Abortloven i Politisk kvarter: Er Mark Evans og de norske fagmiljøene enige?

Kristin Clemet blogger.

Publisert: 24. april 2019

Jeg er ikke i tvil om at abortsaken har kostet Høyre, og kanskje Venstre, en viss oppslutning. Saken er antagelig god for KrF, men den er neppe god for Høyre.

Jeg er heller ikke i tvil om at dette i stor grad skyldes debatten mer enn substansen i saken, og at mange medier og kommentatorer har spilt en lite balansert rolle.

Substansen i saken er at lovgiver endelig tar stilling til hvordan man skal få utført fosterreduksjoner i Norge – noe ingen visste ville bli mulig den gangen abortloven ble vedtatt. Nå blir det slått fast i loven at fosterreduksjon er å anse som abort. Stridsspørsmålet er om slike aborter skal nemndbehandles, fordi de, ifølge det norske fagmiljøet som utfører disse abortene, bør skje etter uke 12 – eller om de ikke bør nemndbehandles, dersom kvinnene har begjært en slik abort før uke 12, altså i den perioden det er selvbestemt abort. Det kan alt i alt være snakk om cirka fem aborter i året.

Regjeringen går inn for nemndbehandling – opposisjonen er mot. I praksis er det nokså sikkert at antallet fosterreduksjoner blir det samme, uansett ordning.

Om dette er et stort eller lite spørsmål, kan diskuteres, og det avhenger nok av øynene som ser. Men det dominerende bildet i mediene er at det er et stort og viktig spørsmål, og at de kritiske spørsmålene som stilles, stort sett er på opposisjonens premisser.

Et godt eksempel var dagens Politisk kvarter. Programlederen var så opptatt av sitt eget prosjekt (eller “vinkling” som noen ville sagt) at det nesten virket som hun ikke hørte på de svarene som kom, og som kunne “forstyrre” det bildet hun ville tegne.

Utgangspunktet var et oppslag i Dagsavisen forleden, der en av verdens fremste eksperter på fosterreduksjon, Mark I. Evans, slakter det norske fagmiljøet. Det skjer på en temmelig respektløs måte, ettersom han blant annet beskylder de norske legene for ikke å ha satt seg inn i forskningslitteraturen. Poenget hans er at det er tull at det er tryggere for kvinnen og det gjenværende fosteret å utføre inngrepet etter uke 12, slik det norske fagmiljøet mener, enn det er å utføre inngrepet tidligere.

Det var tydelig at dette var nytt for programlederen i Politisk kvarter, som syntes at dette var en stor sak, og en illustrasjon på at ekspertene “krangler”, og at fag og politikk kan blandes sammen. Eller som det ble sagt: Det norske fagmiljøet får “ramsalt kritikk” av en av verdens fremste eksperter. Og poenget til programlederen var som følger: Hvis det er sant at det er like trygt eller tryggere å utføre inngrepet før uke 12, så faller hele diskusjonen om nemndbehandling bort.

Men Torbjørn Moe Eggebø, som tilhører det fagmiljøet som utfører disse abortene i Norge, svarte meget godt for seg.

Han sa at det norske fagmiljøet, altså Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital, er uenig med Mark Evans. Og det er faktisk både legitimt og vanlig: Forskning og fag kan ikke alltid tilby oss en endelig fasit, men ulike “fasiter” som må veies mot hverandre.
Han gjorde oppmerksom på at Mark Evans har synspunkter og en praksis som ikke er aktuell for Norge, som at han for eksempel mener at fosterreduksjon ikke er abort, men medisinsk behandling; at han går inn før rutinemessig innsetting av to egg ved prøverørsbehandling for deretter å fjerne ett foster, dersom begge egg blir befruktet; og at han bedriver seleksjon på grunnlag av kjønn. Det ble også opplyst at Evans har gjennomført et enormt antall fosterreduksjoner i forhold til hva som er aktuelt i Norge, men at heller ikke Evans gjennomfører tidlige fosterreduksjoner rutinemessig.
Eggebø forklarte også at det ikke bare er Evans som har publisert studier. Det foreligger også studier fra Nederland fra 2015, som kom frem til helt andre resultater. Evans mener at risikoen for gjenværende foster er svært liten dersom man gjennomfører en tidlig fosterreduksjon, mens den nederlandske studien viser at den er meget høy. Det norske fagmiljøet har lagt seg mellom disse to ytterpunktene og mener at det er mest relevant for dem.

