Venezuela og ytre venstre

Både moralsk og logisk fremstår det absurd og ikke så lite kynisk at enkelte fremdeles ikke forlater chavismeskuta, siden landet har blitt til et humanitært katastrofeområde. Så hva er egentlig rasjonalet?

Bård Larsen

Publisert: 1. februar 2019

Det er Venezuela-opprør på deler av ytre venstre. Mellom de som vil kutte trossene til den venezuelanske diktatoren Maduro og de som ikke vil det. I Rødt er det i følge Klassekampen full forvirring og tilløp til indre strid. I SV har det stort sett vært stille om det som skjer i Venezuela, og slik har det vært en god stund.

For de av oss som har vært mer enn gjennomsnittlig opptatt av utviklingen under chavistene, er det ikke til å underslå at en del har vært opptatt av den ideologiske dimensjonen. For hva sier støtten fra norske sosialister til chavismen om hva de norske sosialistene selv står for? Kan det fortelle oss noe om hva slags sosialisme de ønsker i Norge? Eller kan Jeremy Corbyns seiglivede støtte til Chávez og Maduro si noe om hva slags sosialist han egentlig er? Jeg tror det er ganske åpenbart. For den som gir sin ideologiske tislutning til et autoritært regime langt unna, er neppe av den oppfatning at diktatur er ok i utlandet, men dårlig i nabolaget.

Støtten til Chávez er i sin kjerne ikke veldig annerledes enn støtten til kommunistiske land under den kalde krigen. På den tiden var venstresiden veldig delt, mellom de som støttet den såkalte ”reelt eksisterende sosialismen”, og de som tok sterk avstand fra den.

I praksis altså mellom de som ønsket en demokratisk sosialisme i en liberal, pluralistisk statsform, og de som ønsket at sosialismen skulle være en statsdoktrine. Dette skismaet sto også helt sentralt i de ideologiske debattene som foregikk på venstresiden i mange tiår. Altså det store skillet som har ridd venstresiden siden den russiske revolusjonen. Og den er åpenbart ikke helt over enda.

Temaet i den kalde krigens dager var ”sosialisme på norsk”. Her er ble det ikke alltid satt opp noe entydig skille mellom sosialisme internasjonalt og sosialisme på hjemmebane. Hvis du sympatiserte med DDR eller Kina, var du også tilhenger av en doktrinær sosialisme på hjemmebane. Det ble ikke lagt skjul på, for sosialismen var som kjent internasjonalistisk på den tiden.

Men egentlig handler det om noe ganske annet enn Chávez, Maduro eller den bolivarianske revolusjonen. Det handlet ikke egentlig så mye om skjebnen til de menneskene som bor i Venezuela heller. Jeg tror det handler – og har handlet hele tiden – om sosialisme og makt. Eller mer konkret, om den manglende realismen og substansen i hva sosialisme egentlig innebærer for de som tror på den. For en ganske vesentlig del av norsk venstreside har Venezuela derfor vært et fata morgana for den sosialisme som ikke eksisterer, og heller aldri har eksistert i virkeligheten. Et slags ankerfeste på sandbunn.

Ikke slik å forstå at SV i dag kan betraktes som udemokratisk. Det er heldigvis et ganske stort sprang fra stort sett venstresosialdemokratiske SV til det lettkommunistiske Rødt. Men like fullt er det noe ideologisk diffust og ufordøyd blant norske venstreradikale. Hva vil de, sånn egentlig? Hva er brudd og hva er kontinuitet mellom liberalt demokrati og sosialisme? Hva var det som fikk norske venstresosialdemokrater til å sende hyllest til den brautende og pompøse populisten Chavez, som svingte pisken over folkehavet og væpnet sine tilhengere til tennene?

Hva fikk Audun Lysbakken til å beskrive chavismen som «… utvidelsen og fordypningen av demokratiet »? ”Den skinnhellige bekymringen for ”demokratiet” disse kreftene legger for dagen er bare til å le av”, sa den samme mannen om oss kritikere.

Svaret er nok helst ganske banalt; uttrykk for en avstandsforelskelse i en ide som ikke eksisterer i virkeligheten. Om det er kynisk eller naivt er ikke så lett å vite.

Spør du SV-ere om hva slags sosialisme de egentlig står for, vil det svinge fra å bygge flere barnehager og mer rettferdig fordeling til mer vidløftige ideer om sosialisme som statsform. Dette er to veldig forskjellige ting. .

