– Øystein Djupedals offentlige «fellesskole» skal være så «inkluderende og mangfoldig» at det ikke er behov for alternativer. Så hvorfor i all verden må noen absolutt ønske seg mer?, skriver leder i Civita, Kristin Clemet i Morgenbladet fredag 19. januar.
Regjeringens korstog mot friskolene er visstnok populært i venstreorienterte kretser. Der er jo ”fellesskapet” ensbetydende med staten og med majoriteten. Den som ikke innordner seg, fortjener heller ikke flertallets respekt eller solidaritet
Den minoriteten som har valgt en friskole i Norge, utgjør ca. to prosent av elevene i grunnskolen og under fem prosent av elevene i videregående skole. Disse elevene er så egenrådige og obsternasige at de har valgt å gå på en annen skole enn de rødgrønne vil. Ifølge Djupedal trenger ”vi” ikke friskoler. Den offentlige ”fellesskolen” skal nemlig være så ”inkluderende og mangfoldig” at det ikke er behov for alternativer. Så hvorfor i all verden må noen absolutt ønske seg mer?
Tja, én grunn kan jo være at de rødgrønne også er mot fritt valg mellom offentlige skoler. Det hjelper jo ikke med offentlig mangfold, hvis man ikke kan velge. Men den viktigste grunnen er prinsipiell: Det er ikke staten som skal bestemme om vi har behov for eller ønsker å gå på en annen skole enn den kommunen byr oss.
Derfor vil nok ikke Regjeringens friskolepolitikk overleve i det lange løp. Det absurde i å nekte oss å velge alternative skoler vil gradvis komme for en dag, slik det allerede er i ferd med å gjøre:
Før valget lovet de rødgrønne å gå tilbake til den gamle friskoleloven som bare tillot religiøse skoler og skoler med alternativ pedagogikk. Det skjedde ikke. Allerede da høringsforslaget ble sendt ut, hadde standpunktet ”sklidd” et godt stykke.
De rødgrønne vil nå stille mindre strenge krav til ”alternativ pedagogikk” enn de gjorde før. Nyskolen til Mosse Jørgensen, for eksempel, kunne ikke tillates etter den gamle loven, men skal sikkert få tillatelse nå når ”alternativ pedagogikk” tolkes mer fleksibelt.
De rødgrønne vil også tillate visse ”eliteskoler”, nemlig toppidrettsgymnasene.
Og de vil plutselig også tillatte internasjonale skoler, enda de verken er religiøse eller driver med alternativ pedagogikk.
Nå ser det ut til at Regjeringen vil ”skli” litt til: Etter sterke protester fra voksne som omskolerer seg i friskoler, blir det lovet å vurdere unntak også for dem.
Og slik kan det fortsette – helt til Regjeringens korstog forvitrer til ingenting. Årsaken er enkel: Det er en politikk som ikke tåler møtet med virkeligheten. I møte med konkrete elever ved konkrete skoler – som for eksempel Toppidrettsgymnaset, den internasjonale skolen i Trondheim eller Oslo Sanitetsforenings Hjelpepleierskole – ja, så ser man hvor håpløst reaksjonær og fordomsfull politikken er. Hvorfor i all verden skal noen nekte disse skolene å gi motiverte elever et tilbud?
Glideflukten illustrerer også hvor tynne argumentene mot friskolene er. Regjeringen later som forbyr kommersielle skoler som kan og vil ta ut profitt. Men det er feil, hvilket er godt illustrert av at Regjeringen ikke foreslår å endre et komma i den delen av loven som forbyr skolens eiere å ta ut noen former for utbytte. Loven var altså god nok som den var.
Regjeringen påstår også at friskolene bidrar til å forsterke de sosiale skillene mellom elevene. Men heller ikke dette er dokumentert. Erfaringen hittil tyder snarere på det motsatte. Det er meget vel kjent at den ”inkluderende og mangfoldige offentlige fellesskolen” ikke bidrar til å jevne ut sosiale skiller. I stedet ser den ut til å sementere eller forsterke skillene mellom elevene. Spørsmålet er da om et visst innslag av friskoler vil redusere eller ytterligere forsterke disse skillene? Den forrige regjeringen igangsatte forskning for å finne ut mer om det. Nå er de første rapportene kommet, men de var så positive for friskolene og elevene at videre forskning ble stoppet.
I Kunnskapsdepartementet er det tydeligvis bedre å basere politikken på fordommer og myter fremfor på kunnskap.
Kristin Clemet
Relatert
Skotet som gjekk i mål
SkolepolitikkUtdanning og forskning
Det er ikke viktig for Norge å vinne mange OL-gull
En skandale uten konsekvenser?
Skurdal og skolen
Aftenposten og skolen
