Ensidig og unyansert i Desse dagar
Det er ingenting som tyder på at Norge er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 24. mars 2019
I dag var det premiere på et nytt søndagsmagasin på NRK radio – et program med tittelen Desse dagar.
Programmet har satt seg fore “å ta et steg tilbake fra nyhetsbildet og se etter de lange linjene”.
Hypotesen (eller skal vi si den forhåndsbestemte vinklingen) i dette første programmet var at vi nå – etter Black Box- og Wara-sakene – befinner oss på et slags skråplan, der vi er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”, der ytringsfriheten og den frie kunsten er satt under økende press av våre politiske myndigheter – med statsministeren i spissen.
Dette er et tema som det både er viktig og interessant å diskutere. Problemet er måten det skjedde på, som var oppsiktsvekkende ensidig. De som hørte programmet, fikk nok et inntrykk av at det kunne være noe i programmets hypotese om at vi nå befinner oss på et slags farlig skråplan.
Men er det egentlig grunnlag for å si det?
Jeg tviler sterkt på det.
Det er to spørsmål som har gjort dette temaet aktuelt for Desse dagar.
Det ene er statsministerens svar på et spørsmål fra journalist Lars Joakim Skarvøy i VG, da hun hadde pressekonferanse i forbindelse med Høyres landsmøte 13.mars. Der ga hun uttrykk for at hun mente at ingen burde spekulere i hvem som sto bak angrepene på Waras eiendom så lenge saken var under etterforskning, og at det kunne være belastende for politikere og deres familier, og i verste fall svekke rekrutteringen til politikk, dersom mediene blir for nærgående og nærmer seg politikeres privatliv og private hjem. Dette, mente hun, også gjelder “selv om man putter det inn i en kunstnerisk ramme, eller i et satirisk program”, og hun mente at dette er noe som “de som har laget stykket, bør tenke over”.
Det andre er politiets etterforskning og siktelse av tre personer knyttet til Black Box-teatret for å ha krenket privatlivets fred. Saken ble senere henlagt, og den får også et etterspill ved at de tre personenes advokat, Jon Wessel-Aas, har fremsatt en klage på påtalemyndighetens etterforskning, men denne går jeg ikke nærmere inn på her.
Spørsmålet er: Er disse to hendelsene, altså statsministerens uttalelse om at det kan være problematisk, dersom journalister, komikere og kunstnere blir for nærgående overfor politikerne, og politiets etterforskning av folkene bak Black Box-oppsetningen, et tegn på at vi befinner oss på et skråplan, og at det skjer noe som er helt nytt, hvis vi “ser etter de lange linjene”?
Etter min mening er det ingenting i Erna Solbergs uttalelser som innebærer noe nytt. Hun er ikke den første politikeren eller statsministeren som berører ytringsfriheten eller kunstens frihet på en måte som kan kritiseres. Og man behøver ikke å ty til lokale Frp’ere for å finne eksempler.
Er man opptatt av kunstens frihet, mener jeg det burde være langt mer interessant å diskutere konkrete pålegg som kommer fra politisk hold når det skal bevilges penger til kunsten. Det er ikke så mange år siden vi hadde heftige debatter om nettopp dette, altså om våre politiske myndigheter skal kunne stille betingelser til kunsten og kulturen for at de skal kunne få bevilgninger, og om det er riktig å anlegge et instrumentelt syn på kunst, eller om kunsten skal være – ja, fri. Skal kunsten tjene andre formål enn seg selv?
Selv oppsummerte jeg noen av disse debattene blant annet i en blogg jeg skrev i 2010, da Anniken Huitfeldt (Ap) var kulturminister:
Kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt flere større intervjuer i det siste. Det er interessant lesning.
Trond Giske ble kritisert, av de som turte å kritisere, for å styre kulturlivet gjennom milde gaver og trusler om straff. Slik kunne han bl.a. “kjøpe” og true seg til mer likestilling og større mangfold i kulturlivet.
Med Anniken Huitfeldt er det mer eksplisitt. Hun ønsker å drive både likestillingspolitikk, fordelingspolitikk og næringspolitikk fra Kulturdepartementet. Kunsten og kulturen er tydeligvis ikke til for seg selv, de er nyttige redskaper for å nå andre mål. Hun mener bl.a. at kulturfeltet blir viktig når “framtidas arbeidsplasser skal bygges”, hun vil se på “hvilke politiske virkemidler vi har til rådighet” for å vedta at kvinneandelen i norsk film skal økes, og hun vil utjevne forskjellene i kulturbruk mellom fylkene.
Hvis man er opptatt av kunstnerisk frihet, skulle man tro at et slikt instrumentelt kultursyn, som blant annet kommer i form av pålegg i tildelingsbrev, er mye mer bekymringsfullt enn at en statsminister faller for fristelsen til å mane til litt forsiktighet når man nærmer seg politikernes private hjem.
Jeg kan heller ikke se at Erna Solberg er spesielt ustø når det gjelder ytringsfriheten – målt mot sine forgjengere eller konkurrenter. Jonas Gahr Støre er godt kjent for å kunne trå feil, noe jeg skrev om i en artikkel i Dagsavisen i 2015. Men Gro Harlem Brundtland er vel antagelig en av dem som i nyere tid har drevet det aller lengst, da hun i 1996 var ute av stand til å beklage eller si unnskyld til den tibetanske munken Palden Gyatso, som hadde sittet i fengsel i 33 år, og som ønsket å bruke sin ytringsfrihet til en fredelig demonstrasjon mot et kinesisk statsbesøk i Norge – men som i stedet ble tauet inn av politiet.
