SV: Partiet i spagaten
SV har fremdeles ikke en klar ide om hva sosialisme er: Statsdoktrine i et sosialistisk folkestyre der kapitalismen er avskaffet, eller venstresosialdemokrati i et liberalt demokrati?
Publisert: 1. april 2019
Denne helgen avholder SV sitt 23. ordinære landsmøte. Det høres kanskje ungt ut, men partiet har i realiteten eksistert siden 1961. Forløperen til SV, Sosialistisk Folkeparti, ble hovedsakelig etablert på grunn av uenighet med Arbeiderpartiets vestvendte politikk, og særlig spørsmålet om Nato og senere Vietnamkrigen. For det nye partiet var den såkalte ”tredje vei” et uttalt mål. I teorien skulle dette være en slags posisjon uavhengig av supermaktene USA og Sovjet. I praksis ble det litt annerledes.
I 1959 hadde en rekke AUF-studenter vært på offisiell studietur hos det østtyske kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, Freie Deutsche Jugend (FDJ). Et av hovedmålene for delegasjonsreisen var å drøfte ulike former for samarbeid. Etter en lang rekke politiske stridigheter mellom kretsen rundt tidsskriftet Orientering, radikale AUFere og mer moderate sosialdemokrater, fikk ledelsen i Ap nok. Turen til DDR fikk konsekvenser. De reisende ble suspendert og senere ekskludert fra AUF. Slik ble kimen til Sosialistisk Folkeparti etablert: Spørsmålet om hvilke relasjoner venstresiden skulle ha til de sosialistiske partistatene, og da særlig DDR, ble et springende punkt.
SFs første leder, Knut Løfsnes, skrev i 1962 at det var mange årsaker til flukt fra østblokklandene til vest, men å påstå at flyktningene var politiske i «den forstand vi mener» var galt. Han kalte dem «levestandards-flyktninger». Løfsnes vakte også oppsikt da han holdt en tale til verdenskongressen i Moskva i 1962 der han hyllet Sovjetunionens utenrikspolitikk. Løfsnes var en tid også korrespondent for østtysk radio. SF skulle få et særlig forklaringsproblem med ”den tredje vei” da de gikk i allianse med det moskvaortodokse NKP i 1973.
Det var et helt særegent historisk skjema SF og senere SV satte opp når det gjaldt Sovjetunionen og Øst-Europa. Det var en kjent sak allerede kort tid etter krigen at Stalin okkuperte de østeuropeiske landene og på den måten garanterte for kommunistisk maktovertagelse i landene. Alle partier og frie fagforeninger ble forbudt. Slik så ikke SV på saken. SV vedtok så sent som i 1977 et tillegg til prinsipprogrammet, hvor det ble slått fast hvordan nedkjempingen av fascismen i store deler av Europa førte til at «… arbeiderbevegelsen overtok makten i en rekke land i Øst- og Sentral-Europa (Romania, Bulgaria, Polen, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland).»
Selvsagt er det mulig å hevde at de mange kontaktene var forsøk på dialog og fred, som alternativ til den kalde krigens hysteri og fiendskap. Det er liten tvil om at det blant mange av bevegelsens mindre dogmatisk anlagte fantes slike føringer. Men i like stor grad var disse konstellasjonene en form for ideologisk identifikasjon, og ikke minst et resultat av overordnet oppfatning om at USA var den største trusselen mot verdensfreden. Det var ikke uten grunn at både Orienteringskretsen, SF, Sosialistisk Valgforbund og SV fra femtitallet og frem til kommunismens sammenbrudd sendte dusinvis av delegasjoner – inkludert samtlige partiledere – til kommunistpartienes landsmøter – og andre politiske happeninger – i Moskva, Øst-Berlin, Praha, Bucuresti, Hanoi, Budapest, Tirana og så videre. I bunnen lå likevel en solid dose blandede følelser. De så systemenes svakheter, men lette febrilsk etter oppløftende forhold som kunne kompensere for det negative. Det var ikke enkelt for en venstreradikaler å orientere seg i verden under den kalde krigen.
I 1975 skrev Dag Seierstad i studieboka Om forholdene i de sosialistiske land: «Vi må ikke spørre: Hvilke partier og organisasjoner likner så mye på SV at vi kan forsvare å ha kontakt med dem? I stedet må utgangspunktet være: Alle partier og organisasjoner som trer tydelig fram i den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kampen[,] er verdifulle samarbeidspartnere for SV.» Med et slikt overordnet mål for internasjonale forbindelser og sympatier havner man naturligvis fort i dårlig selskap. Selv de avmålte var påvirket av en doktrine som gjerne ble omtalt som «den reelt eksisterende sosialismen», og som tilsa at en måtte kjempe for de landene der sosialismen, tross alt, var under utvikling.
