Norge må bli medlem av EU
Mens våre nordiske naboer, med samfunnssystemer som ligner det norske, klarer seg utmerket i EU selv uten et oljefond, og er med på å bestemme Europas og sin egen fremtid, sitter ikke norske politikere engang på gangen i EU.
Publisert: 8. juni 2019
«Hold Norge utenfor EU – med EØS», skrev Kjell Magne Bondevik og Kjell Ingolf Ropstad fra Kristelig Folkeparti i VG 29. mai. Etter 25 år mener de to at EØS-avtalen er «en god og fornuftig løsning i et turbulent Europa». Det er den ikke. Et fullverdig norsk medlemskap i EU hadde vært langt bedre.
Samarbeidet i EU handler om mye mer enn det Bondevik og Ropstad fremstiller det som. Det handler om fred mellom nasjoner, frihet for disse nasjonenes borgere og en økonomisk, kulturell og sosial fremgang Europa aldri før har sett maken til. Et parti som har internasjonalt samarbeid og solidaritet, som sine fremste kampsaker bør se verdien av dette samarbeidet, og hvorfor Norge burde delta.
«EØS har gitt Norge selvråderett over sentrale deler av norsk politikk som landbruk, fiskeri, olje og gass, pengepolitikk og utenrikspolitikk», fremhever Bondevik og Ropstad. Det er positivt av dem, men la oss se litt på hva den selvråderetten har ført til.
For det første har antall jordbruksbedrifter i Norge sunket fra rundt 99 000 i 1989, til rundt 39 000 i 2019. Riktignok produseres det like mye jordbruksprodukter i dag som den gangen, men ett av målene for de som var mot norsk medlemskap i EU i 1994 var å beholde antall gårdsbruk.
For det andre har harmoniseringen og koordineringen av lover og regler i EU vært en viktig grunn til at to tredjedeler av den norske sjømateksporten på 99 milliarder kroner i 2018 gikk til EUs indre marked. Samarbeidet i EUs indre marked handler ikke bare om toll og avgifter, slik tradisjonelle handelsavtaler gjør. Det handler også om felles regler for hygiene, for helse, miljø, sikkerhet og målsetninger om en bærekraftig utvikling.
Felles lover og regler for det indre marked, gjelder også for det tredje politikkområdet Bondevik og Ropstad er opptatt av: eksporten av norsk olje og gass. Nesten all olje og gass som produseres i Norge eksporteres, og EUs felles marked med 500 millioner innbyggere mottar 90 prosent av denne eksporten.
Bondevik og Ropstad sier at «vi er helt avhengig av tilgang til det indre markedet for å fortsatt ha et næringsliv som kan skape arbeidsplasser og vekst i norsk økonomi», men de mener altså at det er bra at Norge ikke er med på å utforme reglene i dette markedet. Det er en veldig rar logikk.
Pengepolitikken er det fjerde politikkområdet Bondevik og Ropstad mener Norge har selvråderett på. Dette er i seg selv en illusjon for et lite land med en åpen økonomi i Europas periferi, men det er også helt feil. Norge har betydelig interesse av at det føres en stabilitetsorientert økonomisk politikk i EU. Derfor er også Norge Europas best tilpassede euroland: Norge har begrenset underskudd i statsbudsjettet, begrenset offentlig gjeld, lav inflasjon, lavt rentenivå og valutakursstabilitet.
Heldigvis har norske politikere fulgt internasjonale anbefalinger på alle disse feltene, og sikret at norsk økonomi – til tross for at Norge har pengepolitisk selvråderett – følger grunnprinsippene og reglene i EUs indre marked og euroen.
Slik de for det femte har sikret at norske utenrikspolitiske interesser er solid forankret i det EU har av felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som det heter fra regjeringens side, deler Norge og EU ofte samme grunnverdier og har ofte samme mål også på dette politikkområdet.
EØS-avtalen er ikke en fornuftig løsning for Norge i et turbulent Europa. Tvert imot. Mens våre nordiske naboer, med samfunnssystemer som ligner det norske, klarer seg utmerket i EU selv uten et oljefond, og er med på å bestemme Europas og sin egen fremtid, sitter ikke norske politikere engang på gangen i EU.
Innlegget er på trykk i VG 7.6.19.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