Programlederen vendte stadig tilbake til spørsmålet om hvorfor ikke Norge kunne gjøre som Evans og utføre fosterreduksjoner tidligere i svangerskapet. Argumentet som ble brukt, var at Evans har mer erfaring enn det norske fagmiljløet har, og at vi i Norge bør legge denne erfaringen til grunn. Men her ble begrepet “erfaring” brukt på en unyansert måte. Begrepet erfaring må nemlig også forstås som “trening”, slik også Eggebø sa:

De som utfører inngrepene, må være trygge på at de kan utføre dem på en så sikker måte som overhodet mulig. Og dette er jo også kjent fra mange andre diskusjoner: Hvis leger skal kunne gjennomføre krevende inngrep og kirurgi, må de rett og slett trene. De fleste vil foretrekke en lege som er rutinert, og det må være vanskelig å pålegge leger å gjennomføre inngrep på en måte som de anser som mindre trygge enn den måten de selv anser som best.

Men som Eggebø sa:

Også i det norske fagmiljøet er man enig i at fosterreduksjoner i noen tilfeller kan utføres like trygt før uke 12. Det er for eksempel lettere på slanke enn på overvektige kvinner. Men man kan ikke ha ulike regler for overvektige og slanke – man må ha en regel som kan gjelde alle.

Helseminister Bent Høie ble i programmet konfrontert med at det blant de helsefaglige miljøene kun er Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, som deler regjeringens oppfatning om å legge til grunn at de angjeldende abortene bør skje etter uke 12 og derfor nemndbehandles – mens alle andre helsefaglige miljøer er uenig.

Men stemmer det? Er de andre helsefaglige miljøene uenig i de medisinske vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin gjør – og for eksempel enig med Mark Evans i at det som St. Olav-senteret mener, bare er medisinsk “bullshit”? Eller er de uenige i regjeringens forslag av helt andre, ikke-medisinske grunner?

Såvidt jeg kunne forstå Bent Høie, er de andre fagmiljøene ikke uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som det nasjonale senteret gjør, og det var nytt for meg. Det er nemlig en helt vesentlig opplysning som jeg ikke har sett at noen medier har fått ordentlig frem. Jeg leste for eksempel denne lederen i Dagbladet og en artikkel i Dagsavisen og trodde faktisk at de andre helsefaglige miljøene var uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin har gjort. Men det er ikke tilfellet.

Når jeg nå selv har gått igjennom en del av høringssvarene, tegner det seg nemlig et helt annet bilde. Hverken Den norske Jordmorforening, Den norske legeforening, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Norsk Gynekologisk Forening, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk eller Statens helsetilsyn er uenig med det nasjonale fagmiljøet i de medisinskevurderingene som gjøres. Noen påpeker riktig nok at det er det er delte meninger mellom fagmiljøet i Norge og fagmiljøer utenfor Norge, og noen peker på at de medisinske mulighetene kan bli annerledes i fremtiden – men såvidt jeg kan se, er det ingen som går mot regjeringens lovforslag fordi de har andre vurderinger enn det nasjonale senteret har med hensyn til når og hvordan en fosterreduksjon bør gjennomføres. Det de er uenig i, er at det skal kreves nemndbehandling, eller de er bekymret for at saken ikke er grundig nok belyst. De fleste understreker at spørsmålet reiser svært krevende etiske spørsmål.

Man skulle tro at dette var ganske vesentlige opplysninger, særlig hvis temaet er om Mark Evans eller det norske fagmiljøet som utfører fosterreduksjoner, har rett.

Det blir nemlig grensende til villedende å etterlate inntrykk av at Mark Evans og de andre norske fagmiljøene er enige.

Likevel var det dette inntrykket jeg fikk, hvis det ikke hadde vært for en liten kommentar fra Bent Høies side, som fikk meg til å undersøke saken nærmere selv.

Innlegget var publisert på Clemets blogg onsdag 24. april 2019.

Publisert: 14. februar 2023