Kort fortalt var den utenrikspolitiske linja til SV at USA var verre enn Sovjet, og at Sovjet tross alt sto på den rette siden av historien. For den som har lest litt i gamle utgaver av Ny Tid, som lenge var partiavis, er det to forhold som utmeisler seg: Krangel om hvor bra eller dårlig det sto til i de kommunistiske landene (mest bra), samt fraværet av en skikkelig forankring av SVs ideologi. For hvordan kunne de som mente Sovjet var et tyranni og de som mente Sovjet var en ideologisk partner eksistere i ett og samme parti? De som var tilskuere til SVs utenrikspolitiske forehavender undret seg naturlig nok over forholdet mellom sosialisme hjemme og ute. Hva slags sosialisme ønsket de egentlig? Hva slags ideologisk planløshet er det som fører til en indre strid om noe så innlysende som å snu ryggen til et diktatur?
For noen tiår siden forsøkte SV å lage en mal for sosialisme på norsk. Hvor sto de i forhold til sosialdemokratiet? Var det mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor rammen av et liberalt demokrati? Var Sovjet på den rette eller gale siden av historien?Rune Slagstad formulerte det som ”en tredje veg mellom stalinisme og sosialdemokrati, eller sagt med andre ord: en politikk for sosialisme” Slagstad hørte til på den moderate fløyen, den som betraktet Praha-våren som et storslått sosialistisk eksperiment. Av kritikere utenfra var det likevel flere som grublet litt over hvor bra en mellomting mellom Stalin og sosialdemokratiet egentlig kunne bli.
Etter murens fall har SV først og fremst profilert seg som partiet for middelklassens snille og rause. Man er opptatt av miljø, skole, barnehager, velferd og kamp mot ulikhet. Det er få som er interessert i SVs underliggende ideologi. Det er også påtagelig i prinsipprogrammet, som fremstår pliktskyldig og temmelig overfladisk. SV driver med politikk, ikke med Marx.
Likevel klarte ikke partiet å dy seg da Hugo Chávez kom til makten i Venezuela i 1999. Utopien om Den reelt eksisterende sosialismen ble vekket til live igjen, og den forunderlige mangelen på demokratisk intuisjon likeså. Noen lurte på hva dette egentlig fortalte oss om SV-sosialismens tilstand. Hadde de ikke lært sine liberaldemokratiske lekser?
I motsetning til hos Rødt, som fremdeles svermer for chavismen, ble det stille fra SV etter at Maduro førte landet ut i en humanitær katastrofe. Men stillheten er muligens også talende for et parti som aldri helt har drøftet årsakene til sine utenrikspolitiske feilslag i en ideologisk sammenheng. Det blir kanskje for utfordrende for de interne fløyene i partiet.
SV har alltid vært et samleparti for de som står til venstre for Ap, men som samtidig ikke har vært komfortable med AKP og senere Rødts revolusjonære kommunisme. Sånn sett ligner de på flere av sine søsterpartier rundt i Europa. I motsetning til for eksempel det svenske Venstrepartiet er de mot både EØS og EU. For den radikale venstresiden i Norge er langt mer nasjonalt orientert enn deres venner ute i Europa. Noen vil også hevde at den proteksjonistiske og nasjonale linja til SV verken er særlig sosialistisk eller solidarisk. Der deler de politikk med Rødt. Ifølge Rødts program er for øvrig SV en del av borgerskapet og pampeveldet, der ”SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå.” Men de ser ut til å være gode venner likevel.
Det begynner å bli noen år siden partileder Audun Lysbakken ville avskaffe børsen. Det er også en stund siden Lysbakken var redaktør for studiehefter om en sosialisme der det å ”gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart”, samt at ”makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innenfra eller utenfra.” Samtidig er det ingen som riktig vet hva Lysbakken mener om sosialisme på norsk i dag.
Det er fremdeles slik at om du kommer i prat med en håndfull SVere og spør dem hva de mener med sosialisme, så vil du få svar som spriker i flere retninger. Ifølge gjeldende prinsipprogram skal SV arbeide for et ”sosialistisk samfunn”, og et ”sosialistisk folkestyre”. Men hva er et sosialistisk folkestyre?
Nå er det ikke slik at ordet ”folkestyre” er så feil. I dagligtale er folkestyre bare et annet ord for alminnelig demokrati. Det er vedhenget som er tvilsomt. For hvor mange må være sosialister for at vi skal få et ”sosialistisk folkestyre”? Hva tenkte Nigel Farage under valgnatta for Brexit da han uttalte at dette var seieren til ”det egentlige folket”. Hvem har rett, hvem kan gjøre hevd på folket? Folket har rett, bortsett fra når det tar feil.
Det kom aldri noe virkelig håndfast ut av debatten om ”sosialisme på norsk”. Forsøket havarerte på grunn av indre motsetninger. Og der er vi i dag altså. Med et Rødt som er pattebarnet til AKP og et SV som fremdeles ikke har en klar ide om hva sosialisme er: Statsdoktrine i et sosialistisk folkestyre der kapitalismen er avskaffet, eller venstresosialdemokrati i et liberalt demokrati?
Artikkelen er publisert hos Minerva 30.3.19.