Stortingsrepresentantenes hverdag: Gjør de noe viktig?
Det er ikke positivt med stadige oppslag om at de skulker og snakker om det arbeidet som foregår i komiteene, som mindre viktig. Det etterlater inntrykk av manglende respekt for Stortingets arbeid, og akkurat på det området bør ikke stortingsrepresentantene gå i front.
Publisert: 15. desember 2018
I går skrev jeg en blogg der jeg uttrykte meg kritisk til hvordan enkelte stortingsrepresentanter forholder seg til arbeidet i Stortingets komiteer.
Bloggen har fått enkelte til å tro at jeg mener at stortingsrepresentanter generelt sluntrer unna arbeid, at de ikke arbeider så mye som de bør gjøre, eller at de ikke har gode hensikter med det arbeidet de gjør.
Det mener jeg ikke. De aller fleste stortingsrepresentanter, og særlig de som har ledende verv, arbeider svært hardt og mye, og de ønsker alle å bidra til å skape et enda bedre samfunn enn vi allerede har.
Enkelte har også trukket slutninger av min kritikk som det ikke er grunnlag for. Det er for eksempel ikke grunnlag for å kritisere stortingsrepresentantene for at ikke alle er i stortingssalen når det pågår debatter. Skulle de vært det, ville hele systemet brutt sammen. De har altfor mange forpliktelser til at det er mulig. Men det vi kan være sikre på, er at de som skal være med i debatten og har ansvar for det angjeldende saksfelt, følger med.
Det er i tillegg noen som minner meg om at også Erna Solberg og Siv Jensen hadde stort fravær fra komitémøtene da de var i opposisjon, og det er helt riktig. At de parlamentariske lederne, særlig for de store partiene, har hatt svakt oppmøte i komiteene, er veldig gammelt nytt.
Så hva var det nye nå?
Det nye ser ut til å være at Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Jonas Gahr Støre, ikke engang prøver å delta på noen av komitémøtene. Når han ikke har deltatt på noen av de i alt 60 møtene som har vært avholdt i 2017 og 2018, tyder det på en bevisst og systematisk nedprioritering av komitéarbeidet. Jeg legger også merke til at fraværet ikke er noe som beklages. Støre har simpelthen valgt det bort, fordi han mener at andre kan gjøre arbeidet for han. Andre stortingsrepresentanter, som forsvarer han og andre som har stort fravær, forklarer det blant annet med at det ikke skjer noe viktig i komitémøtene.
Dette syns jeg er uheldig. For selvsagt skjer det noe viktig i komiteene. Det som skjer der, er avgjørende for at Stortinget skal kunne fylle sin oppgave. Hvis det ikke skjer noe viktig i komiteene, kunne jo komiteene bare blitt nedlagt, eller man kunne droppe å avholde møter. Men det store flertallet av stortingsrepresentantene møter faktisk opp i komiteenes møter og gjør det komiteene skal gjøre – nemlig forberede og legge til rette for debatter og avstemninger når Stortinget møtes i plenum.
Jeg har forståelse for at de parlamentariske lederne har veldig dårlig tid, og at de ikke alltid har muligheten til å møte i komiteenes møter. Men hvis det er så travelt at man i praksis ikke har tid til å møte i noen møter, burde man, i respekt for Stortinget, ta opp spørsmålet om en endret arbeidsform. Det ville være bedre enn å snakke ned det arbeidet som skjer i komiteene, som om de representantene som tar vervet sitt på alvor, tilhører et slags B-lag som driver med mindre viktige ting.
En mulighet kunne være formelt å frita de parlamentariske lederne fra å ha et komitéverv eller å frita dem fra å møte. Personlig syns jeg det er en fin side ved det norske politiske systemet at ikke noen stortingsrepresentanter står «over» andre, og at de alle er likemenn og -kvinner. Men hvis det er umulig for de parlamentariske lederne å delta i komiteenes arbeid, kan de like gjerne fritas på ordentlig.
Det er ikke positivt med stadige oppslag om at de skulker og snakker om det arbeidet som foregår i komiteene, som mindre viktig. Det etterlater inntrykk av manglende respekt for Stortingets arbeid, og akkurat på det området bør ikke stortingsrepresentantene gå i front.
Artikkelen er publisert på Clemets blogg 15.12.18.
Mer fra bloggen
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Venstres magefølelse
Folket er tjent med mer tvang
Tillit og habilitet i politikken
