Aftenposten og formuesfordelingen
Det er realitetene som er viktige, ikke det formelle om den enkeltes andel av statens formue er registrert i selvangivelsene eller ikke. Steinar Juel svarer på Aftenpostens lederartikkel.
Publisert: 27. april 2019
Langfredag kommenterer Aftenposten på lederplass et Civita-notat jeg skrev før påske om formuesfordelingen i Norge.
I notatet hevder jeg at formuesfordelingen til husholdningene må sees i sammenheng med at den norske staten er i en enestående formuesposisjon. Det gir et riktigere bilde av formuesfordelingen i Norge hvis en fordeler statens nettoformue på alle husholdninger, enn om en ser bort fra den.
Dette er ikke en relevant metode å måle formuesfordelingen på, mener Aftenposten, selv om avisen er enig i at anvendelsen av inntektene fra statens enorme formue har en sterkt utjevnende effekt.
Det viktigste ved en formue er at den gir avkastning, det vil si er kilde til inntekter. Avkastningen er så viktig at det normalt er bestemmende for hva en formue er verdt. Aftenposten er enig i at statens formue gir oss innbyggere inntekter og tjenester vi ellers ikke ville hatt, og skriver at en kan prise seg lykkelig for statens store formue. Men det er nettopp fordi inntektsstrømmen fra formuen har en sterkt utjevnende effekt, at det er relevant å ta den med, slik som gjort i notatet.