På syttitallet raste debattene i SV om forholdet til ytringsfrihet i kommunistlandene og hvordan bevegelsen skulle forholde seg til opposisjonelle. Det sosialistiske tidsskriftet Kontrast arrangerte i 1978 et folkemøte hvor temaet ble tatt opp. Til stede var 68-er-profeten Rudi Dutschke, som konstaterte at: «Kampen for sosialisering og demokratisering i hele Europa må føres på to fronter: Mot borgerskapet i vest og mot parti-byråkratiet i øst. Det er en vanskelig oppgave, men vi må ikke gå av veien for den».Man skulle være på vakt fordi «mange av de opposisjonelle intellektuelle i Sovjet ikke ønsker annet enn et kapitalistisk system,» sa den britiske akademikeren Michael Cox.

Den store debatten dreide seg om hvorvidt sosialister i ytringsfrihetens navn skulle forsvare «retten til å være reaksjonær», og spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til Aleksandr Solzjenitsyn var naturlig nok gjenstand for ulike oppfatninger om dette. Både Dutschke og Cox konkluderte forsiktig og under tvil med at også de reaksjonære måtte ha rett til å ytre seg. Dette førte til rasende reaksjoner fra Ny Tids lesere. Nils Henry Johansen fra Sør-Varanger SV skrev under oppropet Et såkalt kritisk Øst-Europa-Seminar: «Tror virkelig … Dutschke og Cox at det er mulig å gjennomføre sosialismen ved hjelp av borgerlige partiretninger? Dette har aldri skjedd … Jeg har aldri hørt om at rike er villige til å dele med fattige. For å bevare sin rikdom, så tyr mennesker til bl.a. terror og undertrykkelse, altså reaksjonære metoder.»

I studieheftet til Sosialistisk Ungdom fra 2000, Du skal ta ledelsen og makta 2, kan vi også finne et (ungdommelig) ekko fra ovennevnte strid. For dette heftet var blant annet en ung Audun Lysbakken med i redaksjonen (han har nok beveget seg langt siden den gang). Jeg har skrevet om den før, og det blir kanskje gjentagende, men slik jeg ser det er heftet et lite stykke politisk litteraturhistorie som kan si en god del om et større fenomen.

For Du skal ta ledelsen og makta er virkelig interessant lesing, smekkfull av indre motsetninger som den er. Tonen er revolusjonær. Samtidig legges det vekt på ytringsfrihet og at borgerlige stemmer på ingen måte skal forbys. På sett og vis er det ganske likt diskrepansen mellom frihet og sinne som er å finne i Rødts program. Men er det demokratisk?

I heftet vrimler det av hybris og selvmotsigelser: «… hvordan skal faren for gjeninnføring av kapitalismen, kontrarevolusjon, møtes? … Fortsatt vil det være krefter som ønsker å gjeninnføre kapitalismen, og borgerlige ideer og forestillinger vil sannsynligvis overleve i lang tid … oppe i hodene på folk, der ideer om et come-back for kapitalismen vil være til stede hos enkelte… Å gjeninnføre kapitalistiske eiendomsformer vil være forbudt og straffbart. Å befeste sosialismen med slik makt vil være nødvendig for å forhindre at den blir ødelagt, innenfra eller utenfra.»

Sagt litt slemt er nok kanskje dette hovedårsaken til at de revolusjonære har liten sans for liberalt, representativt demokrati. På marxistspråket snakkes det sågar om proletariatets diktatur, eller overgangsfasen. Altså en periode der en revolusjonær statsmakt er nødt til å forsvare seg mot kontrarevolusjon. Noe som i praksis betyr at den sosialistiske statsmakten trenger tid på å overbevise folket om sitt eget beste, og at maktbruk er legitimt i denne «prosessen». Som hos Lenin etter statskuppet i 1917.

Med få unntak har de revolusjonære prediket demokrati og gjort noe annet. De har alle blitt fanget av sin egen rettskaffenhet og sitt overmot, noe som i deres øyne ga fullmakt til å hamre ned deres motstandere og regulere staten etter eget forgodtbefinnende.

Det vi ofte får høre fra ytre venstre er at liberalt demokrati skal erstattes av noe langt mer demokratisk. For eksempel rådsforsamlinger, arbeiderråd eller andre innretninger. Her skal folk flest komme til orde og ta beslutningene der de befinner seg.