Hva så med politiets siktelse av tre av dem som sto bak Black Box-forestillingen?
Det kan godt hende at politiet har utøvd dårlig skjønn eller gjort et dårlig arbeid i forbindelse med etterforskningen, slik Wessel-Aas har påpekt, men det berører i liten grad det prinsipielle spørsmålet – nemlig om det skal være mulig for politi og domstol å blande seg inn i kunst og kultur, eller om det som nå skjedde, representerer noe helt nytt?
At kunsten skal være fri, betyr ikke at den er fritatt for å følge norsk lov. I dette tilfellet gjaldt det, såvidt jeg har skjønt, både om selve forestillingen hadde et innhold som krenket privatlivets fred, og om privatlivets fred var krenket i forbindelse med forberedelsene til forestillingen.
Det er, som sagt, absolutt mulig at politiet i denne saken burde utøvd et bedre skjønn, men prinsipielt sett har selvsagt ikke påtalemyndigheten gjort noe galt ved å etterforske om det har vært begått lovbrudd.
I dagens radioprogram ble det vist til dommen mot Jens Bjørneboe og boken Uten en tråd fra 1960-tallet for å illustrere at slikt ikke skjer i dag, men også det blir litt feil. Bjørneboe ble dømt etter datidens lover og moralske standarder, og det samme kunne skjedd i dag – ut fra nåtidens lover og standarder. Politi og påtalemyndighet vil og bør etter min mening helt selvsagt være ytterst varsomme med å gå til slike skritt. Mitt poeng her er bare å få frem at kunsten prinsipielt sett ikke står i noen annen stilling i dag enn den gjorde på 1960-tallet. Også i dag er ytringsfriheten rammet inn av lover, og kunsten som ytring står ikke i noen juridisk særstilling. Det er ikke riktig, som Morten Wold (Frp) sa i programmet, at ytringsfriheten er “total”.
En annen interessant dom, som ikke ble nevnt i Desse dagar, dreier seg om filmen To mistenkelige personer, som på 1950-tallet ble nektet vist av hensyn til personvernet til en av de to personene som filmen handlet om. Her utøvet altså domstolen forhåndssensur av kunst. Dommen har selvsagt vært sterkt omdiskutert, både ut fra ytringsfrihets- og personvernhensyn – men den er uansett en viktig del av vår historie, dersom man vil “se etter de lange linjene”.
Det må være en skjebnens ironi at den som i dag ble invitert til å gi en slags fasit på diskusjonen, var Rødts Mímir Kristjánsson. Han personlig er ofte god i debatter om ytringsfrihet, men han stiller til valg for Rødt, som er det eneste partiet på Stortinget som har et uklart forhold til ytringsfriheten. Det står riktig nok pene og opplagte ting om ytringsfrihet i Rødts prinsipprogram, men et parti som har et uklart forhold til demokratiet og ikke helhjertet stiller seg bak det liberale demokratiet, har per definisjon også et uklart forhold til ytringsfrihet.
Men at Kristjánsson ble invitert, er nok mer av et tegn i tiden enn noen av deltakerne i programmet var inne på. Ellen Horn pekte på at høyrepopulismen vokser, noe hun syns er skremmende – og det ble flere ganger vist til Frp’ere som har kritisert mediene eller ønsket å kutte støtten til Black Box.
Men høyrepopulismen har ikke noen entydig fremvekst nå. Situasjonen varierer i ulike land, men mange steder har oppslutningen om de høyrepopulistiske partiene stagnert eller gått tilbake, mens de venstrepopulistiske partiene vokser. I Norge er det Fremskrittspartiet som tar opp i seg de høyrepopulistiske strømningene – og her er det Rødt og SV, og ikke Frp, som vokser. Så kanskje er det vel så viktig å interessere seg for Rødt og Rødts program som for en lokal Frp’er som vil kutte støtten til Black Box?
Noen vil sikkert innvende mot denne bloggen at jeg bare nevner eksempler på mulige tvilsomme holdninger til ytringsfrihet og kunstnerisk frihet på den politiske venstresiden. Men det skyldes at Desse dagar fikk frem alle eksempler fra høyresiden. Mitt poeng med denne bloggen er uansett ikke å skifte vær og vind mellom høyre og venstre, men å påpeke at den underliggende påstanden i programmet, om at vi er på et skråplan, må nyanseres.
Generalsekretær i Presseforbundet, Elin Floberghagen, ble i programmet i dag spurt om mediene alltid er seg sitt ansvar bevisst når de skal veie ytringsfriheten mot personvernet.
Hun svarte at det “ikke er lette avveininger”.
Det har hun helt rett i.
Det er ikke alltid lett å veie hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre grunnleggende rettigheter vi har – eller til lovens grenser.
Av og til trår vi feil – enten vi er journalister, politikere eller kanskje til og med politi. Det hender nok at politikeres rolleforståelse er for dårlig. Men det kreves også mye av politikere når de møter medier som meget gjerne ser at de faller ut av rollen.
Uansett er det ingenting som tyder på at Norge er “i ferd med å gli bort fra de demokratiske prinsippene som dette landet er tuftet på”.
Det hadde kommet godt frem i programmet, dersom ikke programskaperne hadde vært så opptatt av å underbygge den vinklingen de hadde bestemt seg for på forhånd.
Artikkelen er publisert på Clemets blogg 24.3.19.
Mer fra bloggen
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
