Offentlig finansierte frie skoler – fremtidens skoler.

Publisert: 10. januar 2006

I England har Tony Blair innsett hvilke enorme ressurser som ligger i det private initiativ og i det sivile samfunn hva angår utdanning. Vi bør lære av England og bidra til større mangfold i skoletilbudet, skriver Birgitte Lisland.

Av Birgitte Jordahl Lisland, cand.ed. Peter Normann Waage skriver i sitt innlegg i Aftenposten om alternative skoler som Nyskolen, Steinerskolen og Summerhill-skolen. Alle skolene representerer fruktbare alternativer til den statlige skolen. Disse skolene er fremtidens skoler, ikke fordi de er revolusjonerende i sin pedagogikk, men fordi de er eid, drevet og styrt av private interesseorganisasjoner og enkeltpersoner som har en genuin interesse for utdanning og en tro på at deres utdanningstilbud er et gode for menneskene og samfunnet. Eierne har nærhet og frihet til å gjøre det de tror på.

I England har Tony Blair innsett hvilke enorme ressurser som ligger i det private initiativ og i det sivile samfunn hva angår utdanning. Etter en enorm statlig satsing på utdanning, sliter man fremdeles med å løfte resultatene, særlig blant de minst privilegerte i samfunnet. I områder med høy arbeidsløshet, med et generelt lavt utdanningsnivå blant foreldre og med stort innslag av fremmedkulturelle, finner vi fremdeles skoler som ikke klarer å løfte elevmassen opp på et faglig akseptabelt nivå.

Blair velger nå å invitere foreldre, nærmiljø, interesseorganisasjoner, næringsliv og trossamfunn til å ta ansvaret for å etablere og drive frem alternative utdanningstilbud.

Skolen forblir offentlige i den forstand at statens oppgave blir å finansiere virksomheten. Den sikrer at skolen har en akseptabel kvalitet gjennom minstekravsplaner og den sørger for et offentlig tilsyn. Skolene underlegges et offentlig lovverk. Innholdet i skolen, organisering av undervisningen, metodikk og bruk av lærerkrefter osv. vil i større grad bestemmes av eierne og skolens styre. Større nærhet til elevmassen, større frihet til å lage tilpasset opplæring, muligheter for sponsing og et større lokalt engasjement for utdanning skal gi bedre skoler. Tanken bygger på en erkjennelse av at statlig eierskap til skolene ikke stimulerer til et slikt lokalt engasjement.

Vi ser at Djupedal fullstendig kveler en meget god utvikling i denne retning også i vårt land. I dag ligger det flere søknader fra bransjer, lokalsamfunn, idealister og faglige miljøer på bordet i Utdanningsdirektoratet. Flere slike søkere har også fått godkjenning, men mister nå muligheten til å sette i ut i live disse verdifulle supplement til en haltende offentlig skole. Disse aktører vil ikke kunne vente på en totalt ny lovrevisjon i 2007, de vil ikke kunne forholde seg til at den til enhver tid sittende regjering over natten endrer deres rammevilkår og mulighet for å drive sin virksomhet, og de går trøtt av å høre at de enten er økonomiske profittmakere, sjarlataner eller fundamentalister. De forventer å bli behandlet med respekt og tillit.

Å ha som mål å være verdens ledende kunnskapsnasjon krever at regjeringen ser muligheter og ikke begrensninger. Vi må sikre at alle gode krefter som bidrar i til utvikling får slippe til. Vi trenger pilotskoler og innovativ tenkning i utdanning, mens det vi nå ser er en bakstreversk og konserverende statlig utdanningspolitikk som hindrer at friskolene kan gå foran å vise vei og bidra til et fruktbart mangfold.

Friskoleloven har åpnet opp for mye privat initiativ, engasjement og nytenkning hva angår utdanning. En midlertidig lovendring slik statsråden skisserer, vil punktere

fullstendig dette engasjement og initiativ. Skaden er uopprettelig.

Lisland har skrevet CIVITA-rapporten «Friskole – en fri skole». Innlegget har tidligere vært trykket i Aftenposten, des 05.