Men hvordan ville rådene se ut? Hvordan blir det med han som mener at Jesus er frelseren, veien og målet. Eller hun som slår i bordet for frihandel og kontrarevolusjon?

Alle som vet litt om gruppedynamikk og menneskelig interaksjon, om masse og makt, rettferdighetens overmot, vet at en slik forsamling raskt vil bli dominert, for ikke å si, kontrollert, av kompromissløse. Av idealistiske bøller. Av steinharde populister som peker ut folkefiendene på vegne av folket. Det var jo akkurat det som skjedde under Lenin.

Fremdeles er det de som hevder at «rådene» under Lenin fungerte demokratisk, en stund. Men selv der innrømmes det blant noen at det gikk galt etter hvert. Det var visst noen som ville for mye, både den ene og den andre veien.

Forklaringen på at det gikk galt ligger selvfølgelig et annet sted enn at det ble tatt feil beslutninger. Forklaringen ligger i mangelen på maktfordeling og demokratiske strukturer som demmer opp for autoritære eventyrere. Av folk som enten er opportunister eller av folk som er blendet av tanken om å skape himmelen på jorden.

Dette tror jeg altså er hovedattraksjonen ved den bolivarianske revolusjonen. Den var – og er fremdeles hos noen – en knagg å henge vidløftige ideer på. Det dreier seg ikke primært om hva som er bra for Venezuela, men om makt. Sagt på enklest mulig måte: Når sosialismen har festet grepet i en stat, settes alle kluter inn på å opprettholde makten. Hva makten brukes til er underordnet. For dypest sett er det snakk om hegemoni og interessekamp, en internasjonal sivilisasjonskamp, der Venezuela har vært på den rette siden av historien. Og historien, den skapes som kjent langs langt større linjer enn suppekjøkken og brødmangel.

Sett fra utsiden ser det slik ut: De fleste sosialister (men ikke alle)- i dag – mener at alle de sosialistiske statene som har omtalt seg som sosialistiske var dårlige stater. Det er en erkjennelse som begynte å synke inn for alvor hos de fleste på den siden etter murens fall. Men så kom Venezuela og chavismen. Da var det på med giret igjen. Så gikk det fløyten med det landet også. Gudene vet hva som vil bli sagt neste gang en diktator in spe vifter med de røde flaggene.

Det må altså være noe som ikke er helt ferdig tenkt på den radikale venstresiden. Av ganske grunnleggende karakter også. For siden alle sosialistiske stater ikke var ordentlig sosialisme, har heller ikke sosialisme eksistert som annet enn teori. Det må nesten være den logiske utledningen av historiens realiteter. Ergo har den radikale venstresiden en solid utfordring.

Det er selvsagt utelukket for venstresiden å ta råd fra høyresiden, så dette får bare stå som et statement:

Det ville være nyttig for den radikale venstresiden å drøfte forholdet mellom sosialisme hjemme og ute. Hva slags sosialisme ønskes egentlig? Hva slags ideologisk planløshet er det som fører til en indre strid om noe så innlysende som å snu ryggen til et pøbelaktig regime som behandler sitt eget folk som biomasse?

Like nyttig som det for oss på høyresiden er å feie for egen dør, når for eksempel deler av den er i ferd med å skli ut i retning av Polen og Ungarn. Hva forteller støtten til Trump oss om hvordan enkelte på høyresiden synes det rett og rimelig å behandle politiske motstandere? Som folkefiender? Er en evig strøm av løgner og angrep på den frie pressen og de liberale institusjonene eksempler til etterfølgelse her hjemme?

Vi lever i usikre tider, der radikale posisjoner hiver seg som hyener over liberale institusjoner. Når liberale, både til venstre og høyre, hevder at det viktigste skismaet i moderne politisk historie har stått mellom frihet og tyranni, har det ofte blitt møtt med hånlatter fra de radikale. Fra de som hevder at skismaet står mellom arbeiderklassen og borgerskapet, mellom arbeid og kapital. Eller fra de som hevder at kalifatet kommer og tar oss, så nå må vi gi plass til sterkemenn.

Det er sistnevnte feilslutning som gang på gang har gjort radikale til klakører for autoritære ideologiske speilbilder eller redningsmenn.