forbrukerombudet og Legemiddeltilsynets kontroll. Burde det ikke være bedre å demokratisere tilgangen og sørge for at norske kontrollorganer har oversikt over hvilken informasjon som er tilgjengelig?

Spørsmålet kan fort bli overflødig. Etter at EU-parlamentet forkastet et forslag fra Kommisjonen om å tillate legemiddelreklame rettet mot forbrukere i 2003 har pasientorganisasjonene i EU fått blod på tann.

EU kommisjonær Günter Verheugen har foreslått en offentlig database for helseinformasjon til pasienter (Europharm) som et svar til pasientorganisasjonene, men man trenger ingen flotte titler for å se at forslaget er håpløst gammeldags og bidrar bare til å øke EU-byråkratiet uten at det gjør noe med kvaliteten på helseytelser til europeiske forbrukere.

Dersom EU bestemmer seg for å fjerne forbudet i EU er det bare et spørsmål om tid før EØS medlemmene blir tvunget til å gjøre det samme. Men det er trist dersom norske politikere skal tvinges til å gjøre valg som gir bedre helseomsorg til nordmenn via vedtak i Brussel.

Vi begynner å få erfaring med legemiddelreklame rettet mot forbrukere, både i Europa og i USA, som kan hjelpe politikerne å ta valg basert på fakta om dette. Det er på tide å legge til side ideologisk kritikk av legemiddelindustrien og se hva som tjener norske forbrukere. Det er på tide at vi tillater legemiddelreklame.